ZIONISMEN

Zionisme før zionismen
Publisert: 25. september 2006
[Første gang publisert i Midtøsten i fokus nr. 1/1998.]
Av Odd Myrland

Jødenes nasjonale bevegelse kalles zionismen (jødene uttaler z slik tyskerne gjør, som ts). Begrepet skriver seg fra slutten av 1800-tallet. Denne opplysningen blir av mange framstilt som om tanken om en fri, jødisk stat er noe nytt, noe jødene plutselig kom på etter århundrer spredt i mange land.

Det er en misforståelse. Det som var nytt på 1800-tallet, var den politiske zionismen, dvs. en bevegelse som ville arbeide for en jødisk stat i Israel med politiske midler.

Dette gjenspeiler at jødene i Vest-Europa fikk en sterkere stilling i samfunnet i løpet av 1800-tallet. Tidligere bodde jødene i ghettoer, var stort sett meget fattige, diskriminert og periodevis direkte forfulgt. De var for svake til å kunne tenke på å arbeide politisk for en egen stat.
Men gjennom alle århundrene var jødene fremmede og utlendinger i de landene de til enhver tid befant seg. Det gjaldt like mye i arabiske land som i Europa.

Og hver eneste dag bad jødene tre ganger om å få landet sitt igjen. Deres dikt handlet om Jerusalem og Israels land. Ved hvert bryllup ble et glass knust for å minnes det ødelagte templet. I sine gudstjenester bad jødene om regn når jorda i Israel trengte det, selv om det var flom der de bodde. I det hele: Jødens liv var sentrert om Israels land.

Dette betyr også at det blir helt galt når noen sier at zionismen var en ren europeisk sak, og at jødene i arabiske land ikke var zionister. Sannheten er snarere at jødene i arabiske land var så undertrykte at de ikke kunne tenke på noe politisk arbeid for Israel. Men de var like mye zionister i hjertet som sine europeiske brødre og søstre.

Fattige og diskriminerte som jødene var, kunne de ikke se noen mulighet for å få sitt land igjen på naturlig måte. Den eneste muligheten de kunne se, var ved at Gud selv grep inn ved hjelp av Messias. Det var en rekke falske messiaser opp gjennom historien. Den mest kjente er Sabbettei Zevi, som levde på 1600-tallet. Han proklamerte seg som Messias i 1648. Mystikere blant jøder og kristne regnet med at året 1666 ville være noe ekstra (1000+666, som er "Dyrets tall" i Åpenbaringsboka). I denne tiden var det sterke jødeforfølgelser i denne tiden, og det ble betraktet som et tegn. Etter som det "avgjørende" året nærmet seg, ble mange jøder nærmest grepet av en ekstatisk sinnstilstand. Man lot sine forretninger forfalle, alle jøder skulle jo snart reise til Israel. Hos bookmakerne i London gikk veddemålene 10 mot 1 i favør av at Zevi ville bli konge i Jerusalem! Men da "Messias" møtte opp hos sultanen i Tyrkia for å ta makten over Israel, ble han arrestert. Og truet med døden valgte han den ynkeligste utveien: Han ble muslim! Men historien om Zevi viser hvor sterk drømmen om landet har vært hos jødene hele tida.

Hvor gammel denne drømmen er, finner vi tydelig i Salme 137 i Bibelen: "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!" Denne salmen er skrevet mens jødene var i eksil i Babylon fra året 587 f. Kr. av. Vi legger merke til at også i denne gamle salmen er Zion brukt som symbol på hele landet, selv om det egentlig bare er et fjell i Jerusalem.

Arabernes rettigheter
2. november 1917 utstedte den britiske utenriksministeren, Arthur James Balfour, en erklæring hvor den britiske regjeringen støttet "et nasjonalt hjem for det jødiske folket" i Palestina. For jødene betydde denne erklæringen mye: Det var første gang en stormakt offisielt anerkjente deres rettigheter.

I erklæringen står det: ".. ingenting skal gjøres som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunnene i Palestina". Noen gir uttrykk for at det har Israel gjort. Men det stemmer ikke. Araberne i Israel har større borgerlige og religiøse rettigheter enn noen andre arabere i Midtøsten.

Men en rett mistet de: Retten til å være i flertall overalt. Erklæringen sier ingenting imot det. Den handler om individuelle rettigheter.

Tilbake til toppen

Copyright © Med Israel for fred Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no.

MED ISRAEL FOR FRED

Nå til halv pris! Jubileumsboken Med Israel for fred er satt ned fra kr. 298,- til kr. 149,-

AKTUELT

Åpent brev til venner av palestinerne Palestinerne har aldri vært nærmere en nasjonal selvråderett enn det de er nå. De har aldri noen gang tidligere hatt sin egen stat.

Hva har hindret en tostats-løsning? Palestinske krav som går langt utover selvrådrett på Vestbredden og Gaza-stripen har vært hovedhindringen for opprettelse av et Palestina. Les hva Mahmoud Abbas sa nei til.

Israels versjon Artikkelen forklarer hvordan flertallet av jødene i Israel opplever sin situasjon og hvordan de ser på Midtøsten-konflikten.

Obamas forhold til Israel Hvordan ser den amerikanske presidenten på Israel?

Jødene har rett til landet Jødiske flyktninger tok de arabiske flyktningens plass i Israel. De palestinske flyktningene fra 1948 kan aldri komme tilbake.

Er Israel en apartheid-stat? - Eller ligner Israel mer på Nelson Mandelas Sør-Afrika?

Midtøsten-konflikten Hvor lenge skal nye generasjoner israelere se sine venner bli offer for terror og krig? Palestinske meningsmålinger underbygger de israelske skeptikerne som tror terroren vil fortsette uansett så lenge det finnes en eneste kvadratmeter uavhenig jødisk jord. Dette blir også bekreftet av de politiske dokumentene som danner grunnlaget for bevegelser som Fatah og Hamas.

Arabernes "fred" Araber-statene krever at de arabiske flyktningene fra 1948 får vende tilbake til selve Israel. Dermed blir "freden" uten mening, for det vil bli et "Israel" med arabisk flertall. For Israel er det viktig å bevare et stort og stabilt jødisk flertall. På bakgrunn av jødenes historie i Europa og arabiske land burde det være selvsagt at jødene har en slik rett.

Israel - jødenes eneste alternativ I de siste to tusen år har jødene forsøkt alle mulige andre løsninger enn et eget land. Uansett hva de gjorde, er de blitt diskriminert og forfulgt av antisemitter.

To prosent jøder i den arabiske verden har fått 0,2 prosent av landområdene I praksis er jødene jaget fra 99,822 prosent av det arabiske området. Så godt som ingen jøder føler at de kan leve i fred og verdighet i arabiske land. Israel er det eneste landet jødene har, mindre enn 15 ganger så lite som Norge.

Minoriteter i den arabiske verden Verden bryr seg lite om nasjonale og religiøse minoriteter i Midtøsten, hvis ikke Israel og jødene kan få skylden for problemene.

Israelerne er villig til å oppgi Vestbredden for en ekte fred I perioden 1949 til 1967 kontrollerte ikke Israel noe av Vestbredden eller Gaza-stripen. Likevel ble den jødiske staten stadig utsatt for terror og vold fra naboene. De fleste israelerne ville støttet etableringen av en palestinsk stat dersom de kunne fått en ekte fred.

Sikkerhetsbarrieren har forhindret mange slike scener Så lenge palestinerne insisterer på at de har rett til å drepe jøder, har sikkerhetsbarrieren på Vestbredden solid støtte blant israelerne.

Får opplæring i hat på skolen Helt siden palestinerne begynte å utgi sine egne skolebøker har barna blitt systematisk opplært i hat mot jøder og Israel.

Hva skjedde på Camp David i år 2000? Hvorfor forkastet Yasser Arafat Bill Clintons fredstilbud?

De fleste israelere har orientalsk bakgrunn Bare en ganske liten del av jødene i Israel kommer fra vestlige demokratier, slike som USA, Storbritannia og Frankrike.

Israelere og andre kjeltringer Krig er skittent, og det er ingen grunn til å benekte at Israel har mange stygge flekker på sitt militære rulleblad. Men dersom man sammenlikner med nabolandene og andre land, kommer sakene i et helt annet perspektiv.

Israel og FN Når FN vedtar langt flere resolusjoner mot Israel enn mot noen andre land, er det ikke fordi Israel er verre enn andre.

Israelske arabere Araberne som bor i Israel har mye bedre livsforhold enn sine brødre i de arabiske nabolandene.

Hvorfor gav ikke Oslo-avtalene fred? Palestinerne oppfylte aldri sin viktigste forpliktelse etter Oslo-avtalen, nemlig å avvæpne terrorgruppene. Dermed ble ikke bare fred med Israel umulig. Det ble også umulig å få til en palestinsk stat.