Statsminister
Ehud Olmert har fått mye kritikk de siste månedene. Det følgende
er noen av de svarene han gir på kritikken.
David Horovitz er sjefredaktør i Jerusalem Post. 28. september
2006 stod et langt intervju han og veteran-reporteren Herb Keinon hadde med
Olmert. Det følgende bygger på dette intervjuet
Raketter
Da krigen mot Hizbollah startet
12. juli 2006, var Olmert klar over at Israel ikke har noe svar på kortrekkende
raketter. Det visste israelere flest også. Men det var likevel full
støtte for å ta krigen med Hizbollah.
For selv om slike raketter er ubehagelige og fører til død og
skade og til at mange må gå i bomberom, er de ingen eksistensiell
trussel mot Israel. Men dersom Hizbollah skulle få fortsette å
bygge seg opp i flere år til, og skaffe mange flere raketter med lengre
rekkevidde og mer ødeleggelseskraft, kunne trusselen blitt mye større
på et senere tidspunk.
Olmert sa hele tiden under krigen at Israel ikke kunne ødelegge Hizbollah
med sine utskytningsramper for raketter fullstendig. Det lot seg ikke gjøre,
for rakettene er små og kan gjemmes bort veldig mange steder. Men Israel
vil etter hvert finne et teknologisk svar slik at kortrekkende raketter kan
stanses før de når målet. Det vil fjerne denne trusselen
både mot Nord-Israel og mot områdene ved Gaz.
>
Inntil en slik løsning foreligger kan Israel ikke gjøre så
mye med de kortrekkende rakettene, og det vet alle. Men de arabisk land har
merket seg hva Israel gjorde med de langtrekkende rakettene: De fleste ble
ødelagt i begynnelsen av krigen. Dette har større betydning
i forhold til hvordan araberne oppfatter hvor sterkt det israelske forsvaret
e.
Hvis Israel hadde startet en stor operasjon på bakken fra begynnelsen
av krigen, uansett å bry seg om hva det kostet, ville det fremdeles
ha kommet Katuyshaer over Israel. For noen raketter ble skutt ut fra områder
nord for Litani-elven. Det Israel kunne oppnå ved en stor offensiv,
var for lite i forhold til hva det ville kostet
Politiske mål oppnådd – vellykket
krig
Olmerts målsetning med krigen var altså ikke å ødelegge
Hizbollah fullstendig. Den var å endre forholdene i Libanon
slik at regjeringen overtar mer av kontrollen og trusselen mot Israel fjerne.
Grunnlaget for dette er Sikkerhetsrådets resolusjon 1559, som aldri
var blitt gjennomført. Ifølge den skulle Hizbollah avvæpnes.
Olmert mål var å kombinere militær makt og politisk innflytelse
for å få til en varig løsning. Det er første gang
Israel har tenkt slik i en krig. Tidligere kriger har endt med at verden presset
en våpenhvile på Israel. Denne gangen var våpenhvile-vedtaket
i samsvar med Israels politiske interesser:
Resolusjon 1701,
som markerte slutten på sommerens krig, ble vedtatt med 15 mot 0 stemmer
i Sikkerhetsrådet. Den inneholder ingen kritikk av Israel etter 33 dager
med krig mot et muslimsk land, til tross for alle klager mot Israel verden
over. Olmert mener at Israels krig var proporsjonal: Den var slik det var
nødvendig for å oppnå et slikt politisk mål.
Det har vært feil og gale vurderinger i denne krigen som i alle andre.
Men ingen av Israels kriger har i så stor grad oppnådd de politiske
målene som var satt på forhånd. Slik sett er det den mest
vellykkede av alle Israels kriger
Hva skjer i Libanon?
Lederen for UNIFIL (FN-styrkene i Sør-Libanon), franskmannen Alain
Pellegrini, sa nylig at hans styrke ikke vil sette i gang noe angrep mot Hizbollah.
Og dersom Hizbollah er på vei til å angripe Israel, vil UNIFIL
ikke gjøre noe før det har spurt den libanesiske hæren
om den trenger hjelp.
Olmert kommenterer dette med at mange mennesker sier mange ting. Det er så
mange politiske hensyn å ta, så man unngår å si offentlig
det som kan irritere noen. Men realiteten på bakken er at man ikke finner
en eneste Hizbollah-kriger som viser seg med våpen i det aktuelle område.
Hizbollah og deres leder Nasrallah har stor oppslutning blant shia-muslimene
i Libanon. Men blant de andre gruppene er det sterke følelser mot Hizbollah.
Olmert tror at krigen startet en prosess som vil endre libanesisk politikk
og redusere Hizbollahs rolle betydelig. Det vil neppe mer bli mulig å
utløse en stor konfrontasjon med Israel fra Sør-Libanon. Hizbollah
vil nok kunne få nye våpen, men med langt mindre kapasitet enn
før. Hizbollah vil ikke lenger i samme grad kunne være Irans
forlengede ar.
Det avgjørende blir om den libanesiske regjeringen under Saniora, det
internasjonale samfunnet og den lokale befolkningen er sterke, besluttsomme
og utholdende nok
Syria
Det er skapt en oppfatning av at Hizbollah klarte seg bra mot Israel. Og det
er riktig at ved noen landsbyer kjempet Hizbollah godt. Bashar Assad i Syria
har fulgt dette opp med trusler om krig mot Israel.
Men Olmert tror at Assad vet bedre. I en eventuell krig mot Syria blir ikke
kampene slik de var ved enkelte landsbyer i Libanon. Syrerne har nok for eksempel
merket seg at det israelske flyvåpenet kunne treffe ethvert mål
på millimeteren akkurat når det ønsket. Det får dem
til å tenke seg om noen ganger ekstra før de går til kri.
Assad brukte derfor ikke den anledningen han kunne ha hatt under krigen mot
Hizbollah. Israel gav syrerne beskjed om at det ikke ville komme noe israelsk
angrep, og at syrerne var kloke hvis de ikke satte i gang noe mot Israel.
Og slik gikk det
Olmerts beslutninger
Statsminister Olmert fattet tre store beslutninger under krigen:
a) Å svare på provokasjonene som innledet krigen på en slik
måte at det nesten sikkert ble en omfattende konflik.
b) Krigen skulle ende ved en mekanisme skapt av FN. Krigen kunne ikke ha sluttet
tidligere, for da ville ikke en tilfredsstillende FN-resolusjon ha kommet
på plass. UNIFIL og den libanesiske hæren ville ikke ha blitt
sterke nok i forhold til Hizbollah, det ville ikke ha blitt fre.
c) En offensiv mot krigens slutt. Hensikten med dette var å sørge
for at teksten i FN-resolusjonen var god nok
Hvorfor offensiven?
Mer om dette siste punktet:
Bakgrunnen for at Olmert gav ordre om en offensiv, var at han fikk kjennskap
til den teksten som var foreslått til FN-resolusjon. [Den tok sterk
hensyn til innspillen fra arabisk hold.] Israel måtte stå sterkere
militært for at resolusjonen skulle ta mer hensyn til israelske synspunkter.
På grunn av offensiven, som økte Hizbollahs behov for en rask
våpenhvile, fikk Olmert gjort følgende hovedendringer:
a) De kidnappede soldatene skal sendes tilbake til Israel uten betingelse.
b) Konflikten om Sheba-farmene ble løst slik Olmert ønske.
c) Den makten UNIFIL skal ha, ble definert annerledes og sterker.
d) Embargoen av våpen til Hizbollah ble definert annerledes og sterkere.
Krigen varte litt lenger enn den hadde behøvd fordi Hizbollah sa
at de ville fortsette å kjempe. Da måtte den israelske hæren
nå fram til stillinger som var lette å forsvare
Andre saker
Olmert tror at president Bush vil være sterk nok til å forhindre
at Iran får atomvåpen.
Et land som sier at det skal fjerne Israel fra kartet, og har raketter som
kan nå Israel og Europa, må ikke få atomvåpe.
Noen israelere sier at de frykter at araberne kan overvinne Israel. Det har
ikke araberne kommet på selv, det har israelere gjort. Det er farlig
å spre en slik tanke. Det kan føre til at de (uten grunn) føler
seg sterke nok til å gå til kri.
Den nåværende regjeringen har hatt en like god beslutningsprosess
som de tidligere regjeringene i Israel, men arbeider med å forbedre
den. Bl. a. skal statsministerens kontor få adgang til mer alternativ
ekspertise i forhold til hære.
Det skjer en utvikling i moderate, arabiske stater på grunn av krigen.
Saudi-Arabia har kommet med negative kommentarer til Hizbollah. Det har ikke
skjedd tidligere. Land som Egypt, Saudi-Arabia og Jordan er også redd
for iranske atomvåpen. Olmert håper at de vil stå fram og
be Russland og Kina om å stemme for tiltak mot Irans atom-utvikling.
Men det er vanskelig for et muslimsk land å gå så åpent
ut mot et anne.
print