Det er bygget opp en myte om de arabiske flyktningene fra det området som ble til Israel, skriver Kåre Willoch i Dagens kronikk 06.12.06. Myten sier at de reiste fra området frivillig etter oppfordring fra arabiske ledere. Men denne myten er ifølge Willoch blitt "grundig tilbakevist" av blant andre den anerkjente israelske historikeren Benny Morris. Som bevis gjengir Willoch et resymé fra Morris´ siste bok "The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited". Resyméet er fra sidene 237-240. Willoch legger til at sammendraget "lett kan kontrolleres".

Og det siste er riktig. Willochs sammendrag kan lett kontrolleres. Jeg sitter i skrivende stund med både Willochs artikkel og Morris´ bok oppslått foran meg. Jeg har kontrollert Willoch setning for setning. Og det er ingenting ukorrekt i de poengene Willoch velger å resymere. Men det er likevel en påtagelig slagside i det bildet Willochs resymé gir, sammenlignet med originalen hos Morris. Dessuten spiller Willoch et svært høyt spill når han allierer seg så sterkt med nettopp Benny Morris. Det er nesten så en kan lure på om Willoch satser på at Morris er så lite kjent i Norge at folk ikke vil oppdage hva Willoch utelater.

Landsby for landsby
Myten Willoch bekjemper, sier altså: De palestinaarabiske flyktningene fra 1947-49 flyktet frivillig på oppfordring fra arabiske ledere. Willochs mot-myte sier det motsatte: De flyktet fordi de ble massakrert og fordrevet av jødene. Men hos Benny Morris finner vi verken den gamle myten eller Willochs nye. I stedet finner vi en svært nyansert landsby-for-landsby-studie av årsakene til at de arabiske innbyggerne ble flyktninger.

Derfor synes jeg det er svært påfallende av Willoch å avspise Benny Morris uhyre nyanserte fagavhandling på 642 sider med å nevne bare én landsby fra side 237-240. Selv oppsummerer Morris funnene sine med kart over til sammen 377 landsbyer pluss seks bokstavforkortninger. For å få plass til alle landsbyene på kartet bruker Morris nummer istedenfor landsbynavn. I det medfølgende registeret kan man for hver landsby se hvilke av seks fluktårsaker Morris har funnet i kildematerialet: A = arabiske fluktordrer, C = flukt fordi nabolandsby falt, E = jødisk fordrivelse, F = frykt for kamphandlinger, M = militært angrep på bosetning og W = hviskekampanjer (s xiii-xxii).

Den suverent hyppigste årsaken til at araberer flyktet fra disse 377 landsbyene var ifølge Morris verken A eller E, men derimot C = nabolandsbyens fall og M = militære angrep. Det var enten militære kamphandlinger eller rykter om kamphandlinger som skremte de fleste opp så de ble flyktninger. Og slik er det naturligvis i alle kriger. Derfor er denne konklusjonen troverdig.

Redselspropaganda
Willoch velger derimot bare én av de 377 landsbyene som bevis for mot-myten sin. Og Willoch velger av alle ting landsbyen Deir Yassin vest for Jerusalem (som er et tvilstilfelle hos Morris).

Deir Yassin ble angrepet 09.04.48. i en Irgun-ledet operasjon. Willoch refererer den kritikken som de følgende dagene ble reist i Hagana-kilder, men informerer ikke om det nådeløse fiendskapet mellom Irgun og Hagana, og mellom Menahim Begin og Ben Gurion personlig. Det er én av grunnene til Willochs slagside.

Benny Morris sympatiserer selv åpent med Ben Gurion og omtaler Begins folk som "dissidentene" (s. 238). Men Morris er først og fremst tro mot kildene. Derfor viser han hvordan simpelthen alle parter hadde interesse av å overdrive voldsomt det som skjedde i Deir Yassin. Hagana hadde interesse av å brennmerke Begin og Irgun. Begin og Irgun hadde interesse av å få araberne til å rømme. Og de arabiske propagandistene hadde interesse av å bruke Deir Yassin som skrekkpropaganda for å mobilisere til kamp mot israelerne.

I ettertid innrømmer en av de arabiske propagandistene, Hazem Nusseibe, at man på arabisk side fullstendig feilbedømte propagandavirkningen av Deir Yassin. "Vi gikk i sionistenes felle. Vi planla å sjokkere de arabiske befolkningene til å presse regjeringene sine. Men det vi uheldigvis gjorde, var å påføre vår egen befolkning frykt. Vi begikk en fatal tabbe og skapte på den måten flyktningeproblemet." (Note 572 s 295).

Willoch siterer Stern på at Deir Yassin "slo redsel inn i hjertene på de arabiske massene". Men han fortier Nusseibes ord om at det var arabernes egen propaganda som skapte denne redselen. Willoch fortier dessuten den sterke reduseringen av dødstallene fra Deir Yassin som Morris konkluderer med. Morris skriver endog at Irguns folk ikke kom til Deir Yassin for å massakrere, men at den uventet harde militære motstanden de møtte, fikk dem til å miste hodet. Det er en hovedkonklusjon hos Morris. Men Willoch hopper elegant over den, slik at resyméet hans får enda styggere slagside.

Sykepleiermassakren
Og Willoch gjør seg skyldig i mange flere fortielser. Han nevner for eksempel ikke at det faktisk raste krig mellom araber og jøde da kampene i Deir Yassin fant sted i april 1948. Krigen startet dagen etter at FNs hovedforsamling 29.11.47 hadde klubbet vedtaket om å godkjenne Israels opprettelse som stat. Og den begynte med arabiske massakrer mot jøder, for øvrig på initiativ fra den notoriske nazi-krigsforbryteren stormufti Amin Haij al Husseini, som stod bak de arabiske massakrene på jøder også i 1920, 1921, 1929 og 1936-39.

Jeg har aldri sett Willoch kommentere disse massakrene på jøder. Men det er jo de som beviser at krigen i 1947-48 var jødisk selvforsvarskrig. At Willoch fortier dette, samtidig som han vinkler resyméet fra Morris om Deir Yassin så skjevt, bidrar til å forsterke bildet av slagside.

Fire dager etter kampene ved Deir Yassin, den 13.04.1948 gikk arabiske militsfolk (ved Sjeik Jarrah ikke langt fra Deir Yassin) til angrep på en konvoi kjøretøyer som fraktet ubevæpnede jødiske sykepleiersker og leger til Hadassa-sykehuset og minst 70 ble myrdet. Willoch nevner ikke denne arabiske sykepleiermassakren med et ord, noe som enda mer forsterker bildet av slagside hos Willoch.

Willochs slagside i referatet fra Benny Morris får dessuten konsekvenser for Willochs hovedpåstand: At myten om arabiske oppfordringer til sine egne om å flykte er blitt "grundig tilbakevist" av Morris. Selv skriver Morris (The Guardian 14.01.04) at han i "Birth … Revisited" fant en langt høyere proporsjonal andel palestinaarabiske flyktninger som fulgte råd fra sine egne om å flykte, enn i førsteutgaven av samme bok i 1988.

Folkeforflytning
Så kommer det kjempeproblemet som akkurat Benny Morris burde by på som Willochs faghistoriske hovedallierte. For Willoch skriver i Dagen-kronikken sin at det er "et grusomt folkerettsstridig standpunkt" å gå inn for å folkeforflytte palestinaaraberne fra hjem der forfedre deres har bodd "i generasjoner". Willochs syn er altså at folkeforflytning er grusomt og folkerettsstridig.

Men en av hovedtesene til Benny Morris i nyutgaven av "The Birth … Revisited" i 2004 er at både arabere, briter og amerikanere i årene før 1947 alvorlig overveide å løse palestinaproblemet ved nettopp å forta omfattende folkeforflytninger av arabere bort fra de områdene man planla å tildele jødene (s 39-64). Morris minner om de enorme folkeforflytningsprosjektene som faktisk ble foretatt forskjellige steder rundt på kloden, blant annet i kjølvannet av Annen Verdenskrig. Og for sin egen del beklager Morris at David Ben Gurion ikke tømte Israel helt for palestinaarabere i 1948. Det ville ha vært en langt mindre ulykke for både araberne selv og jødene enn alt det blodet som siden har måttet flyte, mener han.

Morris´ ja til "transfer" (=folkeforflytning) rystet og sjokkerte vennene hans på den israelske venstresiden. Her hadde han levert dem selve basisforskningen om årsaken til det palestinaarabiske flyktningeproblemet. Men så fikk intifadaen ham til å innta et standpunkt som i Israel ellers bare forsvares av knøttsmå minoriteter på ytterste ytre høyre. Vennene vendte Morris ryggen. Og The Atlantic kalte ham (i et stort portrett i 2004) "Den ensomme historikeren".

Her er dermed Willochs allianseproblem med Morris i et nøtteskall: Willoch mener det var en historisk ulykke at Israel ble opprettet i 1948. I svertekampanjen mot Israel bruker Willoch stadig Benny Morris som sannhetsvitne, men fortier at Morris også skriver om langt verre arabiske massakrer. Til forskjell fra Willoch mener Morris den historiske ulykken i 1948 ikke var at Israel ble opprettet, men at Israel unnlot å kaste samtlige palestinaarabere ut av landet straks.

Relaterte temasider og artikler:
Flyktninger
Da Israel ble opprettet i 1948
Med rett til landet