Etter krigen i sommer mellom Israel og Hizbollah har FN (UNIFIL) overvåking av Libanons kystlinje. Det er 1.500 gaster på 19 krigsskip fra 7 land, blant dem Norge. Gil Yaron fra Ynet (Yediot Aharonot, han er også korrespondent for en rekke store tyske medier) har fått lov til å være med et tysk skip. Hans artikkel var gjengitt på Ynet 22. desember 2006.

Den tyske admiralen sier at hans styrker er der for å sikre at "ingen våpen blir fraktet [til Hizbollah] sjøveien". Han har "ingen indikasjoner på at vi ikke utfører vår oppgave".
Det høres jo betryggende ut. Spørsmålet er hva det betyr i praksis. Det er som følger:

FN-skipene skal "praie" alle skip som går mot Libanon. De skal sjekke en liste på 14 spørsmål. Dersom FN-personellet synes at noe er mistenkelig, skal de ikke borde skipet eller kontrollere nærmere. De skal henvise det mistenkelige skipet til den libanesiske marinen. Det har skjedd 3 - tre - ganger siden FN-skipene kom på plass. I alt har ca. 1600 skip passert, en del av dem fra Iran. Og har skipene papirene i orden, går det ganske greit.
En stor del av besetningen på de libanesiske marineskipene er shia-muslimer og sympatiserer med Hizbollah. Det er lite trolig at noen libaneser vil sette sitt eget og sin families liv og helse i fare ved å "finne" noe ulovlig.

[Yaron skriver riktignok ikke at det finnes en slik trussel mot libanesiske marinegaster. Men han skriver at han ikke får lov til å oppgi navn på tyske marinegaster fordi det kan føre til terrortrusler mot dem selv og/eller deres familie. Da kan jo enhver tenke sitt.]

Så i praksis er det helt fritt for Iran å sende alle de våpen det ønsker til Hizbollah sjøveien. Og det er minst like åpent landeveien. Så har da også Hizbollah hevdet for lengst at de nå har mer våpen enn før krigen i sommer. Det meste tyder på at det er riktig.

Og Israel har igjen fått en lærepenge angående hva FN-resolusjoner og internasjonale "garantier" er verd: Ingenting.