Det følgende bygger på en artikkel av Shlomo Avineri. Han er professor i politisk vitenskap ved Hebrew University i Jerusalem. Han har tidligere vært ansatt i det israelske utenriksdepartementet. Han har bl. a. fulgt med i demokrati-utviklingen i tidligere kommunistland i Øst-Europa [han har selv bakgrunn fra Polen]. Artikkelen stod i Jerusalem Post 9. januar 2007. Det ser ut for å være en tendens i arabiske land: Når relativt demokratiske strukturer mislykkes, eller når det har vært en demokratiseringsprosess, satser man på "sikkerhetsstyrker": Militser og klan-baserte væpnede gjenger. Avineri mener at det skjer når betingelsene for demokrati mangler og man likevel får frie valg i samfunn som er grunnleggende autoritære. Det burde Bush-administrasjonen forstå, mener Avineri
Palestinerne Da den palestinske presidenten Mahmoud Abbas tapte parlamentsvalget, flyttet han kontrollen over en rekke sikkerhetsstyrker fra Innenriksdepartementet til presidenten. Og noe av det første statsminister Haniyeh fra Hamas gjorde, var å sette opp en egen sikkerhetstjeneste, altså milits. Slike væpnede militser er deres maktbase. Verken Fatah eller Hamas er politiske partier i vanlig forstand
Irak I Irak har hver gruppe shia-muslimer sin egen milits. Og siden shia-muslimene kontroller regjeringen (shiaene er i flertall i Irak), har hvert departement sine egne politistyrker basert på religion. Sunni-muslimene, som tradisjonelt har hatt makten selv om de var i mindretall, har laget egne militser med utgangspunkt i Republikanergarden og andre spesialstyrker i Saddam Husseins stat. De har drept mange flere irakske sivile enn amerikanske soldate.
Libanon Et trist eksempel fra tidligere er Libanon på 1970- og 80-tallet. Libanon hadde et flerpartisystem bygd på bosted og etnisk-religiøs tilhørighet. [Presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunni-muslim, osv.] Da dette systemet på mange måter brøt sammen, ble det dannet en eller flere militser i hver stor etnisk-religiøs gruppe (kristne, drusere, shia-muslimer, i mindre grad sunni-muslimene). Det ble en blodig borgerkrig
1936-39 Det er flere trekk i det palestinske samfunnet nå som minner om noe som er skjedd tidligere, nemlig i 1939. Da hadde det vært tre år med angrep mot britene og terror mot den jødiske befolkningen. Den arabiske revolten var i ferd med å dø ut. Det som skjedde da, var at to store, palestinske militser startet en orgie med drap på hverandre. Tusener ble drept. Den ene gruppen var knyttet til den radikale Husseini-klanen, den andre til de mer moderate Nashashibiene. Flere palestinere ble drept av andre palestinere enn de som ble drept i konfliktene med briter (som styrte Palestina den gangen) og jøden.
Sårene fra denne borgerkrigen finnes fremdeles i hver landsby på Vestbredden, skriver Avineri. Men den omtales sjelden offentlig. Utenlandske journalister får aldri høre om den, den blir omhyggelig fjernet fra den palestinske versjonen. Men erfaringene fra denne perioden øker palestinernes frykt for og motvilje mot borgerkrig nå.
Annet stoff fra Shlomo Avineri: 
Hat i egyptiske skolebøker Gi kurderne en egen stat Materielt tap i Holocaust
print