Han kritiserer den israelske Winograd-rapporten,
som behandler krigen mellom Israel og
Hizbollah i fjor sommer. Han kritiserer at rapporten ikke tar opp
det Siniora mener burde være hovedkonklusjonen: Militære aksjoner
gir ikke det israelske folket sikkerhet. Den tar heller ikke opp den skaden
som ble påført Libanon
under krigen (materielle skader for anslagsvis 7 milliarder dollar, over 1200
drepte (de aller fleste sivile) m..
Det arabiske folket (“the Arab people”) har også legitime
sikkerhetsbehov. Israel bruker ulovlig okkupasjon, overflygninger [av kampfly],
arrestasjoner, husødeleggelser, ydmykende kontrollposter, angrep og
motangrep som fortsetter å øke sinnet og fortvilelse.
“Den arabiske fredsplanen”
Sinioras hovedbudskap er: Den eneste farbare veien er gjennom “den
arabiske fredsplanen“. Den ble opprinnelig framsatt av Saudi-Arabia
og siden godkjent av alle arabiske stater.
Den tilbyr Israel at alle de 22 arabiske statene (medlemmene av Den arabiske
liga) i bytte for at Israel trekker seg tilbake til grensene fra før
Seksdagerskrigen i 1967,
og dermed gjøre det mulig for palestinerne å opprette en levedyktig,
uavhengig stat på de 22 % de har igjen av det historiske Palestina.
[Vestbredden og Gaza
er ikke store områder.]
Den arabiske fredsplanen er den eneste realistiske veien som stemmer med alle
resolusjonene i FNs Sikkerhetsråd
og Generalforsamling som angår konflikten, skriver han. Den “sikrer
rett for det palestinske folk til å vende tilbake. De arabiske statene
søker ikke å slette Israel fra kartet. Vi søker snarere
å oppnå slike legitime mål som en våpenhvile, sikre
grener og at alle folk i regionen skal kunne leve i fred og sikkerhet.”
USAs rolle
Han oppfordrer spesielt USA til å
ta ansvar for utviklingen. Fred i Midtøsten vil være en port
til forsoning med den muslimske verden i disse tider med økt splittelse
og radikalisme, skriver han
Kommentarer
Så langt har vi hatt en kort og fri gjengivelse av et innlegg av statsminister
Siniora i New York Times. Vi vil nå kommentere noen sentrale
punkter
“Rett til å vende tilbake”
Helt uavhengig av alt det statsminister Siniora skriver, har han gjemt midt
inne i innlegget en setning som gjør alle de fine ordene som ellers
står helt verdiløse for Israel: Den arabiske planen “sikrer
rett til å vende tilbake for
det palestinske folket” (“ensures the right of return of
the Palestinian people”).
Dette betyr bare en ting: Det skal ikke være noe Israel hvor jøder
kan være i flertall og styre seg selv. For dersom de
palestinske flyktningene fra 1948 og deres mange etterkommere skal
ha noen slags “rett” til å “vende tilbake” til selve
Israel, vil araberne etter kort tid komme i flertall. Da blir det inderlig
uinteressant at Sinioras neste setning er: “De arabiske statene søker
ikke å slette Israel fra kartet.” For det første har Israel
aldri vært på deres kart (se nedenfor). Men det Israel som eventuelt
ikke skal slettes, er altså et “Israel” med arabisk flertal.
I en tid hvor det foregår en omfattende etnisk rensning i Irak
(med tusener av drepte), fordi ulike grupper muslimer ikke kan bo sammen,
vil han altså gi jødene enveisbillett uten returmulighet tilbake
til den situasjonen de levde under i århundrer: Alle steder i verden
skal de være en minoritet, overlatt til flertallets vekslende “nåde”.
Vi har behandlet disse spørsmålene i Med rett til landet
Fjerne fra kartet
Statsminister Siniora har rett i at de arabiske statene ikke ønsker
å fjerne Israel fra kartet. Man kan ikke fjerne noe som aldri har vært
der. Ikke i noe arabisk land (heller ikke Egypt
og Jordan som formelt har hatt
fred med Israel i mange år) har det noen gang vært utgitt noe
kart (i skolebøker, atlaser osv.) hvor det finnes et land som heter
Israel. Israel kan ikke bli fjernet fra deres kart. Det har aldri vært
der, unntatt på enkelte engelske kart beregnet for utlendinger
FN-resolusjoner
Siniora skriver at den arabiske fredsplanen stemmer med alle resolusjonene
i FNs Sikkerhetsråd og Generalforsamling som angår konflikten.
Det tviler jeg ikke på. Resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd er bindende
(ikke alle like mye). Men resolusjoner i Generalforsamlingen er ikke bindende.
Og der kan araberne få vedtatt hva som helst. Dersom Israel skulle følge
alt det som er vedtatt og kan bli vedtatt i Generalforsamlingen, ville det
være slutt på staten Israel i løpet av kort tid
Okkupasjon
En rekke terror-grupper driver
erklært krig mot Israel. Krigen skal bestå i selvmordsbombing,
raketter mot sivile mål m.m. Hver dag forsøker noen på
de.
Men nesten ingen av de utallige terrorforsøkene fra Vestbredden lykkes.
Det har bare en eneste grunn: Israel gjør bruk av tiltak som det stadig
blir kritisert for. Det gjelder veisperringer og kontrollposter, sikkerhetsbarrieren,
arrestasjoner, beslaglegging av våpenlagre og våpenfabrikker,
ødeleggelse av hus m.m.
Mange eksperter sa da den nåværende intifadaen (voldsbølgen)
begynte i september 2000
at Israel ikke hadde noen mulighet for å stanse terroren. Men det har
vist seg at Israels tiltak klarte dette nesten helt. Uten disse tiltakene
hadde livet i Israel vært uutholdelig, og staten Israel hadde vært
på vei mot undergange.
print