- Dersom Kåre Willoch mener at det var jødiske
massakrer av arabere før 1948, så er det ganske enkelt en løgn,
skriver professor Benny Morris. Dersom ikke araberne hadde startet krig mot
jødene og Israel i 1947 og 1948, hadde det ikke blitt noe palestinsk
flyktningeproblem, påpeker ha.
Kåre
Willoch bruker den israelske historikeren Benny Morris som sannhetsvitne
i sine angrep på Israel. Nå slår Morris tilbake, ikke minst
mot massakre-anklagene som Willoch ynder å rette mot Israe.
– Det hadde vært massakrer i Palestina før FNs delingsvedtak 29.
november 1947, men kun jøder massakrert av arabere – slik som
for eksempel Hebron-massakren, hvor en arabisk mob drepte 66 ultraortodokse
jøder i 1929. Jøder gjennomførte ingen massakrer på
arabere før 1948. Dette er ganske enkelt en løgn, hvis det
er det Willoch sier, skriver professor Benny Morri.
– Det er også usant når Willoch sier at jødene var “voldsomt
utrustet med våpen fra Europa og Amerika”, påpeker Morri.
Den “fremragende israelske historikeren” (i følge Willochs
egne ord) kommenterer en oversettelse til engelsk av Willochs foredrag i Skien
6. mars 2007. Da sa Willoch på norsk, og vi gjengir ordrett: “Lenge
før staten Israel var etablert var det massakre, vi kan godt si gjensidige
massakre, men det som fikk størst verdenshistorisk betydning, var de
gjennomførte massakre mot den palestinske befolkningen for å få
dem til å forlate områdene.”
I en skriftlig redegjørelse bekrefter Morris en rekke av de andre feilene
som Olav V. Landsverk har
avslørt i Willochs foredrag
Halvparten av jødenes område var ørken
Willoch sier FNs delingsvedtak gav det største arealet til det minste
av folkene (jødene), “mens araberne fikk beskjed om å nøye
seg med resten”. Det stemmer at FN la opp til at jødene skulle få
litt mer enn 50 prosent av Palestina, men mer enn halvparten av dette var Negev-ørkenen,
påpeker Morri.
Det var araberne som angrep
Willoch sier den israelske ambassadøren “løy” ham “rett
opp i ansiktet” da hun fortalte om de arabiske angrepene på jødene
og Israel i 1947 (etter delingsvedtaket 29. november) og 1948 (etter uavhengighetserklæringen
14. mai).
Her tilbakeviser den israelske historikeren Willoch på det kraftigst.
– Det er absolutt ikke noe spørsmål om hvem som startet skytingen,
om hvem som angrep hvem. Det var palestina-araberne som startet og deretter
de arabiske statene. Israel invaderte ikke de arabiske statene 15. mai 1948
og skjøt ikke mot palestinerne 30. november 1947, skriver Morri.
Dagen etter FN-vedtaket, 30. november 1947, begynte araberne å drepe jøder;
de angrep to busser, snikskyttere skjøt fra Jaffa inn i Tel Aviv, etc.
De arabiske statene støttet palestina-arabernes avvisning av delingsplanen,
og gav dem frivillige, våpen og penger til å kjempe mot jøden.
Araberne var også inntrengere
Morris benekter ikke at araberne så på jødene som inntrengere.
– Men zionistene kunne si, og sa, at landet var [opprinnelig] jødisk
og tilhørte jødene – og at araberne, som hadde spredt seg ut av
Arabia i det syvende århundre, hadde invadert og erobret Palestina – et
land som ikke var deres (dette gjelder også andre land som Syria, Irak,
Nord-Afrika, Spania, det sydlige Frankrike etc.). Med andre ord var muslimenes
rett på landet basert på invasjon og aggressjon, mens jødene
hadde hatt landet tidligere og så på araberne som tronranere, skriver
Morri.
Krigføringen var årsaken til flyktningeproblemet
Willoch er veldig opptatt av de palestinske flyktningene. Vi har allerede sett
hvordan han fremstiller det som om jødene massakrerte arabere for å
tvinge dem på fluk.
Morris korrigerer og nyanserer fremstillinge.
“Problemet med flyktningene oppstod ved en krig som araberne startet, i
to trinn, i november 1947 og mai 1948. Uten krig hadde det ikke vært noe
flyktningeproblem. Det er sant at flyktningeproblemet generelt ikke var noe
resultat av oppfordring fra arabiske ledere. Det kom ikke noen slike oppfordringer
i stor skala (Haifa er et slags unntak, hvor de lokale arabiske lederne oppfordret
til en masse-evakuering).
Det er sant at flere steder i landet hadde jødiske angrep drevet ut arabere
og noen ble kastet ut (som i Lydda og Ramla i juli 1948). De fleste araberne
flyktet før det var noen angrep eller i løpet av angrep, og ble
ikke kastet ut. Flere tusen ble faktisk instruert av sine ledere, lokale arabiske
ledere og offiserer, til å flytte, flykte eller sende bort kvinner og
barn fra landsbyer og byer som skulle bli kampsone.
Helt fra starten av krigen la de jødiske styrkene stor vekt på
å ikke drepe kvinner og barn. Slik var den operative ordren for Haganah
[det som ble den israelske hæren],
og den ble vanligvis adlyd.
Det var faktisk veldig få kvinner og barn som ble drept i 1948. (Palestina-araberne,
på den andre side, tok aldri slike hensyn. De drepte jøder, sivile
og soldater, hvor de fikk sjansen. De arabiske hærene [fra nabolandene]
var vanligvis mer skjønnsomme – de drepte sjelden jødiske krigsfanger
og nesten aldri sivile med overlegg.)
Jødiske massakrer
Men ja, det var flere titalls små massakrer gjennomført av jødiske
styrker i løpet av krigen, alt fra drap på fire personer til 80.
Til sammen utgjør dette, massakrer på krigsfanger og sivile i løpet
av et helt år, omkring 800 drepte på arabisk side. (Dette er faktisk
et veldig lite antall, sammenlignet for eksempel med serbernes drap på
8.000 kroatere og muslimer i Srebrenica i løpet av to dager på
1990-tallet.)
Det som skjedde i Deir Yassin var ikke unikt, men det var heller ikke vanlig.
Og massakrene var ikke planlagte eller systematiske. De var utført av
lokale offiserer og menn, vanligvis i kampens hete eller som et emosjonelt svar
fra jødiske tropper på tidligere arabiske herjinger (som i Eliabun
og Arab al Mawasi, hvor arabiske tropper tidligere hadde halshugget to jødiske
krigsfanger eller døde menn). Det er sant at veldig få av de som
gjennomførte disse massakrene ble stilt for retten eller fengslet i Israel.
Slik er krig.”
Arabiske massakrer
Så langt Morris om jødiske massakrer av arabere. Det var også
massakrer andre veien. Over 200 jøder ble drept i disse massakrene, men
tallet kunne vært langt større, mener Morris. Vi siterer igjen
fra hans kommentar til Kåre Willoch:
“Det lille antallet arabiske massakrer av jøder er ganske enkelt
fordi palestina-araberne ikke erboret noen jødisk landsby og de arabiske
hærene erobret bare en håndfull jødiske landsbyer. Jødiske
styrker inntok omkring 400 arabiske landsbyer og omkring et dusin byer.
Det bør understrekes at den første store massakren under krigen
ble gjennomført av arabere. 30. desember 1947 ble 40 jødiske arbeidere
på oljeraffineriet i Haifa drept. Den etterfølgende jødiske
oppførselen må delvis sees som et svar på dette.”
Hvorfor flyktningene ikke kunne vende tilbake
Morris forklarer ganske enkelt hvorfor de palestinske flyktningene ikke kunne
vende tilbake til Israel i 1948, og hvorfor de heller ikke kan det i da.
– Disse flyktningene var del av et samfunn som hadde startet en krig for å
ødelegge Israel og utrydde det jødiske samfunnet i Palestina.
Å slippe dem tilbake ville være det samme som å slippe inn
en femtekolonne som ville truet Israel fra innsiden. Intet fornuftig samfunn
ville gjort noe annerledes dersom det ønsket å overleve. Det samme
gjelder i dag, skriver Morri.
Ingen transfer-plan iverksatt
Til slutt avviser han anklagene om en systematisk israelsk plan for å
drive araberne u.
“Det er sant at sentrale jødiske ledere (Ben Gurion og Weizmann)
i 1930-årene og tidlig på 1940-tallet støttet ideen om å
forflytte (“transfer”) noen eller alle arabere ut av Palestina. Ingen
slik politikk ble satt i gang i 1948, og heller ikke bestemt. Det er årsaken
til at Israel i dag har mer enn én million arabiske statsborgere. Haganah/
IDF drev ofte ut landsbyer, men ikke systematisk og ikke som en overordnet strategi.
Men de fleste kommandanter forstod at det var bedre å ha færre arabere
bak frontlinjene. Det var en krig, en overlevelseskrig, for jødene.”
print