Selv om Iran strengt tatt kunne overlevd på oljen alene, har de et bedre utdanningssystem enn Israel, mener Aaron Ciechanover.

Hver eneste morgen våkner jeg og bekymrer meg for den iranske trusselen. Da tenker jeg ikke på atomtrusselen, men på det faktum at iranske studenter vitenskapelig ligger langt foran sine israelske motstykker.

Iran flommer bokstavelig talt over av olje. Landet hadde vel overfladisk sett overlevd fint som nasjon uten et utdanningssystem til å garantere for dets fremtid. Men når det gjelder Israel er nettopp utdanning en dyd av nødvendighet. En eksistensiell nødvendighet. Likevel klarer ikke nasjonen på dette punktet å konkurrere med iranerne. Det er rett og slett uakseptabelt.

I over et tiår har ulike israelske regjeringer ødelagt hele utdanningssystemet i landet. Man har valgt å vende utdanningen ryggen og heller prioritert saker som helse og sikkerhet. Resultatet av den pågående lærerstreiken er allerede lett å forutse. Den store misnøyen vil få en rolig avslutning, med en avtale om en berettiget lønnsøkning. Regjeringen vil også betale en symbolsk sum til den revolusjonen som utdanningssystemet skriker etter, men som det aldri kommer til å få.

På lang sikt ser det ikke særlig lovende ut. Skoleklassene blir ikke mindre. Heller ikke volden. Bygninger vil ikke bli renoverte, høykvalitetssystemer for videreutdanning av lærerstaben vil ikke komme på plass. Heller ikke systemer som kan holde dem oppdatert vitenskapelig og teknologisk. Dermed vil ikke læreryrket bli noe interessant i fremtiden heller.

Vi trenger ikke først og fremst flere møter og streiker om lønnsspørsmål i utdanningssektoren, men snarere en dyp revolusjon. En revolusjon som strekker seg over lang tid og som har utformet klare mål. Noe slikt vil kun være mulig med profesjonelle ministere som tjener landet over tid, og som har budsjettansvar over tid. Bare en slik revolusjon vil kunne føre oss tilbake på sporet som en ledende nasjon når det kommer til utdanning, slik Israel en gang var.