Israelske medier bringer noen ganger videre militære opplysninger som fører til økte tap fordi de gir motparten nyttige opplysninger. Derfor foregår forberedelsene i hemmelighet, og ulike militære ledere og avdelinger får ikke vite mer enn de trenger å vite for å forberede sine egne oppgaver. Bare noen få regjeringsmedlemmer kjenner grundig det som forberedes. Hamas vet at et angrep kommer, men israelerne håper å få overraskelsesmomenter likevel ved å angripe på uventede steder og med uventede metoder.

Militære mål
De israelske styrkene skal operere i hele Gaza-stripen, bl. a. for å kunne drive effektiv etterretning. [En slik taktikk har vært vellykket på Vestbredden i den forstand at svært lite terror derfra lykkes, og de israelske tapene er små i soldater.] Palestinernes evne til å skyte med raketter og bombekastere inn i Israel, skal reduseres drastisk.
Det meste av palestinernes militære infrastruktur, våpenlagre og produksjonslokaler skal ødelegges. Dette gjelder både utstyret til Hamas og andre organisasjoner som driver angrep mot Israel.

Grensen mellom Gaza og Egypt skal bringes under en så stor grad av kontroll at smuglingen inn i Gaza [særlig av våpen] blir redusert med minst 60 %.

Politiske mål
Det politiske hovedmålet er å fjerne Hamas fra makten i Gaza-stripen og få opprettet et stabilt palestinsk styre [under ledelse av president Mahmoud Abbas]. Området skal demilitariseres og færrest mulig raketter skal smugles inn eller kunne lages. Israel skal (alene eller sammen med antatt pålitelige palestinere, egyptere og internasjonale styrker) kontrollere grensen mot Egypt og de andre grensene mellom Gaza og verden.

Internasjonal støtte
Israel håper å få internasjonal støtte for disse tiltakene, i det minste på den måten at Nato eller andre parter går inn og hjelper med å gjennomføre de avtalene aksjonen skal ende med. Håpet er at Israel skal kunne trekke seg ut av Gaza igjen med en løsning som begrenser terroren, inkludert raketter, fra Gaza vesentlig.

[De siste ukene har det kommet en rekke positive uttalelser om Israel fra ulike europeiske talsmenn. Ikke norske, naturligvis, men flere andre. Kanskje er det et resultat av dette arbeidet.]

Andre fronter
Aksjonen involverer ikke bare store militære styrker, inkludert reservister, for operasjonene i Gaza. Israel må også være forberedt på at Hizbollah i Libanon, kanskje også Iran og/eller Syria, vil gå til aksjon for å støtte Hamas i Gaza.

Israel må regne med en terrorbølge på Vestbredden.

Det israelske politiet må være forberedt på store opptøyer blant Israels egne arabere.

Israel må også være forberedt på at Hamas vil forsøke å organisere noe lignende som det de gjorde på grensen mot Egypt: At hundretusener av mennesker marsjerer mot Israels grense og mot mål innenfor Gazastripen.

Dessuten vil Hamas rimeligvis forsøke å skyte så mange raketter og bombekastergranater som mulig fra Gaza for å bevise at aksjonen er mislykket. Det vil ramme de utsatte israelske områdene enda hardere enn hittil så lenge de klarer å fortsette med det. Håpet er å få stanset angrepene i løpet av en uke eller to.

Alle disse mulighetene for konflikt forbereder ulike israelske styrker seg på å håndtere. Det vil kreve folk (ofte flere enn dem som er i daglig tjeneste, det må altså innkalles reserver) og i noen tilfeller spesielt utstyr som må skaffes og kanskje utvikles.

Alle disse forberedelsene tar tid. Men de pågår.

Kan det lykkes?
Erfaringene fra de palestinske intifadaene (den første fra desember 1987 og den andre fra september 2000) og erfaringene fra Irak viser at skal slike aksjoner lykkes, må det være store styrker. Et problem er da at når disse store styrkene blir stående lenge, blir de takknemlige mål for voldsaksjoner.

Det blir en kostbar operasjon. Håpet er at de grundige forberedelsene vil føre til at det lykkes å redusere terroren fra Gaza til et minimum, og at kampen for dette skal koste et minimum av liv for israelerne og sivile palestinere.

Kilde: En artikkel av Ron Ben-Yishai på Ynet (Yediot Aharonot, Israels største avis) 15. februar 2008.