Den store pesten på midten av 1300-tallet skapte mange teologiske spørsmål. Var det Gud eller djevelen som stod bak sykdommen? Var det en straff eller en tukt? Hvordan skulle man tolke det som skjedde ut i fra kirkens verdensbilde? Dette ble etterhvert spørsmål som fiendtligjorde ”de andre”. Jødene hadde allerede siden 1200-tallet blitt mistenkt for å helle magisk forurensing i de kristnes brønner. Derfor lå det på mange måter latent i befolkningen å mistenkeliggjøre ”jøden” når katastrofer rammet samfunnet.

Og slik skulle det også bli under og etter Svartedauden. I løpet av noen år mistet en tredjedel av befolkningen i Europa livet. Uten noe som helt grunnlag løp snart ryktene løpsk om at det var jødene som stod bak. Spedalske og jøder arbeidet sammen for å gjennomføre denne udåden, het det. Man klarte til og med å torturere frem innrømmelser, som gav ny inspirasjon til anklagerne.

Utpressingsmetodene var avanserte og grufulle. Pave Clemens 4. måtte i 1348 utlyse en bulle hvor han advarte sterkt mot disse konspirasjonsryktene. Jødene blir like mye rammet av denne sykdommen som oss kristne, skrev ham. Dessuten rammet pesten mange steder hvor det ikke engang fantes jøder. Men dette hindret likevel ikke tankegangen i å spre seg. Snarere utviklet det seg slik at de stedene man ikke fant flere jøder å utrydde, ble kristne med mistenkelige navn selv mistenkt for å være jøder. Slik ble også ikke-jøder ofre for de mange massakrene.

”De evige jøder”
Ryktet om den evige jøde, Ahasverus, som ble straffet av Gud med evig hjemløshet etter å ha nektet å hjelpe Jesus på Golgata, var allerede en gammel myte i Europa. På slutten av 1300-tallet ble jødene fordrevet flere ganger fra Frankrike, og fra Tyskland på 1400-tallet. Uansett hvor de søkte og fikk oppholdstillatelse var det bare for kortere perioder. Da disse periodene var utløpt måtte de reise videre. Slik ble de fleste europeiske jøder omstreifende jøder – akkurat som i myten.

Det var heller ikke så mye sammenheng mellom jødenes tilstedeværelse og deres rolle i litteraturen. Deres fravær kunne like gjerne vekke uvitenhetens fordommer. I Spania spredte det seg rykter om at jødene ønsket å utrydde alle kristne i hele Europa. I billedkunst og i dramaspill var budskapet temmelig entydig: Jødene har et intenst hat til Kristi legeme og blod, og leter etter en minste anledning til å pine Jesu legeme på ny. Som en av flere myter man satte sin lit til, var det den som hevdet at jødene stjal nattverdsbrød fra kirken for å gjennombore det med kniver.

Demonologi
Analogien mellom djevelen og jøden ble stadig tydeligere. ”Den onde” var en gang en høytstående engel som ble forkastet av Gud for sin ulydighet. På samme måte var jødene en gang utvalgt av Gud, men nå forkastet etter å ha forspilt sine sjanser som Guds folk. Etter som tiden gikk vokste også heksebrenningen i omfang. I løpet av 1500-tallet ble ikke mindre enn 30.000 hekser brent på bålet rundt om på kontinentet. I følge mytene arbeidet heksene i djevelens tjeneste. På stadig flere måter ble ondskapens fyrste dratt frem i begrepsbruk og religiøs fantasi. Dermed tok djevelen og jødene trekk fra hverandre i den kristne demonologien. Djevelen som Guds motstykke ble analogt med synagogen som kirkens motstykke.
Kun gjennom ”kristenmanns blod” kunne denne sykeligheten i jøden repareres. Selv såret etter den jødiske omskjærelsen kunne ikke gro uten bruk av kristent blod. Mange mente jødene tok livet av kristne guttebarn gjennom rituelle mord, for å bruke deres blod ved omskjæringen. I den kristne forkynnelsen, som etter Svartedauden var preget av dommedagsfokus, ble jødene brukt som eksemplifisering av motstanden mot Gud.

Oppbyggelsesforkynnelsen og fremstillingen av jødenes demoniske karakter var tett vevet sammen.
Men en gruppe jøder trakk faktisk visse fordeler av denne demoniseringen, nemlig de jødiske legene. Mange mente det å spørre en jødisk lege om hjelp, var som å få hjelp av selveste djevelen. Man beskyldte også jødene for å angripe de kristnes svakheter, siden det å besøke en lege innebar at man var i sin mest sårbare stilling. Men et flertall var nok likevel av den oppfatning at dersom de kjente sin svartekunst, så var det ingen grunn til at ikke kristne skulle dra utnyttelse av det. I mange byer hvor det ellers var ulovlig for jøder å oppholde seg, fikk jødiske leger enkelt oppholdstillatelse.

”Penge-jøden”
Pengeøkonomiens gjennombrudd i århundrene etter pesten forvandlet samfunnet dramatisk. Jødene i pengenæringen var ofte fattige pengeutlånere, som lånte ut til enda fattigere kristne. Det ble nemlig mer og mer vanlig på slutten av middelalderen å organisere seg i ulike arbeidslaug, og disse var som regel kun åpne for kristne. Derfor var pengeutlån mot renter et av de få yrker som var åpne for jøder. Kirken så på pengeutlån mot renter som grov synd og forbød kristne å gjøre det.

Men på grunn av den usikre økonomiske situasjonen var rentene svært høye. Slik var nok det voksende hatet mot ”penge-jøden” også et rop etter sosiale reformer. I samtidslitteraturen som taler om temaet, er sammenblandingen mellom jødehatet, virkeligheten og skriket etter sosiale reformer så sammenblandet at det er vanskelig å skille det fra hverandre. Pengeutlån mot renter ble fremstilt i teologiske og antijødiske vendinger, og behandlet som et religiøst spørsmål. Men for jødene, som stadig var på flyttefot rundt om i Europa, var penger også viktig for egen selvforståelse. Pengene var det eneste man kunne stole på og som kunne hjelpe i nødens stund. Det var verdier som en kunne ta med seg, når spesialavgiftene mot jødene på et gitt sted ble for høye til å kunne drive virksomhet.

De første ghettoer
Når vi nærmer oss slutten av middelalderen, begynner jødene å presses sammen i egne leire. Den første av disse ble etablert i Venezia etter utdrivelsen av jøder fra Spania i 1494. Ghettoene var preget av en alvorlig religiøs-jødisk kultur. Man var nesten entydig skeptisk til studering av verdslige vitenskaper, bortsett fra medisin. Klærne man brukte var ensformige. Leirene var som små byer i byene og hadde egne porter som ble stengt på kveldstid. Men i de trange og kummerlige kårene var man i alle fall sammen med sine egne, som tolererte og forsto en. I denne sosiale settingen begynte Messias-forventningen å blomstre frem igjen i forøket styrke, i håpet om et forløsningens fredsrike for det jødiske folk.

Kilder:
”Svartedauden: Giftblandere og barnemordere” av Trond Berg Eriksen, i boken ”Jødehat” (Red: Eriksen, Harket, Lorenz). N.W DAMM & SØN, 2005. Side 69-85.
”Antisemittismen – En historisk skildring i tekst og bilder” oversatt av Jan Rantrud. Sambåndet Forlag, 1993. Side 31-45.