I sin spalte "Our world" for 2. juni 2008 tok hun opp forholdet til kristne venner av Israel. Hun begynte med paven, Benedikt XVI. Da den iranske presidenten, Mahmoud Ahmadinejad, var på besøk i Roma i forbindelse med en matvarekonferanse, avslo paven Ahmadinejads ønske om en audiens. Paven har også tidligere vært modig og utfordret islamske ledere til å fordømme mord og tvang i Allahs navn, skriver Glick. Israel burde støtte dette.
Flere liberale jødiske ledere i USA har ikke bare latt være å støtte paven. De har direkte angrepet ham. Paven har tillatt en latinsk messe som inkluderer en bønn om at jødene skal omvende seg til kristendommen. Og det har flere jødiske ledere angrepet.

Alle religioner kaller andre falske
Glick innrømmer at det kan være litt problematisk for en jøde å vite at katolikker ber om jødene skal oppgi sin tro. Men så lenge de ikke forlanger at jødene skal møte opp for å høre på misjonsprekener, har det egentlig lite å si.

Og så er det jo slik da, skriver Glick, at også jødene i sine bønner i klartekst avviser den kristne troen som falsk. Slik er det med alle religioner: Hver religion mener at den er den sanne troen og alle andre er falske.

Derfor må man holde teologiske syn og uttalelser utenfor i det politiske samarbeidet, og konsentrere seg om det som har politisk betydning.

John Hagee
Enda langt verre enn behandlingen av paven er måten mange jøder har behandlet pastor John Hagee på, mener Glick. Hagee er av Israels ledende protestantiske venner i USA.
Ifølge Glick skyldes kampanjen mot Hagee behovet Obamas tilhengere har for å vende oppmerksomheten bort fra den religiøse bakgrunnen til den demokratiske presidentkandidaten. Ledende folk i kirken Obama har tilhørt i 20 år er anti-amerikanske, antisemittiske og mot hvite. De lærer at de svarte er overlegne.

Obamas jødiske tilhengere hadde derfor behov for å finne en religiøs leder på republikansk side som de kunne framstille som noe lignende som Obamas pastorer. De plukket da ut Hagee, som har bygget opp en meget stor pro-israelsk, kristen grasrotbevegelse, Christian United For Israel (CUFI).

Disse liberale jødene er sterkt imot Hagees konservativt kristne profil i saker som homoseksualitet og abort, og går også sterkt inn for en palestinsk stat, i motsetning til Hagee, som er skeptisk til det. De grep fatt i en teologisk uttalelse av Hagee om at Gud brukte Holocaust til å få jødene til Israel. Dette vrir de til på helt usaklig grunnlag å framstille Hagee som antisemittisk. [På nettstedet til CUFI viser en jødisk rabbiner at mange ledende jødiske teologer har hatt og har lignende tanker. Men at Gud bruker det onde når det først skjer, kan ikke på noen måte unnskylde ondskapen. Hagee har viet en stor del av sitt liv til å kjempe for at jødene ikke skal rammes av flere slike katastrofer.]

Dessverre bøyde den republikanske kandidaten McCain seg for presset og tok avstand fra Hagee. Dermed har Obamas folk lykkes i å drive en kile mellom McCain og de som skulle være hans kjernevelgere, det kristne høyre.
Den mest kjente jødiske lobby-organisasjonen i USA, AIPAC, har bøyd seg og latt være å invitere Hagee til sin årlige konferanse. Men heldigvis, skriver Glick, står noen fast. Senator Joseph Lieberman og flere jødiske organisasjoner avviser å boikotte Hagee og hans organisasjon.

Omtrent da kampanjen mot Hagee begynte for alvor, dro han til Israel med tusen medlemmer av hans pro-israelske organisasjon på en solidaritetstur. Han delte ut seks millioner dollar i gaver fra amerikanske venner til gode formål i Israel. Dessverre var de politiske lederne i Israel også påvirket av kampanjen. På hans store møte i Jerusalem kom det bare to topp-politikere, begge fra Likud: Benjamin Netanyahu og Uzi Landau. Statsminister Olmert hadde riktignok et privat møte med Hagee.

Stå sammen
Glicks budskap er klart: Islams jødehat sikter mot folkemord. Den internasjonale venstresiden har bedradd jødene. Jødenes ledere er svake. Jødenes venner er få, og det er langt mellom dem.

Nå er ikke tiden til å henge seg opp i kristen teologi. Nå trengs det at jødene står sammen med sine venner mot våre felles fiender, avslutter Glick.