Jødenes historie i arabiske land før 1948
Hovedkilden for dette kapitlet er boka The Jews of Arab lands. A history
and source book. Forfatteren er Norman A. Stillman. Den er utgitt
av The Jewish Publication Society of America, Philadelphia 1979. Han er professor
i Judaic History ved universitetet i Oklahoma, USA. På hans side på
universitetets nettsted står det at han er spesialist på jødisk
og islamsk historie og kultur, i middelalderen og moderne. Min kildebok er
listet blant hans “major publications”.
Boka er lagt opp slik at fram til s. 110 gir boka en samlet framstilling om
jødenes historie i arabiske land (fra like før Islam framstod
på 600-tallet og fram til ca. 1900). Den tar for seg de ulike periodene,
og innenfor hver periode igjen de ulike delene av den arabiske verden.
Fra s. 111 – 427 inneholder boka en lang rekke originaldokumenter (brev, offentlige
dokumenter, utdrag av bøker m.m.) i engelsk oversettelse. Det er et
stort antall noter med forklaringer, ytterligere dokumentasjon, nyanseringer
og forklaringer. Resten av boka (til s. 473) er bibliografi og indeks.
Nedenfor følger henvisning til min artikkel i boka og hvor kilden er:
S. 34: Omar-pakten: Stillman har den på s. 157-158. Det er ulike versjoner
av den (fra ulike tider og steder), men hovedpunktene er de samm.
S. 36: Liberale tilstander er unntak, etter ca. år 1400 er slike unntak
sjeldne. Det er det bildet man sitter igjen med etter å ha lest Stillmans
bok og andre kilder. År 1400 er kanskje litt seint i denne sammenheng.
Mange steder ble islam strengere i løpet av 1200-talle.
S. 37: At jøder kunne bli slått på gata: På s. 325
er det gjengitt fra Edward
William Lane hvordan jøder kan bli slått for å
ha passert en muslim på høyre side. Jødene tør
knapt ytre noe skjellsord uansett. Han forteller hvordan esler blir utskjelt
som “jøde”. Dette var på 1800-tallet, men det var slik
det hadde vært i store deler av tide.
S. 38: Opptøyer med mange drepte jøder i Granada i 1066 og 1090.
S. 59 hos Stillman. I boken Med
Israel for fred står det 1099, det er feilskrevet, det skal
være 109.
S. 38: Almohadene. Jøder måtte flykte fra muslimske til kristne
områder av Spania: S. 61. Ellers er almohadenes styre i Nord-Afrika
omtalt fra s. 76 a.
S. 38; I 1146 minst 100.000 jøder drept i Fez: Jeg kan ikke se at Stillman
nevner dette tallet. I Wikipedia
er Solomon Cohen gjengitt på å ha skrevet i januar år 1148
at 100.000 jøder ble drept i Fez og 120.000 i Marrakesh. I almohad-riket
ble mange drept, mange andre tvangskonvertert til Islam og ingen jøde
kunne opptre som en slik offentlig. Noten i Wikipedia til disse opplysningene
er slik: “H. Z. Hirschberg, A History of the Jews of North Africa, vol.
I (Leiden: Brill, 1974), pp.127-28. Solomon Cohen’s account comports with
Arab historian Ibn Baydhaq’s sequence of events. Citing from The Legacy of
Jihad: Islamic Holy War and the Fate of Non-Muslimsby Andrew G Bostom, ed.
(Prometheus Books (2005) ISBN 1591023076 p.612″.
S. 38, margen: Moses Maimonides’ brev til jødene i Jemen i 1172 er
gjengitt i sin helhet s. 233-246 hos Stillma.
S. 38, ghettoen: Stillman omtaler utviklingen av ghettoer i arabiske land
s. 79 og følgend.
S. 38: Nesten alle jøder i Fez ble drept i 1465: S. 81 hos Stillma.
S. 39: Jøder foretrakk portugisisk-kontrollerte områder av Marokko:
S. 82 hos Stillma.
S. 39: På 1500-tallet var det strengere enn Omar-pakten i Marokko og
Jemen: Stillman s. 83-8.
S. 39: Mamelukkene: Stillman s. 67-7.
S. 39: Det osmanske riket. Noen grunnleggende fakta om riket har jeg fra Wikipedia.
Jødenes forhold spesielt har jeg mest fra Stillman, s. 87-9.
S. 40: Beskyttelsespenger i Palestina: På s. 328 forteller Henry Light,
britisk artilleri-kaptein, om reiser i “Egypt, Nubia, Holy Land, Mount
Libanon, and Cyprus, in the Year 1814″. Han sier at i Jerusalem er jødene
mer undertrykket enn andre steder han har vært. Jødene betaler
en tung skatt til den tyrkiske guvernøren i Jerusalem, en annen skatt
til agaen i Jaffa og en avgift til den lokale høvdingen i landsbyen
Abu Ghosh for å få reise til og fra Jerusalem. Hans bok er fra
181.
S. 40: Rettløse i Palestina: På s. 354f. hos Stillman forteller
den britiske konsulen W. L. Young i Jerusalem i 1841 om hvor rettsløse
jødene er i Palestina. Arabere straffer ikke sin egne for forbrytelser
mot jøder og kristne. – På s. 385 hos Stillmann finner vi en
historie, som riktignok er fra Irak, men bygger på Omar-paktens logikk:
En jødisk rabbiner som noen ledende muslimer vil drepe fordi han –
fire år tidligere – skal ha kommet med nedsettende karakteristikker
av profeten Muhammed. Jøden benektet dette selv. Det lyktes den tyrkiske
dommeren å redde hans liv ved å sende ham til den øverste
domstolen i Konstantinopel (Istanbul).
S. 40: Jødeghettoen i Safed plyndret i 1834: Stillman s. 340f. Stillmans
kilde er Alexander William Kinglake, ifølge Wikipedia en engelsk “travel
writer and historian”. Han skrev som øyenvitne i boka Eothen,
først utgitt i 184.
S. 41: Ny plyndring i Safed 1838: Stillman gjengir s. 342-346 en grundig øyenvitneskildring
av den tyskfødte, senere britiske orientalisten Louis Loewe. Det står
om ham på et nettsted at han snakket og skrev flytende 39 språk!
S. 41: Ritualmordbeskyldning i Damaskus 1840: Denne saken ble så omfattende
at den er gjengitt en lang rekke steder hos Stillman. En kortfattet framstilling
kan du finne blant annet på Wikipedia under Damascus-affai.
S. 42: Kilden til fortellingen om når koppskatten skulle betales, finner
vi hos Stillman s. 368f. Stoffet er fra boka An Authentic Narrative of
the Loss of the American Brig Commerce, Wrecken on the Western Coast of Africa,
in the Month of August, 1815, skrevet av James Riley. I følge Wikipedia,
ble denne boka solgt i over en million eksemplarer! Forfatteren var i en periode
slave hos arabere i Nord-Afrika.
Men hadde ikke Riley tilfeldigvis vært til stede da dette skjedde, ville
denne historien neppe blitt kjent. Jødene i arabiske land har vært
veldig forsiktig med å gjøre sin vanskjebne kjent, det førte
gjerne til “hevn”. Enhver kan forestille seg hvor ofte lignende
ting kan ha inntruffet uten at vi vet noe om de.
En større katastrofe kom for øvrig over jødene i Mogadore
i 1845, da byen ble overfalt
av sunni-muslimske berbere.
S. 42: Pogromer i arabiske land på 1900-tallet: Martin Gilbert: Jewish
History Atlas har mye av dette stoffet. Jeg har 2. utgave fra 1976, nytrykk
i 1981, ISBN 0 297 77259 7. Gilbert er født i 1936 og lever i august
2008 frermdeles. Han er en av de mest kjente britiske historikerne. Han har
skrevet over 80 bøker. Han var Winston Churchills offisielle biograf.
Eksempler på “episoder”: S. 67 (Tunisia), 68 (Jemen og Aden),
78 (Marokko), 91 (Libya), 92 (Algerie), 109 (Irak), 114 (Egypt), 115 (Syria)
Jødenes flukt fra arabiske
land
Vi vil gjøre oppmerksom på det vi har gjengitt av Nils A. Butenschøn,
en av Israels fremste motstandere i Norge. Vi har gjengitt på s. 52
en grafisk framstilling hvor Butenschøn viser at i 1975 var det i alt
2,3 millioner orientalske jøder i verden. Av dem bodde 1,63 millioner
(77 %) i Israel, hvor de var i flertall (europeiske jøder 1,33 millioner).
Når da de fleste av de øvrige orientalske jødene bodde
i Frankrike og andre vestlige land, stemmer det helt med vårt grunnbudskap
he.
Personlig har jeg interessert meg sterkt for jødene fra arabiske (og
andre muslimske) land helt siden jeg begynte å følge med på
Midtøsten for alvor i 1980. Deres skjebne har kommet fram i utallige
artikler, foredrag og radio-programmer fra Israel, selv om de fleste israelerne
ikke gjør så mye ut av dem – at jøder må flykte,
har vært helt normalt gjennom historien. Denne ballasten med fortellinger,
utredninger, samtaler og synspunkter som jeg husker mye av, men ikke har tatt
vare på kildene til, ligger under det jeg skriver he.
S. 43: Martin Gilbert: Jewish History Atlas, jeg har 2. utgave fra
1976, nytrykk i 1981, ISBN 0 297 77259 7. Gilbert er født i 1936 og
lever i august 2008 frermdeles. Han er en av de mest kjente britiske historikerne.
Han har skrevet over 80 bøker. Han var Winston Churchills offisielle
biograf. Denne boka, s. 109, er hovedkilden til beskrivelsen i margen om jødenes
situasjon i Irak etter at Storbritannia trakk seg u.
En viktig kilde har vært en artikkel i The Middle East Quarterly
fra september 1995.
Den er av Ya’akov Meron. Han har en doktorgrad i juss fra Faculté de
Droit de Paris, og er anerkjent ekspert på islamsk lov og loven i arabiske
land. Han var med i den israelske delegasjonen som forhandlet fram en fredsavtale
med Egypt [på 1970-tallet]. Meron er blant annet hovedkilden til opplysningene
om at Iraks statsminister i 1948, Nuri Sa’id, gikk åpent inn for befolkningsutveksling
mellom jødene i arabiske land og araberne i Israel.
Når man googler på Jews from Arab countries, kommer det opp mye
aktuelt stoff. Wikipedia har også en del godt stoff. I artikkelen om
de jemenittiske jødene
er det for eksempel også gode lenker videre til andre arabiske land.
Det er også en oversikt over flyktningetall
for de ulike arabiske lan.
En del av tallene er omstridt når vi kommer ned på detaljnivå.
Men i hovedsak er det helt klart at det var minst 870.000 jøder i arabiske
land i 1948 (tusener hadde da allerede dradd), og at nesten alle har flyktet.
Opplysningen på s. 50 om at Egypt utestengte en gruppe jøder
som ville vise sine etterkommere hvor de hadde bodd i Egypt, og begrunnet
det med at de kunne komme til å kreve erstatning for tapt eiendom, har
vi fra en artikkel av Smadar Peri på ynetnews.com (Yediot Aharonot)
24. mai 2008.
Situasjonen for minoriteter i arabiske land
Denne artikkelen bygger i hovedsak på vanlig, velkjent nyhetsstoff,
og trenger vel slik sett ikke så mye kildehenvisninger. Men vi vil nevne
noen kilder.
Margtekst s. 52: Fangeutvekslingen med blant annet terroristen Samir Kuntar
var en hovedsak i israelske mediene i lang tid. Rapporten fra den britiske
diplomaten fra 1841 står på s. 354f. i Normal Stillmans bok The
Jews of Arab Lands.
Artikler om situasjonen i Sør-Sudan:
Fra BBC
(1998)
Fra Wikipedia
Fra Middle East Quarterly,
winter 2001: Sudan, borgerkrige.
“Hvis
jeg var kopter” – urett kopterne blir utsatt for
Wikipedias
liste over “etniske rensninger”.
Stoffet om kristnes situasjon i de palestinske områdene bygger på
israelske nyhetsmedier.
Hadithen om at opptandelsen ikke kan komme før muslimene har drept
jødene, står (som nevnt i teksten) blant annet i Hamas’ charter.
Og Palestinian Media Watch har dokumentert ved videosnutter fra gudstjenester
på palestinsk TV at dette blir forkynt. I de videosnuttene som ble lagt
ut på miff.no i august 2008, er det to eksempler på at forkynneren
(som altså er så viktig og anerkjent at han blir sendt på
palestinsk TV) bruker denne hadithe.
Jødehatets historie i Europa
En kilde til stoffet om jødene i Europa er serien “Den lange
reise” av den danske presten Poul Borchsenius, i norsk oversettelse på
Lunde forlag. Jeg leste den nokså grundig for en del år siden,
og bygger nå på noe av det jeg skrev ned den gangen. De bøkene
jeg har heter Stjernesønnen (utgitt 1952, handler mest om jødenes
opprør mot romerne på 100-tallet), De tre ringer (handler mest
om jødenes liv i Spania til de ble fordrevet i 1492, “de tre ringene”
står for jødedom, kristendom og islam), Bak muren (jødeghettoene
i Europa på 1500- og 1600-tallet), Løste lenker (jødene
i Europa på 1700- og 1800-tallet).
Ellers er også denne artikkelen et resultat av mye lesing gjennom mange
år. Det ligger også mye aktuelt stoff på Internet.
Kilder for noen av opplysniingene:
S. 64: Det bodde mange jøder i mange land. Ifølge nettstedet
sephardic.gen var 10 % av befolkningen i romerriket jøder – jeg har
sett lignende tall andre steder også. Det står store tall i Wikipedia
også.
I år 117-18 gjorde jødene opprør i Egypt og andre deler
av det romerske riket.
Kristendommen i Europa er et fembinds verk skrevet av fem lærere ved
Det teologiske menighetsfakultet i Oslo. Bind 1, som er relevant her, er skrevet
av Oskar Skarsaune. Jeg kjenner dette verket i elektronisk form, det følger
med SigveSakers databibel, jeg kan derfor ikke oppgi sidetall. I del 2: Kirken
blir til, kapittel 4. Fra Jerusalem til diasporaen: Jødene i Romerriket
står det en del om dette emnet. Det står der at man regner at
omtrent dobbelt så mange jøder bodde utenfor Palestina som i
“landet”. Det står også at mange ikke-jøder avskydde
jødedommen, men det var også mange som var tiltrukket av den.
Mange av dem gikk langt i å følge jødiske regler. Men
omskjærelse for voksne var sosialt belastende, smertefullt og ikke ufarlig,
og noen ganger forbudt, så ikke så mange lot seg omskjære.
I kapittel 5 i samme bok står følgende: “Det må innledningsvis
understrekes at kristendommens raske utbredelse, ut over Palestinas og jødedommens
grenser, ikke bare skjer på tross av, men kanskje mer på grunn
av kristendommens jødiske utspring. Jødedommen var på
denne tid en aktivt misjonerende religion, flertallet av jødene bodde
utenfor Palestina og var spredt over hele Romerriket, foruten i de persiske
områder øst for rikets grenser. Forbindelsene mellom det jødiske
sentrum, Jerusalem, og de mange diasporamenighetene synes å ha vært
så gode som tidens kommunikasjoner overhodet tillot. Og i diasporaen
var jødedommen en religion i fremmarsj. Den talte tidens kulturspråk,
og den tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra ikke-jøder. I diasporasynagogene
finner vi ikke bare jøder, vi finner også en krets av sympatiserende
ikke-jøder som allerede tror på jødenes Gud og kjenner
jødenes Bibel, eller i det minste føler seg tiltrukket av begge
deler. De forsøker også å leve etter jødedommens
etiske bud.”
S. 64: Jødiske ghettoer: Wikipedia har en artikkel om Jewish ghettos
in Europe, der er det listet en lang rekke tradisjonelle jødiske ghettoer
i 11 europeiske land. Ghettoene ble gradvis avskaffet i løpet av 1800-tallet,
i hvert fall i Vest-Eruopa
Israelere og andre kjeltringer
Det meste her er velkjente og ukontroversielle opplysninge.
Jeg vil bare kommentere noen opplysninger: Irak har alene drept over 180.000
kurdere (egne borgere) og utslettet 4.000 kurdiske landsbyer – altså
skapt et stort antall flyktninger. – Jeg bygger dette på et innlegg
Ketil Volden i Norsk Folkehjelp hadde i Dagbladet 10.10.2001. Der skrev han
at i 1987-88 ble 180.000 kurdere drept av Irak og 4000 kurdiske landsbyer
jevnet med jorden. – Tallet er nok noe omstridt. Men det var uansett høy.
Det palestinske opprøret kong Hussein slo brutalt ned, var i 1970.
Da forsøkte PLO å overta Jordan. Kong Hussein slo opprøret
brutalt ned. Det var for øvrig atskillig brutalitet på palestinsk
side også. Israelerne var ikke direkte innblandet i disse stridighetene,
bortsett fra at de truet Syria til å trekke seg ut av Jordan igjen da
Syria sendte ca. 300 tanks inn i Jordan for å delta på palestinsk
sid.
Syria drepte 10-20.000 av sine egne i Hama. Det var i februar 1982 da Muslimsk
brorskap i Syria begynte gerilja-aktivitet mot styrkene til Hafez al-Assad
(far til dagens diktator i Syria). Brorskapet erklærte den syriske byen
Hama (hvor befolkningen er sunni-muslimer) som en “frigjort” by.
Regjeringsstyrkene skjøt med artilleri i tre uker, og det er også
anklager om bruk av giftgass. Tusener ble drept, de fleste anslag ligger mellom
10- og 20.000. Men al-Assad skal selv ha skrytt av å ha drept 38.000
Jødene opprettet Israel
Hovedkilden til denne artikkelen er Golda Meirs selvbiografi
Hvorfor Israel måtte utvikle atomvåpen
Det har nok aldri blitt sagt fra noe offisielt hold i Israel at truslene fra
Sovjetunionen var hovedårsaken til at Israel i årene like etter
utviklet atomvåpen, noe som var mulig ikke minst takket være tungtvann
fra Norge.
Men i sin selvbiografi behandler Abba Eban (som i 1956 var Israels FN-ambassadør,
han ble senere utenriksminister) de sovjetiske truslene grundig. I mitt eksemplar
er det behandlet fra s. 227. Sovjetunionen truet med verdenskrig og satte
spørsmålstegn ved Israels eksistens som stat. 7. november 1956
kom det melding fra Paris om at Sovjetunionen ville legge Israel flatt (“flatten”)
neste dag. Det samme hadde den sovjetiske ambassadøren i Italia sagt.
Da Sovjet kom med trusler om atomraketter mot Frankrike, Storbritannia og
Israel, svarte USA at det ville svare på et sovjetisk angrep mot Frankrike
eller Storbritannia, men sa ingenting om Israe.
USA tok de sovjetiske truslene på alvor, altså mente at de var
reelle. Og i den israelske regjeringen ble det snakket om å at det var
reell farre for et nytt Holocaust.
Det var altså rett og slett snakk om en reell fare for et nytt Holocaust,
der de fleste jødene i Israel ble drept. Israel lærte der at
det ikke kan stole på USA selv i en så grunnleggende sak som at
befolkningen skal overleve fysisk. Det er da en rimelig konklusjon at Israel
selv måtte ha våpen som kan avskrekke en fiende (den gang først
og fremst Sovjetunionen) fra å bruke massedrapsvåpen mot Israe.
Det kan også ha vært andre tungtveiende grunner for å utvikle
atomvåpen. Men på meg virker det helt opplagt at de traumatiske
hendelsene fra høsten 1956 må ha gjort dette helt akutt for de
israelske ledern.
For noen år siden (jeg tipper 6-8 år) stod det en redaksjonell
melding i Stavanger Aftenblad om at en eller flere forskere hadde funnet ut
at Israels atomforsvar først og fremst var rettet mot Sovjetunionen/Russland.
Dessverre har jeg ikke tatt vare på meldingen. Men det ble for meg en
bekreftelse på oppfatningen jeg har fått ut fra Abba Eban og annet
israelsk stof.
Mitt eksemplar av Abba Ebans selvbiografi er utgitt på Futura Publications,
så vidt jeg kan se i 1979. ISBN 0 7088 1467 0
PLOs faseplan fra 1974
MIFF har
gjengitt planen, med israelske kommentarer.
print