Den innflytelsesrike og mektige kretsen av kunstnere og skribenter i Wien ble ved inngangen til 1900-tallet kalt Wienerkulturen. Mange av dem var jøder. Theodor Herzl (1860-1904) var en del av denne ansette kretsen, selv om han ikke var blant de mektige.

Herzl var en assimilert jøde. På tross av at han irriterte seg over samtidens mange generaliseringer av jøder med negativt fortegn, kunne han også være lydhør overfor mye av deres usaklige kritikk. «Den jødiske moralens skjevheter og mangelen på etisk alvor i mange av jødenes handlinger, blir skånselsløst avdekket og karakterisert,» innrømmet han som 22-åring. Han hadde tro på assimilasjonen, og delte nok syn med mange av wienerjødene i ambisjonene om å kvitte seg med den jødiske lasten i samfunnet – jødisk religion og kultur.

Akademische Lesehalle
Vinteren 1878/79, etter at Theodor var kommet til Wien for å bli jusstudent, ble han tatt opp som medlem av Akademische Lesehalle. Her var de fleste av medlemmene tyskspråklige, mange av dem nasjonalister. I desember 1880 fikk Herzl ansvaret for det sosiale liv i foreningen. Han organiserte kvelder der man fikk mulighet til å svinge seidelen og synge tyske nasjonalsanger. I følge et annet medlem på denne tiden, Leon Kellner, var Herzl en av den tyske nasjonalistbevegelsens «mest entusiastiske forkjempere».

Etterhvert ble flere tysknasjonalistiske brorskap tatt opp i Lesehalle. Deriblant Albia, som den unge studenten selv var medlem av. Det var strenge krav til lojalitet og ideologisk standpunkt her. Albia var samtidig en forening for radikale tyske nasjonalister, mens Herzls liberale standpunkter stod i strid med brorskapets ideologi. Etter at man forbød opptak av nye jødiske medlemmer slukket noe av gløden hans for deres felles sak, selv om han aldri gjorde forsøk på å hoppe av i protest. Først i 1883 meldte han seg ut etter at antisemittismen i Albia tiltok.

Likevel forble Herzl tro mot assimilasjonstanken. I sitt avskjedsbrev kritiserte han aldri brorskapets kritiske holdning til jødedommen, men den rasistiske antisemittismen - mot at han aldri ble akseptert som en verdig tysker.

Østerrisk-israelittiske union
Antisemittismens mest høylytte motstandere var den jødiske lederskikkelsen dr. Joseph Samuel Bloch. Han kjempet for å mobilisere mot samfunnets antisemittisme, for å rykke den opp med roten. Hans største seier i så måte var da han gikk til sak mot professor i semittiske språk ved universitetet i Praha, August Rohling. Professorens bok Der Talmudjude (1871) hevdet jødene var underlagt Talmuds påståtte påbud om å svindle kristne. Med sin enorme viten om jødisk historie og tradisjon, klarte Bloch å avsløre Rohling som en løgner.

Fra og med 1886 skulle Bloch organisere Den østerrisk-israelittiske unionen. Med denne ønsket han å alliere liberale og ortodokse jøder for å beskytte felles rettigheter. Samtidig prøvde organisasjonen å bryte ned selvforakten blant jødiske ungdommer. Fra 1897 opprettet også unionen en avdeling som fulgte med på «antisemittiske overtramp». I april året etter var ikke mindre enn 82 saker reist, og i én fjerdedel av disse ble den antisemittiske pressen tvunget til å korrigere seg, mer eller mindre. Til 25-årsjubileet i 1910 var 5000 saker behandlet av denne avdelingen.

I perioden da Herzl arbeidet med skriftet om Jødestaten (utkom i 1896), da zionismen i ham begynte å vokse frem, hadde han mange møter med Bloch. Døren var åpen for hans medlemsskap, men zionismen ble avvist som en illegitim impuls av unionen. Jødene som nasjonal minoritet var en fremmed tanke blant dens medlemmer.

Jødestaten
Jødestaten avslører en nærmest naiv tro på fremskrittet og på teknologisk utvikling. Herzl ville skape et nytt samfunn, som igjen skulle skape et nytt folk. Herzl forlot aldri sitt ønske om å «endre» det jødiske folk. Han forandret bare strategi, fra assimilasjon til zionisme. Han begrunner dette i bokens andre linje: «Verden gjenlyder av skrik og skrål mot jødene, og det vekker opp den innslumrende tanken [om å opprette en jødisk stat].»

I boken analyserer Herzl hva som er grunnlaget for antisemittismen. Den moderne antisemittismen må ikke forveksles med den gamle, religiøst motiverte antisemittismen, skrev han. Jødenes utgang fra ghettoene og vellykkede inntog i næringslivet har skapt misunnelse blant vertslandenes middelklasse, hevdet Herzl. Historien viser at velstanden ødelegger folks inntrykk av jødene, mens økt velstand blant jødene gjør assimilasjon uutholdelig for befolkningen, konkluderte han.

Men også i denne boken aner vi jødisk selvforrakt. Herzl bruker noe plass på å vende seg til de franske og engelske jødene som trodde de kunne komme unna antisemittismens forbannelse ved å assimilere seg. Dette er feil, hevdet han. For dersom antisemittismen enda ikke har slått rot et sted, drar jødene den med seg. Denne påstanden kan ha vært en medvirkende årsak til at boken ble såpass godt mottatt i den antisemittiske pressen. Uten tvil, skriver Herzl, er det antisemittismen som har gjort den jødiske stat til en ren og skjær nødvendighet. Han så på den politiske zionismen som et virkemiddel til å frelse jødene fra sitt «kollektive selv», som de hadde utviklet i diasporaen. Folket måtte forvandles av jødestaten.

Kongressen i Basel
I september 1896 ble Herzl leder av sionistbevegelsen i Wien. Mannen hadde fått et enormt nettverk etter utgivelsen av sin bok, og fikk stadige oppdateringer om zionismens utvikling i Europa. Samme år dukket ideen opp om en zionistkongress, etter at han hadde vært på besøk hos zionister i London og Paris.

Tanken var først å samle sammen internasjonale ledere i all hemmelighet for å diskutere mulighetene for en jødisk stat. Men etter at ideen ble avslørt i pressen ønsket man heller å gjøre kongressen til en spektakulær markering, for å markere bevegelsens ambisjoner.

Konflikten mellom de statsborgerlige jødene og de jødisk-nasjonale tiltok da innkallingen til kongressen ble publisert. Herzl møtte motstand fra mange hold, blant annet fra München. Her stod sekulære og religiøse ledere sammen for å forhindre Herzls planer. Tyske rabbinere sendte ut en erklæring hvor de tok avstand fra kongressen og zionismen.

Men Herzl hadde sterk støtte fra studentene som svermet omkring ham. Og i stedet for å la seg kneble av kritikerne, svarte han med å flytte arrangementet fra Zürich til Basel og utgi ukeavisen Die Welt, fullfinansiert av Herzl og hans far. Den var ment å gjendrive den antisionistiske kritikken i jødiske rekker. Herzl vendte seg også østover, i håp om mer støtte fra jødene her. Selv om han hadde regnet med å få gladelig mobilisert den undertrykte russisk-jødiske minoriteten, viste det seg å ikke være så enkelt som han hadde håpet på forhånd. Situasjonen for russerne var svært sårbar, og man måtte trå varsomt. Særlig i en sak som tross alt gjaldt statsdannelse. Likevel, etter å ha sendt russiskspråklige medarbeidere på turné blant jødiske bosetningsområder, klarte man til slutt å skape resultater og engasjement. Én måned før kongressen strømmet påmeldingene inn.

Schnorrers
Den sterke ideologiske motstanden i Europa mot Kongressen hadde nå forvandlet seg til en stilltiende erkjennelse av at den faktisk kom til å finne sted. Theodor Herzl selv hadde fått en styrket autoritet, etter å ha stått rakrygget mot all kritikk. Men da han reiste med tog til Basel for å overvære konferansen, skrev han noen tanker om den kommende Zionistkongressen og deltakerlisten. «Faktum er – og jeg skjuler det for alle – at alt jeg har, er en hær av schnorrers [tigger]. Jeg har bare kommando over gutter, tiggere og lommetyver.» Og selv da kongressens eneste stjerne, Max Nordau, skulle holde hovedtalen, måtte Herzl sende ham til hotellet for å skifte til et passende antrekk.

Uansett. Ikke mer enn et århundre tidligere hadde revolusjonsparlamentet i Paris vedtatt emansipasjonen. Nå var den kommet til veis ende, i Basel i 1897, ved erkjennelsen av at assimilering ikke fjerner antisemittismen. Den bare skaper grobunn for et jødehat på andre premisser enn tidligere. Slik vil det kanskje alltid være. Jødehatet trenger seg frem – over alt. Det eneste håpet for det jødiske folk, for å kunne leve normalt uten frykt for trakassering og undertrykkelse, er en jødisk stat.

Kilde: «Wienerjødenes selvforsvar: Sionisme og antisionisme» av Håkon Harket, i boken «Jødehat» (Red: Eriksen, Harket, Lorenz). N.W DAMM & SØN, 2005. Side 325-344.