Et klart flertall av israelerne mener at nye tilbaketrekninger i dagens politiske situasjon bare vil føre til mer terror, derfor fikk partier som går imot tilbaketrekninger flertall ved valget i februar. Gordon mener tilbaketrekninger også øker den globale antisemittismen og påvirker Israels omdømme negativt.

Den politiske kommentatoren i Jerusalem Post er rask til å innrømme at dette høres ufornuftig ut. Verden krever jo alltid flere israelske tilbaketrekninger, og applauderte Oslo-avtalene (fra 1993), tilbaketrekningen fra Sør-Libanon (2000) og Gaza-stripen (2005). Men populariteten Israel vant med dette var bare et kortvarig blaff, og deretter kom landet dårligere ut enn før, mener Gordon.

Hvorfor er det slik? Årsaken er enkel, i følge Gordon: "I en verden hvor bilder av blødende offer blir resirkulert på tv og pc-skjermer 24/7, er det ingenting som undergraver et lands internasjonale renommé mer enn blodsutgytelser. Og det viser seg at våre tilbaketrekninger ikke bare har økt våre egne tapstall, men også økt arabiske tapstall."

Økte tapstall etter tilbaketrekninger
Gordon, som tilhører den israelske høyresiden, bruker statistikk fra den venstreorienterte organisasjonen B'Tselem, når hun skal begrunne sitt poeng. Fra 1987 til 1993, under den første intifadaen, ble 1.070 militante og sivile palestinere drept i løpet av seks år. Dette tilsvarer antallet som ble drept i løpet av ett år på høyden av den andre intifadaen (september 2001 til august 2002) og er mindre enn antallet som ble drept i løpet av tre uker i krigen på Gaza-stripen fra 27. desember 2008 (1.324 i følge palestinske helsemyndigheter).

Under den første intifadaen hadde de israelske forsvarsstyrkene full sikkerhetskontroll på Vestbredden og Gaza-stripen. Da den andre intifadaen brøt ut, hadde alle de store palestinske byene og en mengde landsbyer vært uten militært israelsk nærvær i flere år. Den siste krigen på Gaza-stripen brøt ut over tre år etter at Israel hadde trukket seg fullstendig ut fra området.

Gordon påpeker også at dødstallene for palestinere på Vestbredden gikk ned etter at Israel gjenopptok den militære kontrollen av palestinske byer under Operasjon Forsvarsmur i april 2002. I intifadaens første år, fra september 2000 til august 2001 ble 281 palestinere drept på Vestbredden. Neste år økte tallet til 667. Året etter at Israel hadde gjenopptatt sikkerhetskontrollen, fra september 2002 til august 2003 (intifadaens tredje år), ble antallet drepte redusert til nesten en tredel, til 242 palestinere. Deretter gikk det ned til 199 i det fjerde året. Fra september 2004 til august 2007 ble mellom 105 og 125 drept årlig. I perioden september 2007 til august 2008 var antallet drepte palestinere ytterligere redusert til 52.

På Gaza-stripen har dødstallene blant palestinerne gått markert opp etter at Israel trakk seg ut i 2005. I perioden september 2007 til september 2008 ble 532 palestinere drept, nesten hundre mer enn det verste året som hadde vært tidligere. Frem til Operasjon Støpt Bly, hvor drøyt 1.300 palestinere ble drept i løpet av tre uker, var det høyeste dødstallet som har vært på Gaza-stripen i løpet av én måned 162 drepte palestinere.

Politiaksjoner og militære operasjoner
Hva er årsaken til dette? Hvorfor er dødstallene, både av militante palestinske og sivile palestinere, betydelig lavere når Israel militært kontrollerer palestinske byer og landsbyer?

Årsaken er enkel, mener Gordon. Dersom de israelske forsvarsstyrkene har kontroll over landområdene trenger de ikke føre full krig for å stanse terror, det er tilstrekkelig å samle etterretning og gjennomføre politioperasjoner. Palestinere som er mistenkt for terroraktivitet kan som oftest bli arrestert i stedet for drept, og drap skjer først og fremst dersom den mistenkte motsetter seg arrestasjon og åpner ild.

Når de israelske forsvarsstyrkene ikke kontrollerer områdene, er politiaksjoner umulig, argumenterer Gordon. Israel kan ikke arrestere mistenkte i områder som er formelt avgitt til palestinsk kontroll. Derfor er det kun militære midler som kan brukes.

For å stanse terror fra områder som et land ikke har militær kontroll over, er det i hovedsak to former for militære tiltak man kan bruke. Det ene er målrettede luftangrep, som gir risiko for sivile tap. Det andre er en fullskala invasjon, som også uunngåelig gir sivile tap.

Israel har ikke noe annet valg
Så lenge Israel er i en situasjon hvor tilbaketrekninger fra landområder medfører økt terror, har regjeringen to alternativer: Den kan sitte og se på at sivilbefolkningen blir angrepet, eller den kan svare militært. Det første alternativet er ikke noen holdbar løsning, og det andre gir en stor økning i anti-israelske og anti-jødiske kampanjer verden over. Det er verdt å merke seg, mener Gordon, at det har vært internasjonale masseprotester under Israels forsvarskriger i april 2002 (Operasjon Forsvarsmur), sommeren 2006 (Den andre Libanon-krigen) og vinteren 2008/2009 (Operasjon Støpt Bly), mens protestene mot den pågående okkupasjonen av Vestbredden har mobilisert langt færre mennesker. Dette er nettopp fordi de palestinske tapstallene har vært mindre når Israel har hatt sikkerhetskontrollen, mener Gordon.

Dette problemet hadde ikke eksistert dersom Israel kunne gitt opp landområder uten at de ble omgjort til en anti-israelsk terrorbase. Men hvert landområde som hittil er avgitt til palestinerne, er blitt en terrorbase. Det betyr at det beste Israel kan gjøre for sitt internasjonale omdømme er det som går stikk i strid med vanlig tankegang: stanse å gjøre kompromisser på landområder og reokkupere Gaza-stripen. For så lenge terroren fortsetter, er dette den eneste måten å redusere palestinske tapstall til et nivå som ikke lenger vil framprovosere verdens vrede, konkluderer Gordon.

Kilde: En artikkel av Evelyn Gordon publisert på Jpost.com 1. april 2009.