For en tid siden inviterte president Barack Obama den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu til å besøke Det hvite hus i begynnelsen av mai. Men Netanyahu ønsket å utsette besøket til 18. mai. Grunnen er at hans regjering trenger mer tid til å formulere sin politikk. Her er noen av de sakene man regner med vil komme opp i møtet mellom Obama og Netanyahu.

Netanyahu er kjent som en meget talefør mann. Han snakker glimrende engelsk, ikke minst takket være at han bodde noen år i USA fra han var 14 år gammel. Sjefredaktør David Horovitz i Jerusalem Post håper at Netanyahu klarer å få forklart Obama de grunnleggende sakene. Horovitz skriver at det trengs en ”kald dose realisme”.

Obama er Israel-venn, men kanskje ikke helt i samme grad som Bush var.

Annapolis
I november 2007 var det et toppmøte i Annapolis, hovedstaden i den amerikanske delstaten Maryland. Til stede var lederne for Israel, det palestinske styret og USA, og en rekke arabiske land var representert ved sine utenriksministre.

Hovedtanken bak møtet, og forhandlingene før og etter, var å se bort fra virkeligheten (stridighetene mellom palestinere, terror og alt annet) og definere hvordan man ønsker at det en gang skal bli. Denne definisjonen skulle så ligge der og oppmuntre partene til å bringe i orden det som må ordnes før avtalen kan tre i kraft så en palestinsk stat kan leve i fred ved siden av Israel.

Ifølge Horovitz var det Israels daværende statsminister, Ehud Olmert, som overbeviste Bush om at dette er mulig. For mange israelere var det klart at Olmert undervurderte avstanden mellom ham og Abbas.

En årsak til at Olmert misforstod sin motpart, var at han førte sine samtaler med president Abbas. Overfor Olmert opptrådte Abbas moderat. Men  i de egentlige forhandlingene med utenriksminister Tzipi Livni var de palestinske forhandlerne kompromissløse.

Avtale umulig
Den israelske utenriksministeren, Avigdor Lieberman, har sagt at det ikke går an å fortsette Annapolis-prosessen. Man må gå fram mer trinnvis, slik ”veikartet for fred” krever.

Obama-administrasjonen har svart at også Annapolis gjelder. Netanyahu vil nok forsøke å forklare Obama denne saken.

Det har vist seg at den palestinske presidenten, Abbas, ikke er så kompromissvillig som Olmert hadde inntrykk av. Abbas har avvist at palestinerne kommer til å godta at Israel er ”en jødisk stat”, altså en stat hvor jødene er i flertall og kan styre seg selv. (Til sammenligning: Alle arabiske stater, kanskje unntatt Libanon, er definert som muslimske stater.)

Det er heller ingen løsning på flyktningespørsmålet. Palestinerne forlanger ”rett til å vende tilbake”, noe ingen israelsk regjering kan godta.

Olmert tilbød Abbas at Israel skal trekke seg ut fra hele Vestbredden, unntatt enkelte bosetningsblokker. Det området Israel slik beholder, skal palestinerne få igjen kvadratmeter for kvadratmeter av ”selve Israel”. Dette godtar ikke Abbas. Lenger enn dette kan neppe noen israelsk regjering strekke seg, så da er en løsning også på dette feltet antakelig umulig.
    
Veien fram
Hvis det ikke er mulig å få en avtale med palestinerne, hva gjør man da? Netanyahus forslag, som han håper å få Obama med på, er å legge til side store ord og ”bygge freden nedenfra”:

For det første vil han skape økonomisk vekst for palestinerne (de PA-styrte områdene). Det er en prosess som allerede er startet.

For det andre vil han sette palestinerne bedre i stand til å sørge for sin egen sikkerhet. Det er også en prosess som er i gang. Amerikanere har trent opp palestinske styrker til å bedre sikkerheten og kontrollere terrorgrupper. Dersom dette virker, vil israelerne kunne gi større frihet for palestinerne slik at mange prosjekter som hittil har vært umulige av sikkerhetsgrunner, kan gjennomføres. Det vil også bidra til å forbedre levekårene.

Netanyahu vil nok også minne om at palestinernes egen statsminister, Salaam Fayad, har innrømmet at hans styre ennå ikke kan sikre stabilitet hvis Israel skulle trekke seg ut av Vestbredden. Et eventuelt vakuum vil stort sett bli fylt av Hamas og andre islamister.

Problemer i regjeringen
Da resultatet av valget i Israel 10. februar 2009 forelå, håpet Netanyahu å danne en regjering hvor hans eget Likud-parti spilte hovedrollen sammen med Kadima og Arbeiderpartiet. Men lederen av Kadima, Tzipi Livni, nektet. Når hun ikke fikk bli statsminister selv, ville hun være i opposisjon. Etter hvert gikk imidlertid Arbeiderpartiet inn i regjeringen.

En følge av dette er at Netanyahu er avhengig av partier (inkludert deler av hans eget) som er skeptiske til en tostatsløsning. Netanyahu må derfor være forsiktig med hva han sier. Men han har sagt at han ikke ønsker å styre over en eneste palestiner (utenfor de grensene som blir avtalt). Når dagen kommer at palestinerne kan være uavhengige uten at det fører til terror og/eller krig mot Israel, vil Israel være en villig partner. Ca. 70 % av israelerne mener dette.

Bosetninger
Spørsmålet er om Obama vil oppfatte Israels opplegg som et forsøk på beholde noe av kontrollen over Vestbredden.

Det som kanskje mer enn noe annet vil avgjøre Netanyahus troverdighet i Obamas øyne i denne saken, er bosettingene. Bush hadde en viss sympati for jødiske bosetninger på Vestbredden. Hos Obama er antakelig sympatien vesentlig mindre, kanskje null. Han vil trolig legge vekt på at det ikke må skje noen utbygging av bosettinger, og at i det minste bosetninger som er ulovlige etter israelsk lov, blir fjernet.

Iran
Iran og de atomvåpen dette landet utvikler vil antakelig være det viktigste emnet i samtalene. USAs utenriksminister Hillary Clinton sa nylig at dersom Israel ikke gir vesentlige innrømmelser i forholdet til palestinerne, vil det være vanskelig for USA å få støtte fra arabiske land til harde tiltak mot Iran. Israel tror ikke at eventuelle israelske innrømmelser vil gjøre noen særlig forskjell, for araberne har sine egne gode grunner til å få stanset Iran. Når det gjelder de grunnleggende sakene, vil israelske innrømmelser neppe gjøre noen forskjell, fordi de neppe er oppfattet å gå langt nok. (Se foran.)

Israel håper at USA gjør det som er nødvendig for å hindre at Iran får atomvåpen. Et Iran med atomvåpen vil gjøre en fredelig utvikling langt vanskeligere i hele regionen, fordi det vil gi Iran større spillerom siden det i mindre grad trenger å frykte motangrep. Israel håper at USA ikke bruker så lang tid på den diplomatiske prosessen at det blir for seint å stanse Iran.

Hovedkilde: En artikkel av sjefredaktøren i Jerusalem Post, David Horovitz, på jpost.com 30. april 2009.