Her følger en oversettelse av den delen av talen som handlet om Israel og konflikten med palestinerne og araberne:

OBAMA: Den andre hovedkilden til spenning som vi må ta opp er situasjonen mellom israelere, palestinere og den arabiske verden.

Amerikas sterke bånd med Israel er velkjente. Dette bånd kan ikke brytes. Det er grunnlagt på kulturelle og historiske forbindelser, og anerkjennelse av at målet om et jødisk hjemland er rotfestet i en tragisk historie som ikke kan bli benektet.

Det jødiske folk ble forfulgt omkring i verden gjennom århundrer, og antisemittismen i Europa kuliminerte i et Holocaust uten sidestykke. I morgen skal jeg besøke Buchenwald, som var en del av et nettverk av leirer hvor jøder ble holdt i slaveri, torturert, skutt og gasset i hjel av Det tredje riket. Seks millioner jøder ble drept - mer enn hele den jødiske befolkningen i Israel i dag. Å fornekte dette faktum er uten grunnlag, ignorant og hatefullt. Å true Israel med ødeleggelse - eller gjenta ville stereotyper om jødene - er grunnleggende galt, og det tjener bare til å vekke i israelernes tanker de mest smertefulle minner og forhindre freden som menneskene i denne regionen fortjener.

På den annen side kan det heller ikke benektes at det palestinske folk - muslimer og kristne - har lidd i sin søken etter et hjemland. I mer enn 60 år har de holdt ut smerten ved å være uten fast bosted (dislocation). Mange venter i flyktningeleirer på Vestbredden, Gaza og naboland for et liv i fred og sikkerhet som de aldri har fått leve. De holder ut de daglige ydmykelsene - store og små - som følger med okkupasjon. Så la det ikke være noen tvil: situasjonen for det palestinske folk er utålelig. Amerika vil ikke vende ryggen til de legitime ønsket palestinerne har til verdighet, mulighet og en egen stat.

I tiår har situasjonen stått i stampe: to folk med legitime aspirasjoner, hver med en smertefull historie som gjør det vanskelig å finne kompromiss. Det er lett å peke fingre - for palestinerne å peke på flyktningesituasjonen som oppstod ved Israels opprettelse og for israelere til å peke på det konstante fiendskap og angrepene gjennom historien innenfra deres grenser og utenfor. Men hvis vi ser denne konflikten bare fra en side eller den andre, da vil vi bli blinde for sannheten: den eneste løsningen for aspirasjonene til begge sider er to stater, hvor israelere og palestinere begge lever i fred og sikkerhet.

Det er i Israels interesse, Palestinas interesse, Amerikas interesse og verdens interesse. Det er derfor jeg personlig vil søke et slikt resultat med all den tålmodighet oppgaven krever. Forpliktelsene som partene har gått med på under veikartet er klare. For at freden skal komme er det på tide for dem - og for oss alle - å leve opp til vårt ansvar.

Palestinerne må oppgi vold. Motstandskamp gjennom vold og drap er galt og lykkes ikke. Gjennom århundrer led sorte mennesker i Amerika piskeslag som slaver og ydmykelsen ved segregering. Men det var ikke ved vold man vant fulle og like rettigheter. Det var en fredelig og fast understrekning av idealene som var sentrale for Amerikas grunnlegging. Den samme historien kan bli fortalt av folk fra Sør-Afrika til Sør-Asia, fra Øst-Europa til Indonesia. Det er en historie med en enkel sannhet: at vold er et blindspor. Å skyte raketter mot sovende barn, eller blåse i luften gamle kvinner på en buss er verken modig eller kraftfullt. Det er ikke slik moralsk autoritet blir vunnet, det er hvordan det bli tapt.

Nå er det tid for palestinerne å fokusere på hva de kan bygge. De palestinske selvstyremyndighetene må utvikle sin kapasitet til å regjere, med institusjoner som tjener behovet til folket. Hamas har støtte blant noen palestinere, men også de har ansvar. For å spille en rolle i å oppfylle palestinernes aspirasjon, og for å forene det palestinske folk, må Hamas gjøre slutt på vold, anerkjenne tidligere avtaler og anerkjenne Israels rett til å eksistere.

På samme tid må israelerne anerkjenne at slik som Israels rett til å eksistere ikke kan bli nektet, så kan heller ikke Palestinas. USA aksepterer ikke legitimiteten til fortsatt israelsk bosetning. Byggingen bryter tidligere inngåtte avtaler og undergraver forsøkene på å oppnå fred. Det er tid for at disse bosetningene stanser.

Israel må også leve opp til sine forpliktelser for å sikre at palestinerne kan leve, arbeide og utvikle deres samfunn. Akkurat som det ødelegger palestinske familier, tjener ikke den pågående humanitære krisen på Gaza-stripen Israels sikkerhet. Det gjør heller ikke mangelen på muligheter på Vestbredden. Utvikling i dagliglivet til det palestinske folk må være en del av en vei til fred, og Israel må ta konkrete skritt for å skape en slik framgang.

Til slutt må de arabiske land forstå at det arabiske fredsinitiativet var en viktig begynnelse, men ikke slutten på deres ansvar. Den arabisk-israelske konflikt må ikke lenger bli brukt for å avlede folket i de arabiske land fra andre problemer. I stedet må det bli et forhold hvor man tar affære for å hjelpe det palestinske folk til å utvikle de institusjoner som skal gi bærekraft til deres stat, til å anerkjenne Israels legitimitet, og å velge utvikling i stedet for en selv-skadene fokus på fortiden.

For mange tårer har falt. For mye blod er spilt. Alle har vi et ansvar for å arbeide mot den dag når de israelske og palestinske mødre kan se sine barn vokse opp uten frykt, når Det hellige land med tre store religioner er fredens sted slik Gud ønsket det, når Jerusalem er et sikkert og varig hjem for jøder og kristne og muslimer, og et sted hvor alle Abrahams barn kan leve fredelig sammen som i historien om Isra, da Moses, Jesus og Mohammed (fred være med dem) ba sammen.