Statsminister Benjamin Netanyahu svarer at Israel ikke har planer om å bygge nye bosetninger eller ekspropriere tilleggsområder for eksisterende bosetninger. Likevel vil Israel tillate at eksisterende bosetninger vokser innenfor tidligere godkjente arealplaner. Beboerne i bosetningene må få leve ”normale liv”, mener Netanyahu.

Hvorfor er den israelske regjeringen villig til å ofre godvilje hos Obama-administrasjonen for at nye ungdomskull med noen tusen bosettere skal få bosette seg i nærheten av sine foreldre i eksisterende bosetninger? Kan ikke bosetternes barn like gjerne bosette seg innenfor våpenhvilelinjene fra 1949?

Resolusjon 242
Spørsmålet er hva Israel vil få til gjengjeld for en slik innrømmelse. Da FN-resolusjon 242 ble vedtatt i november 1967 gav stormaktene bevisst åpning i ordlyden for at Israel ikke nødvendigvis måtte trekke seg ut av alle landområdene de vant i forsvarskrigen noen måneder tidligere. Dette gav Israel grunn til å tro at de kunne beholde deler av områdene for å sikre forsvarbare grenser.

Andre tilbaketrekninger
Israel har gjentatte ganger trukket seg tilbake fra områdene som ble erobret fra Egypt og Jordan. I 1982 var israelske styrker helt ute av Sinai, og hadde dermed forlatt 90 prosent av områdene. Til gjengjeld fikk Israel en kald fred med Egypt.

På 1990-tallet trakk Israel seg ut av det meste av Gaza-stripen, pluss de seks store palestinske byene på Vestbredden. Til gjengjeld fikk Israel et løfte om stans i terror. I løpet av de neste 30 månedene drepte palestinere flere israelere enn det som var drept det forgående tiåret.

I stedet for å presse palestinerne til å oppfylle sine forpliktelser, krevde norske regjeringer og resten av verden flere israelske tilbaketrekninger.
Til slutt ble palestinerne lovet hele Gaza-stripen og mer enn 90 prosent av Vestbredden, inklusiv deler av Jerusalem. Til gjengjeld fikk israelerne en terrorkrig mot seg som drepte flere sivile israelere enn de 50 forgående år til sammen. Kravene ble fortsatt rettet mot Israel, samtidig som internasjonal bistand finansierte skolemateriell og tv-produksjoner i de palestinske selvstyremyndighetene som klart undergraver freden ved å oppforde til hat.

I 2005 trakk Israel alle bosettere og militærstyrker helt ut av Gaza-stripen. Til gjengjeld skrev president George W. Bush et brev til Ariel Sharon hvor han uttrykte de samme tankene som diplomatene bak FN-resolusjon 242 hadde hatt i 1967: ”Det er urealistisk å forvente at resultatet av forhandlinger om en endelig status vil bli en full og hel tilbakevending til våpenhvilelinjen fra 1949.”

Ved å kreve full stans i alle bosetninger har Obama i praksis nullet ut Bushs løfte, og Israel sitter igjen med Kassam-rakettene til Hamas som den eneste gjengjeld for Gaza-evakueringen.

Det er alle disse bitre opplevelsene som gjør israelerne lite villige til å gjøre kompromisser før de vet hva de får i gjengjeld.

Hva får Israel i gjengjeld?
Hvorfor vil stans i naturlig vekst i bosetningene være et israelsk kompromiss?

Siden det internasjonale samfunnet ser ut til å avvise justeringer på våpenhvilelinjene fra 1949, er det å flytte inn nok folk i viktige områder det eneste håpet Israel kan ha om å beholde dem. For det andre vil Israel med å fryse veksten signalisere at de store bosetningsblokkene er et forhandlingstema, og at forsvarbare grenser ikke nødvendigvis er en rød linje. Til slutt vil det også innebære en konfrontasjon med bosettere, som det israelske folket bare er villig til å ta hvis de virkelig får noen gevinst av det.

Obama har ikke tilbudt Israel noe konkret til gjengjeld for stans i bosetningsvekst. Han snakker om at det vil legge til rette for større press på Iran og hjelpe arabiske stater til å normalisere sitt forhold til Israel, men Israel har ingen garantier for at dette vil skje. Israelerne har hatt nok av å gjøre innrømmelser i bytte mot tomme løfter.

Kompromiss mulig?
Washington Post tror det er mulig å finne et kompromiss for Obama og Netanyahu. Ved å insistere på et fullstendig byggeforbud ”risikerer administrasjonen å kjøre seg fast i en stor krangel med sin allierte, samtidig som de gir arabiske regjeringer og palestinerne en god unnskyldning til å ikke gjøre sine egne innrømmelser. Det er også et spørsmål om en fullstendig frys i bosetninger er praktisk nødvendig. Palestinske forhandlere har allerede innrømmet at mange av [bosetter]byene vil bli annektert av Israel i en framtidig avtale, det gjorde også de tidligere presidentene Bill Clinton og George W. Bush,” skrev avisen i sin lederartikkel 7. juni.

Hovedkilde: Evelyn Gordon i Jerusalem Post 10. juni 2009.