Det er vanskelig å vite når Israels regjering følte seg tvunget til å starte utvikling av atomvåpen, men om ikke før, må det ha skjedd høsten 1956. Da kom den såkalte Suez-krigen, hvor Egypt stod på den ene siden og Israel, Frankrike og Storbritannia på den andre.

For Israels vedkommende var hovedgrunnen til krigen en meget omfattende terror fra Egypt mot den israelske sivilbefolkningen. Det spilte også inn at Egypt på den tida fikk store våpenleveranser fra Sovjetunionen, mens Israel stort sett ikke fikk kjøpe våpen noe sted. Egypts diktator, Nasser, erklærte åpent at våpnene skulle brukes til å kaste israelerne på sjøen. Det var ingen grunn til å tvile på at han mente det han sa. Israelerne følte behov for å vingeklippe Egypt før det ble for sterkt.

Storbritannias og Frankrikes motiver var imperialistiske: Kontroll over Suezkanalen (som Egypt hadde nasjonalisert) og straff for egyptisk støtte til algierske opprørere. Avtalen mellom partene gikk ut på at Israel skulle ta Sinai-halvøya fram mot Suez-kanalen, og Storbritannia og Frankrike skulle gripe inn, angivelig for å beskytte kanalen.

Israels aksjon ble gjennomført på kortere tid enn planlagt. Britene og franskmennene derimot rotet svært. Men det som gjorde at aksjonen ikke nådde sine mål for britenes og franskmennenes vedkommende, var at de hadde feilberegnet USAs holdning. De trodde at USA ville protestere mot angrepet, men i praksis godta det. I stedet gikk Washington meget sterkt ut og forlangte tilbaketrekning.

Også fra Moskva kom det klare signaler. Sovjetunionen truet åpent med å bruke atomvåpen mot London, Paris og Tel Aviv hvis ikke de tre lands styrker trakk seg ut av Egypt. USA erklærte da at hvis Sovjetunionen brukte atomvåpen mot London eller Paris, ville USA svare med å bruke lignende våpen mot Moskva.
Amerikanerne sa ingenting om Tel Aviv, i følge Abba Eban, som da var Israels FN-ambassadør. Dette til tross for at Israel var det eneste av de tre landene som hadde legitime forsvarsgrunner for krigen.

Dette var bare 11-12 år etter andre verdenskrig og Holocaust, og israelerne hadde ingen grunn til ikke å ta truslene alvorlig. De visste også at USA systematisk hadde unngått å gjøre noe som kunne redde jøder i krigsårene.

USAs politikk kom som et sjokk for israelerne. Jeg vil tro at dette gjorde det klart at det ikke var noen vei forbi å bygge ut en avskrekking mot atomtrusselen fra Sovjetunionen. Til det hørte atombomber og leveringssystemer. Det er ingen tilfeldighet at israelerne i dag har så gode raketter at de har skutt ut egne satellitter.

Hva Sovjetunionen kunne ha gjort i årenes løp hvis Israel ikke hadde hatt atomstyrke, kan vi ikke vite. Det tjener den daværende norske regjeringen til ære at den solgte de nødvendige mengder tungtvann til Israel i 1959.

I første omgang tenkte Israel neppe så mye på de arabiske nabolandene i forbindelse med sine atomvåpen, selv om det kanskje også var et element av å ha noe å gripe til som en aller siste utvei. Det var trolig atomtrusselen fra Sovjet som var hovedsaken.

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før masseødeleggelsesvåpen kom nærmere Israels egne grenser. Rundt 1960 ble det opprør i Nord-Jemen, og Egypt støttet opprørerne. I denne kampen begynte Egypt å bruke giftgass. Det var et våpen som var forbudt i internasjonale konvensjoner, og som ikke en gang nazistene brukte under andre verdenskrig. Men som alltid når arabere gjør noe galt som ikke direkte rammer vestlige interesser, var reaksjonen svært svak.

Snart begynte også Syria og Irak å bygge opp store lagre med giftgass. Israel måtte derfor være forberedt på å bli utsatt for storstilte angrep med giftgass. Dette økte avskrekkingsbehovet ytterligere.

Israels sårbarhet
Israel er et lite land, på størrelse med norske fylker som Hordaland eller Hedmark. Og over halvparten av dette vesle området er ørken med liten befolkning. Det området hvor mesteparten av israelerne bor, er bare noen få mil i utstrekning hver vei. Israel er derfor mer sårbart for angrep med giftgass, biologiske våpen og atomvåpen enn de fleste andre land, og langt mer enn nabolandene, som har mye mer spredt befolkning.

Flere arabiske land har arbeidet hardt for å skaffe seg atomvåpen. Det gjelder blant annet Irak, som ville ha lykkes forlengst hvis ikke Israel hadde ødelagt den aktuelle reaktoren i et bombeangrep 7. juni 1981. Israel ble sterkt fordømt av nesten hele verden for denne aksjonen. USA brøt til og med avtaler om våpensalg til Israel som straff for «ugjerningen». Men under Golfkrigen ti år senere ble det innrømmet at dersom ikke Israel hadde gjort dette, ville Irak på det tidspunktet hatt atomvåpen.

Saddam Hussein i Irak la aldri skjul på at han ønsket å bruke giftgass og andre massedrapsvåpen mot Israel, slik han gjorde mot Iran og mot sine egne kurdere. Under Golf-krigen brukte Irak riktignok bare vanlige sprengladninger mot Israel, kanskje av frykt for hva Israel ville gjøre i gjengjeld i tilfelle gassangrep.
Det er god grunn til å anta at dersom verden ikke hadde trodd at Israel har atomvåpen, ville landet allerede ha vært utsatt for angrep med giftgass eller biologiske våpen, kanskje også med atomvåpen.

Fra arabisk hold blir det avvist at Israel trenger avskrekkningsevne mot andre masseødeleggelsesvåpen. Israel har atomvåpen, så ingen land tør angripe Israel konvensjonelt, hevdes det. Dette er muligens riktig så lenge Israel er det eneste landet i området som har atomvåpen, selv om Egypt og Syria angrep i 1973, men det er i hvert fall ikke lenger gyldig når andre land også får atomvåpen.

La oss tenke oss et scenario: Naboene starter en krig mot Israel med vanlige våpen. De sier at de vet at Israel har atomvåpen, men det har de selv også. Krigen på land går sin gang, og Israel er på vikende front. Krigen trekker kanskje i langdrag og utmatter landet. Så er spørsmålet: Skal de israelske lederne bruke atomvåpen? Det vil i så fall bli gjengjeldt, og nesten hele den israelske befolkningen bli utslettet. Det er praktisk talt sikkert at atomvåpen ikke vil bli brukt. Man vil heller forhandle om å få best mulige vilkår, tross alt – for eksempel avtale om transport til flyktningeleirer utenfor den arabiske verden.

Israels atomvåpen skal først og fremst forhindre at motparten bruker masseødeleggelsesvåpen mot landet først. Dersom noen har brukt atomvåpen først mot Israel, er skaden allerede skjedd for Israels vedkommende. Fienden må derfor vente at Israel vil slå igjen med full styrke. Er det kjent, eller i hvert fall fryktet, at Israel har mange atombomber, og mulighet for å levere dem, vil det føre til at ingen våger å angripe Israel med masseødeleggelsesvåpen.

Altså: Når Israel har atomvåpen, vil det kunne forhindre at landet blir angrepet med giftgass i stor stil, biologiske våpen eller med atomvåpen. Men det vil neppe kunne hindre at landet blir slått i en vanlig krig. Og det vil i hvert fall ikke kunne hindre at landet blir ødelagt litt etter litt i en rekke småkriger, slik PLO forestiller seg det i faseplanen av 1974.

Å gi fra seg sine atomvåpen ville være det samme som å begå selvmord for Israel. Det ville, i beste fall, gjøre at Israel ville bli fullstendig avhengig av den «nåde» uberegnelige diktatorer ville vise. Sannsynligvis ville det føre til at den jødiske staten gikk under.

Hvis Israels naboer oppfører seg noenlunde anstendig, har de ingen grunn til frykt. Mens israelerne har hatt atomvåpen, har de trukket seg ut av hele Sinai og hele Gaza-stripen. Landet har gjentatte ganger vist vilje til å trekke seg ut av Golan-høydene og store deler av Vestbredden i bytte mot en ekte fred. Dersom Israel ville ha misbrukt sine atomvåpen, hadde det skjedd forlengst.

Artikkelen ble først publisert i Midtøsten i fokus nr. 1/1995. Artikkelen ble også publisert i boken Med Israel for fred i september 2008.