Når folkeopprøret i Egypt går inn i sin sjuende dag har mer
enn hundre mennesker blitt drept. Folket nekter å gå fra gatene
før Hosni Mubarak har gått av. Selv om presidenten har varslet
økonomiske reformer og fjernet den sittende regjeringen, nekter han selv
å forlate sin pos.
Suleiman og Shafiq
Midtøsten-analytiker i Ha’aretz, Zvi Bar’el, delte sin analyse av utviklingen
i Egypt 30. januar. Han påpeker at et eventuelt regimeskifte vil kunne
få store konsekvenser for Israel, dersom en ny og folkevalgt regjering
ikke anerkjenner fredsavtalen mellom landene fra 197.
President Mubarak har utnevnt etterretningssjef Omar Suleiman som visepresident
og tidligere sjef i luftforsvaret Ahmed Shafiq som statsminister. Dette signalisert
to ting, mener Bar’el.
For det første kan det bety at hans svært upopulære sønn
Gamal ikke får arve sin fars trone. Både Suleiman og Shafiq har
militær bakgrunn, som understreker det tette båndet mellom militæret
og politikken i lande.
For det andre signaliserer det klart at Mubarak ikke har noen som helst planer
om å gi fra seg rore.
Større frihet
Da presidenten tok makten i 1981 nådde graden av ytringsfrihet i landet
nye høyder i Egypt. Han tillot en større og åpnere offentlig
debatt, ikke-statlige aviser og satellittfjernsynsstasjoner, en statlig finansiert
internettinfrastruktur og en frihet til å uttrykke motstand mot regimet.
I sine 30 år har dette regimet vært tolerante overfor demonstrasjoner
og streiker, men slått hardt ned på politisk opposisjon. Statlige
bedrifter har blitt privatiser.
Nå forsøker Mubarak å bruke det samme politiske systemet
han har manøvrert relativt godt i 30 år, på å nøytralisere
situasjonen, mener Bar’e.
Trenger et samlende alternativ
Opposisjonslederne må bestemme seg for om de vil akseptere ansettelsen
av Suleiman som tilfredsstillende utbytte av sine opptøyer. Alle demonstrasjoner
har som kjent en begrenset levetid og den nåværende i Egypt har
endt opp i plyndring. Men ønsker opposisjonen å fortsette kampen,
må de presentere et samlende alternativ og å få det godkjent
innenfor rammene av grunnlove.
Dette er en svært vanskelig oppgave, poengterer den israelske analytikeren.
Uenighetene står ikke bare mellom Det muslimske brorskap og den sekulære
minoriteten, men det er også store sprik innen hver gruppe. Det finnes
ingen konsensus om en egen presidentkandidat og det finnes ingen felles politisk
plattform annet enn å fjerne Mubarak. Man vet heller ikke i hvor stor
grad demonstrantene har folkets støtt.
Stor uenighet
Om opposisjonen skulle klare å samle seg om en felles kandidat blir det
ikke enkelt å få en utenfor det regjerende parti til å ta
over styringen i landet. Det krever samtykke fra et parlament som er fullstendig
dominert av regjeringspartie.
En revolusjonær endring av grunnloven ville endt med nye, frie parlamentsvalg.
Men slike valg er en trussel både mot det nåværende regimet
og den sekulære opposisjonen, skriver Bar’el. Det politiske tyngdepunktet
kan i en slik situasjon fort svinge over til deres største rivaler: Det
muslimske brorskap. De er nemlig den største opposisjonsgruppen
i lande.
Et sikt utfall ville vært katastrofalt for Israel, som nyter godt av et
fredelig forhold til sine naboer i sør.
print
