Hagana (Haganah, hebr. selvforsvar) var den største av de militære
undergrunnsorganisasjonene i tiden frem til den Israelske staten ble opprettet.
Hagana ble opprettet i årene 1921-29 som forsvarsstyrker for de jødiske
jordbrukskoloniene i Palestina. Etter 1945 var den en raskt voksende militær
organisasjon i nært samarbeid med Jewish Agency og mer eller mindre
direkte under David Ben Gurion og hans sosialdemokrater. Mange av offiserene
hadde gjort tjeneste i den britiske hæren under andre verdenskrig. Organisasjonen
fikk etterhvert militære uniformer og distinksjoner og ble kjernen i
den regulære israelske hæren (IDF) i den nye staten. Den unge
studenten, senere statsminister, Ariel Sharon (1928-) var underoffiser i Hagana
på denne tide.
Irgun (Irgun Zwa’fi Le’fumi, IZL, “Etsel”), ytterliggående
høyrefløy jødisk undergrunns-organisasjon, grunnlagt
1931, kjempet primært mot britiske styrker i Palestina for å få
til større jødisk innvandring til mandatområdet. Organisasjonen
ble fra 1942 ledet av senere statsminister Menachem Begin (1913-1992). Organisasjonen
sto blant annet bak sprengningen av det britiske hovedkvarteret i Hotel King
David i 1946 der et stort antall britiske offiserer, arabere og jøder
omkom. Etter at staten Israel var opprettet, ble organisasjonen oppløst.
Mange av medlemmene gikk inn i den regulære israelske hæren (eller
Begins høyreparti Herut).
Stern (Lohamei Herut Yisrael, LHI, “Lehi”, “Stern-banden”),
jødisk terroristgruppe, stiftet i Polen i 1937 av den jødisk-polske
Abraham Stern. Gruppen emigrerte i 1939 til Palestina der de bekjempet britene,
og mer moderate jødiske kretser, med terroraksjoner. Stern ble selv
skutt av britisk politi kort etter at medlemmer av gruppen hadde skutt to
jødiske ledere fra LO (Histadrut) i 1942. En periode i 1942 var senere
statsminister Yitzhak Shamir (1915-) i ledelsen, men han ble etter kort tid
tatt til fange av britene, og satt i fangeleir i Eritrea til kort før
britene trakk seg ut fra mandatområdet i 1948. Stern fortsatte sine
aktiviteter til høsten 1948, og sto også bak mordet på
FNs utsending Folke Bernadotte. Gruppen ble oppløst i 1948 og ledelsen
fengslet av de israelske myndigheten.
1. De tre ovennevnte statsministre har en rekke ganger blitt tillagt “æren”
for massakren i Deir Yassin. Imidlertid deltok ingen av de tre i aksjonen.
Den ble ledet av de lokale kommandantene i henholdsvis Irgun (Ben Zion Cohen)
og Stern (M. Ben-Uziahu).
2. Landsbyen Deir Yassin lå på en høyde langs hovedveien
cirka 5 km vest for daværende bygrense for jødisk Vest-Jerusalem.
Den hadde i 1948 cirka 750 innbyggere. I tillegg antar man at cirka 500 mennesker
oppholdt seg midlertidig i byen som følge av kampene i landsbyene omkring.
Blant disse var cirka 150 regulære soldater fra Arab Liberation Army
(ALA) som rykket inn i landsbyen 30. mars 1948. Mer enn 100 landsbybeboere
ble gitt våpenopplæring i ukene før aksjonen og utstyrt
med automatrifler og Bren-guns. Cirka 40 bevæpnede vakter patruljerte
i landsbyen natt og dag. En del av ALA-soldatene forlot landsbyen før
kampene 9. april, men i alle fall en del irakiske skarpskytter ble værende.
Disse opptrådte i full uniform. Blant de drepte av disse, fant man en
offiser fra Balkan som ifølge ID-papirene hadde vært i Waffen
SS under andre verdenskrig. Det ble funnet store mengder våpen i landsbyen.
De siste ukene før aksjonen hadde man fra landsbyen angrepet transportkonvoier
med mat og forsyninger til den beleirede Vest-Jerusalem. Landsbyen hadde også
vært “transittbase” for soldater til forsterkninger ved andre
kamper langs Tel Aviv-Jerusalem-korridore.
3. Klokken 04.30 9. april 1948 rykket et hundretalls soldater fra Irgun og
Stern inn i landsbyen. De var bevæpnet med håndvåpen (rifler
(medbrakt ammunisjon 40 skudd) og sten-guns (ammunisjon 100 skudd), samt to
håndgranater til hver soldat). Dette var første gang de to gruppene
deltok i regulære kamper. De var totalt uten erfaring som infanterister
eller kommandosoldater. Irgun- og Stern-gruppene angrep fra hver sin kant
av byen. De hadde med en pansret bil med høyttaler på taket for
å advare landsbyboerne så disse skulle få mulighet for å
flykte før kampene begynte. Flere hundre sivile benyttet seg av denne
muligheten, selv om høyttalerbilen tidlig ble skutt i senk av irakiske
skarpskyttere (og sjåførene skadet).
4. Stern-gruppen hadde en viss fremgang i sin sektor av byen. Det ble skutt
fra et stort antall hus med både maskingevær og rifler. Under
forsøk på å nedkjempe forsvarerne fant de jødiske
soldatene at mange av de massive steinhusene hadde montert stålplater
som armering utenpå de gamle tredørene. Dette vanskeliggjorde
inntrenging i husene. Mange av angriperne falt i forsøkene på
å bryte opp dørene. Leder for aksjonen ga derfor ordre om at
man først skulle kaste håndgranater inn vinduene før man
sprengte dørene. Dette tok nok livet av flere sivile. I fem hus raste
taket ned eller brente under disse angrepene, blant andre familien Zahrans
hus hvor hele familien på 28 personer omkom. Stern-gruppens fremgang
i kampene skyldes også at de fant store mengder våpen og ammunisjon
i husene de erobre.
5. Irgun-gruppen hadde derimot store problemer i sin sektor. På taket
av ordførerens (mukhtarens) hus som lå på toppen av en
bakke med utsikt over store deler av byen, var det tung beskytning med maskingeværer
og skarpskyttere med rifler. Etter store tap og mangel på ammunisjon,
ville Irgun trekke seg fra kampene. De kontaktet en Hagana-gruppe i nabobyen
Givat Shaul for hjelp til å evakuere sine mange skadde. De ble da fortalt
om Stern-gruppens fremgang i sin sektor, og at byen snart var inntatt. En
gruppe elitesoldater (Palmach) ble sendt av gårde med ammunisjon og
sykebårer lastet på to lett armerte lastebiler, utstyrt med mitraljøse
på taket samt et par to-tomms bombekastere. Denne forsterkningen fra
Hagana ankom kampsonen cirka kl 13, og fyrte av noen treffere mot maskingeværstillingene
og skarpskytterne på taket av ordførerens hus. Dette reduserte
ildkraften betydelig fra arabisk side, og Irgun kunne igjen rykke fram mot
sentrum av byen. Innen kl 14 hadde Palmach-soldatene returnert med de mest
skadde jødiske soldatene. I alt 40 prosent av Irgun- og Stern-soldatene
ble felt under aksjonen (drept eller skadet).
6. Hvor mange arabiske liv som gikk tapt i aksjonen, har vært det store
stridsspørsmålet de siste 60 årene. Her har feilinformasjon
fra begge sider vært med på å bygge opp mytene. Allerede
om kvelden 9. april uttalte en av Stern-lederne at mer enn 250 arabere ble
drept. Sterns propaganda var nå rettet inn mot å “sikre seg
en plass i solen” som de dyktige frihetskjemperne de for ettertiden ønsket
å bli fremstilt som. Irgun-gruppen hadde hatt størst problemer
under kampene. De hadde også flest soldater i kamp (cirka 70) og kastet
seg nå på propagandabølgen for ikke å være
dårligere. Deres leder, M. Ra’fanan, øket antallet til 254 i
samtale med journalister fra BBC, som kringkastet dette over hele verden.
Tallet ble raskt adoptert av de arabiske lederne og av det internasjonale
Røde Kors, selv om det var “tatt ut av luften” i ren propagandahensikt
for Irgun- og Stern-gruppene. Slik oppsto myten om det store antall drepte
under kampene om Deir Yassi.
7. Det palestinske universitetet Bir Zeit (lokalisert i Ramallah, Vestbredden)
har gjennomført et imponerende prosjekt hvor man ville kartlegge omfanget
av ødeleggelsene av arabiske landsbyer under krigen 1947-49. For Deir
Yassin intervjuet de, blant beboerne på Vestbredden, alle øyenvitner
til kampene i 1948. Basert på disse intervjuene ble det satt opp fire
uavhengige navnelister over omkomne. Alle de fire listene kom ut med cirka
85 omkomne. Enkelte navn var forskjellige på de fire listene. Hvis man
konstruerte en felles liste basert på alle navn som forekom på
minst én av listene, ble antallet 107. Disse resultatene ble publisert
i 1986 og på nytt i forbindelse med 50-årsmarkeringen for kampene
i 1998 (www.birzeit.edu/ourvoice).
8. En annen gruppe (Organization of Deir Yassin People i Jordan) har satt
opp tilsvarende lister med navn og alder på de omkomne (publisert 1994).
Der fikk man antall omkomne til 99. Det korrekte antallet som fortsatt bare
et fåtall historikere har begynt å bruke, er altså “omlag
ett hundre”.
9. Også fra arabisk side ga man næring til mytene om Deir Yassin.
Om morgenen 10. april ble flere lokale arabiske ledere innkalt til møte
i Nasjonalrådet for Palestina. Den lokale Jerusalem-lederen av rådet,
Dr Hussein Fakhri Al-Khalidi, sa til de øvrige lokale lederne: “Vi
ønsker at dere skal si at jødene slaktet uskyldige sivile, skjøt
gravide i magen, voldtok unge kvinner og stjal gull.” Han ønsket
å bringe ut dette budskapet til verden for at de store arabiske armeene
skulle forstå at de måtte komme og befri Palestina fra jødene.
Dette budskapet ble kringkastet samme dag av den arabiske reporteren Hassan
Nusseibah i Palestina Brodcasting Corporation. I følge den palestinske
forfatteren Jihan El-Tahri (“The fifty years war”, Penguin History
1998) var det dette budskapet fra de arabiske lederne som, ironisk nok hadde
motsatt effekt enn ønsket, og forårsaket masseflukten av palestinere
de neste måneden.
10. Fortjener kampene i Deir Yassin 9. april 1948 betegnelsen massakre? Sett
med dagens øyne, etter å ha opplevd “hus-til-hus-kamper”
i flere kriger de siste par ti-årene (Balkan, Irak og så videre)
er neppe en slik betegnelse korrekt. Massakre betyr drap på forsvarsløse.
Det er fortsatt usikkerhet om hvor mange av de sivile som ble drept, som var
reelt forsvarsløse. Det er sannsynlig at en del av de drepte var sivile
som ikke hadde nådd å flykte. Noen kan også være holdt
som gisler (sivilt skjold). Enkelte av kvinnene var imidlertid helt klart
stridende. En rekke kvinner ble observert løpende mellom de forskjellige
forsvarsstillingene for å supplere dem med våpen og ammunisjon.
Enkelte ble også funnet drept med våpen i hendene, liggende like
ved skyteskårene (vinduene). Selv om et beklagelig stort antall sivile
ble drept under aksjonen, skjedde dette som følge av kampene, ikke
som en massakr.
11. Imidlertid skjedde en regulær massakre noen dager senere da arabiske
grupper skulle hevne Deir Yassin. Den jødiske bydelen Mount Scopus
i arabisk Øst-Jerusalem var også beleiret. Det store jødiske
universitetssykehuset Hadassah er beliggende her. Daglig ble grupper av pasienter,
leger, sykepleiere og studenter sluppet gjennom beleiringen, oftest kjørt
i britiske, armerte busser. De siste ukene hadde britene redusert på
vaktholdet under transporten. Den 13. april befant tilfeldigvis to skadde
jødiske soldater fra kampene i Deir Yassin seg i en bil i denne morgenkortesjen
av biler og busser med personell og pasienter til sykehuset. Dette tente gnisten
til et angrep på de ubevæpnede og forsvarsløse jødene
på vei til jobb. 78 uskyldige medisinske professorer, leger, sykepleiere
og studenter ble skutt og drept mens de satt i bilkøen ved check-pointet.
Mange ble brent levende da bussene ble antent. Dette er også en del
av historien om Deir Yassi.
12. Hvis man vil bruke jødiske overgrep mot arabiske landsbyer for
å vise at det forelå en bevisst jødisk politikk for å
drive araberne ut fra sine områder i Palestina, er Deir Yassin et dårlig
eksempel (hvis man skreller bort mytene). Å bruke Stern-banden som sannhetsbevis
er heller ikke særlig smart. Den har meget lav troverdighet blant historikere.
Skal man med troverdighet beskrive den irregulære krigen som foregikk
fra FNs delingsforslag i november 1947 til britene trakk seg ut i mai 1948,
bør man belyse begge siders aksjoner og overgrep. Det gjør historikerne
Benny Morris og Uri Milstein (sistnevnte er den store eksperten på dette
tema. Han publiserte sitt 16 bind verk, “The war of independence”,
i 1991, engelsk oversettelse 1999. Bind IV omtaler Deir Yassin i et omfattende
kapittel). Bare i løpet av de fire månedene fra ultimo november
til angrepet på Deir Yassin, ble cirka 850 jøder drept av forskjellige
arabiske militsgrupper. Det var dette som fikk Irgun og Stern på banen
for å “kjempe mot araberne”, og skape seg et ettermæle
som freedom-fighters.
1. Armstrong, Karen. Jerusalem. Tro, historie, politikk. København,
Rosinatete Paperbacks, 2000.
2. Bard, Michell. Deir
Yassin. Jewish Virtual Library. A division of the American-Israeli Cooporation
Enterprise, 2001.
3. Bennett, Ramon. Philistine, the great deception. Copenhagen, Bertha Publishing,
2005.
4. Bregman, Ahron & El-Tahri, Jihan. The fifty years war. Israel and
the Arabs. London, Penguin Books, 1998.
5. Cohn-Sherbok, Dan & El-Alami, Dawoud. Israel-Palestina. Konflikten
sett fra begge sider. Oslo, Spectrum Forlag, 2002.
6. Deir Yassin Remembered. www.deiryassin.org/
7. Deir Yassin – Arab study shows there was no massacre. A battle, not a
massacre. Pro-Arab lobby now admit 100, not 254, Arabs died during 1948 battle
of Deir Yassin.
Lenke 1,
Lenke 2
8. Deir Yassin.
9. Eban, Abba. My People. The Story of the Jews. New York, Scott Meredith
Literary Agency, 1968.
10. Eban, Abba. Mitt Land. Det moderne Israels historie. Stavanger, Noomi
Forlag, 1972.
11. Etzel. Deir Yassin.
12. Gilbert, Martin. Israel. A History. London, Doubleday, 1998.
13. Gil-White, Francisco. Was
there a massacre at Deir Yassin? The pro-PLO camp says yes; the historical
documentation says otherwise. Historical and Investigative Research, 20
Nov 2005.
14. Goldberg David J & Rayner John D. The Jewish People. Their history
and their religion. London, Penguin Books, 1987.
15. Herzog, Chaim. The Arab-Israeli Wars. War and peace in the Middle East
from the war of independence through Lebanon. New York, Vintage Books, 1984.
16. Hook, Alex. Modern War day by day. Rochester, Grange Books, 2004.
17. Isseroff Ami. Deir
Yassin Uri Milstein’s Account. Peace Middle East Dialog Group.
18. Isseroff, Ami. Coming
to terms with Deir Yassin. Presented by the Peace Middle East Dialog Group.
19. Johansen, Karl Egil. Jødefolket inntar en særstilling. Norske
haldningar til jødane og staten Israel. Kristiansand, Portal Forlag,
2008.
20. Kanaana, Sharif. Reinterpreting
Deir Yassin. Online Research and Analysis by Staff and Students of Birzeit
University, Our Voice – History, April 1998.
21. Klein, Morton. Deir
Yassin: History of a Lie. The Zionist Organization of America, March 9,
1998.
22. Kumm, Bjørn. Terrorismens historie. Oslo, Cappelen, 2005.
23. Lewis, Bernhard. The Middle East. 2000 years of history from the rise
of christianity to the present day. London, Phoenix Press, 2000.
24. Mallmann, Klaus-Michael & Cüppers, Martin. Halvmåne og
hagekors. Det tredje rike, Araberne og Palæstina. København,
Informations Forlag, 2009.
25. Mansfield, Peter. A history of the Middle East. New York, Penguin Books,
2004 (sec. ed).
26. McAleavy, Tony. The Arab-Israeli Conflict. Cambridge, Cambridge University
Press, 1998.
27. Milstein, Uri. The war of independence: Out of crisis came decision –
Vol IV. Lanham, University press of America, 1999.
28. Morris, Benny. 1948. The first Arab-Israeli War. New Haven, Yale University
Press, 2008.
29. Morris, Benny. The new historiography. Israel confronts its past. I:
Benny Morris (red.) Making Israel. Ann Arbor, The University of Michigan Press,
2007; 11-28.
30. Morris Benny. One state, two states. Resolving the Israel/Palestine conflict.
New Haven, Yale University Press, 2009.
31. Myrland Odd. Hva
skjedde i Deir Yassin i 1948. 14. januar 2009.
32. Peters, Joan. From Time Immemorial. The origins of the Arab-Jewish conflict
over Palestine. Chicago, JKAP Publications, 1984.
33. Rasmussen, Morten Fjell. Det palestinske flyktningeproblemet. I: Myrland
C (red.) Med Israel for fred. Israel 60 år. Drammen, MIFF Forlag, 2008;
112-126.
34. Sharon, Ariel & Chanoff, David. Warrior. The autobiography of Ariel
Sharon. New York, Simon & Schuster, 2001.
35. Wikipedia, the free encyclopedia. Deir
Yassin massacr.
/a> 21.02.11.
print