Forsoningsavtalen har aldri ført til noe forsoning mellom Hamas og Fatah, og langt mindre til noe gjennombrudd for en palestinsk stat. (Skjermdump fra nrk.no)
Forsoningsavtalen har aldri ført til noe forsoning mellom Hamas og Fatah, og langt mindre til noe gjennombrudd for en palestinsk stat. (Skjermdump fra nrk.no)

Ettårsdag for samlingsregjeringen som det aldri ble noe av

I april 2011 ønsket norske journalister og akademikere en palestinsk samlingsregjering mellom Fatah og Hamas hjertelig velkommen. Det har gått et år, men ingen regjering er etablert.

Conrad Myrland

Av Conrad Myrland

Publisert: 23.04.2012, kl. 8:28 am

Oppdatert: 23.04.2012 kl. 8:28 am

Del

- Denne måned har det gått ett år siden PA-president Mahmoud Abbas vendte ryggen til en amerikansk-støttet ”fredsprosess” med Israel og innledet en radikalt annerledes strategi for å oppnå en palestinsk stat, skriver journalist Jackson Diehl i Washington Post 19. april. Han er også viseredaktør for avisens debattsider.

Nyheten om en “forsoningsavtale” mellom Fatah og Hamas ble annonsert i Kairo 27. april.

– Møtevirksomheten har resultert i full enighet om alle punkter, blant annet om å danne en midlertidig regjering og en dato for når det skal holdes valg, gjenga NRK fra en palestinsk kilde.

- Et gjennombrudd for utviklingen av en palestinsk stat, kommenterte sosialantropolog Dag Tuastad ved Universitetet i Oslo samme dag.

 

Tre feiltrinn

Ett år senere har lite eller ingenting skjedd. Diehl skisserer strategien Abbas valgte i tre faser.

Først kom Kairo-avtalen med Hamas. En felles administrasjon skulle etableres, og parlaments- og presidentvalg skulle bli avholdt innen ett år. Nå – ett år senere – er det framdeles ikke noe palestinsk valg å se i horisonten. En felles administrasjon er aldri etablert.

Det neste skritt for Abbas var en artikkel i New York Times, hvor han varslet å søke opprettelsen av en palestinsk stat gjennom FN-systemet, enten gjennom sikkerhetsrådet eller generalforsamlingen. Dette vil, skrev Abbas, ”bane vei for en internasjonalisering av konflikten som et juridisk spørsmål”, og tillate palestinerne ”å reise krav mot Israel i FN, menneskerettighetsråd og Den internasjonale domstolen”.

Denne andre del av strategien ble like feilslått som den første. Verken sikkerhetsrådet eller generalforsamlingen har tatt opp spørsmålet om en palestinsk stat til votering. I sikkerhetsrådet hadde ikke palestinerne tilstrekkelig støtte, og USA truet uansett med å nedlegge votum.

UNESCO var det eneste FN-rådet hvor palestinerne nådde fram, og ble tatt opp som medlem. Ved denne avgjørelsen tapte UNESCO det økonomiske bidraget fra Washington, noe som har svekket organisasjonens budsjett betydelig. ”Andre FN-organisasjoner bønnfalt i det stille palestinerne om å ikke søke [om medlemskap],” skriver Diehl. Også disse fryktet å miste amerikansk finansiering.

Den siste strategifasen skulle gå parallelt med den andre utover høsten 2011. Palestinerne ble oppildnet til å møte fram til store demonstrasjoner til støtte for opprettelse av en palestinsk stat. Medarbeidere av Abbas tok åpent til orde for en folkelig intifada, en palestinsk variant av ”den arabiske våren”.

- Ingenting skjedde. Det var noen få demonstrasjoner på Vestbredden, men ingen intifada, skriver Diehl.

 

Nye tomme trusler

Denne måned sendte Abbas et brev til Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Den 77 år gamle PA-lederen har truet med å oppløse de palestinske selvstyremyndighetene, men brevet inneholdt ikke noe annet enn en ny trussel. ”Denne situasjonen kan ikke fortsette,” skriver Abbas.

- Men at administrasjonen til Abbas skal forsvinne virker ikke mer sannsynlig enn et samarbeid med Hamas, opptak i FN eller en ny intifada, kommenterer Diehl.

De som vil forsvare Abbas vil innvende at Netanyahus høyreorienterte regjering, og Obama-administrasjonens utilstrekkelige press på Jerusalem, har gitt Abbas få valgmuligheter.

- Det er tull, svarer Diehl. Abbas har aldri testet den israelske lederen. Han kunne ha gjort det ved å forpliktet seg til forhandlingene som Obama-administrasjonen og Jordans kong Abdullah har prøvd å få til. Det ville tvunget Netanyahu til å avsløre sine betingelser for en palestinsk statsdannelse – og medført virkelig press på ham dersom betingelsene var urimelige, mener journalisten.

- Abbas har ikke bare klart å forsinke en palestinsk statsdannelse, han har også svekket sin egen sak, konkluderer Diehl.

 









footer
© Med Israel for fred 2011 | Wordpress løsning fra Quicktech [toobloxu]