Karameh
Publisert: Tirsdag 15. januar 2008
Av Olav V. Landsverk
| Etter Seksdagerskrigen
ble Fatah tvunget ut av Vestbredden.
Hovedbasen ble landsbyen al-Karameh i Jordan, et par mil nord for Dødehavet.
8. mars 1968 kjørte en israelsk buss med skolebarn på en mine og ble offer for PLOs frigjøringskamp. For å gjøre slutt på slike episoder satte israelerne 21. mars over Jordanelva med elleve kompanier (1000-1500 mann). For israelerne ble det ingen parademarsj til Karameh, som ble forsvart av jordanske regjeringsstyrker. Kampene varte hele dagen, og israelerne hadde forholdsvis store tap - 28 falne og 4 stridsvogner. Av jordanerne falt 40, og 30 stridsvogner gikk tapt. Innen PLO falt ca. 200, og 150 ble tatt til fange, men de fleste flyktet, Arafat på motorsykkel nordøstover til byen Salt. Versjonen til Arafat og hans menn er noe annerledes. Etter Deir Jassin var sionistene fremstilt som slaktere, som forårsaket arabisk panikkflukt. Men trefningen ved Karameh ble overdrevet i en annen retning: De overlevende og flyktede berettet om det legendariske forsvaret av Karameh. De heroiske nyhetene spredte seg i den arabiske verden, der hovedstedene jublet. Karameh viste hva Fatah er, og mengder av unge menn sluttet seg til frihetskjempernes rekker. Ved attenårsjubiléet for PLO var det derfor naturlig for Arafat å minnes denne milepælen: Etter nederlaget i 1967 stod vi nesten alene overfor fienden. Så kom slaget ved al-Karameh, der våre soldater, med sine primitive våpen, reiste seg mot en hovmodig armé som hevdet at den hadde slått de arabiske arméene på seks timer. I virkeligheten hadde den ikke vunnet over noen armé - bare over arabisk politikk og situasjoner under abnorme omstendigheter... Da anledningen bød seg i slaget om al-Karameh, ble fienden tvunget til å forlate sitt ødelagte utstyr på slagmarken og trekke seg tilbake. (Journal of Palestine Studies, nr. 2, 1982, s. 8.) Femårsjubileet for Karameh ble markert i Jordan med tre merker, som viser den jordanske hærens kamp; i 1973 var det tre år siden PLO var kastet ut av landet, og Hussein så neppe noen grunn til å hedre PLO i denne forbindelse; det var vesentlig hans menn som hadde sloss. |
  
På to av merkene (5, 10 f) stormer styrkene fram under det jordanske flagget. På den høyeste verdien er seieren et faktum, og kong Hussein har steget opp på en uskadeliggjort israelsk stridsvogn. Han gjorde krav på å ha ødelagt elleve stykker, men bare fire ble stilt ut etter kampene - samme antall som Israel hevdet gikk tapt. Mellom den seirende kongen og Vestbredden, markert som en del av Jordan, vokser olivengrenen, symbolet på fred - ikke fred med Israel, men den freden som oppstår når Israel er slått. |
 Libya gav ut tre merker til NIÅRSMINNET FOR SLAGET OM AL KARAMEH. GJENNOM GEVÆRET SKAL SEIEREN VIRKELIGGJØRES. 21-3-68/77. Qadhafis merker sier ikke noe om den jordanske hæren, bare PLO, men saken blir ikke mindre viktig av den grunn - tvert imot: Det dreier seg ikke bare om en lokal trefning, men om en krig som angår hele verden, representert ved FN-bygningen. Den er dekket av Arafats hodeplagg, keffiaen, flankert av emblemene til Fatah og PLO: FN må støtte PLO i kampen mot Israel, en kamp symbolisert ved de to palestinerne, PLO-flagget og et smatrende maskingevær. |
|
Copyright
© Med Israel for fred
Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no. |
