Krefter utenfor fengselet prøvde å få Guds våpensmugler frigitt. Kaputsjis navn stod stadig på listene over fanger krevd frigitt av flykaprere. Til tross for at biskopen nektet for å ha hatt noen forbindelse med PLO - våpnene var blitt plantet i bilen hans - så det ut til at flykaprere betraktet biskopen som sin mann.

Også Vatikanet, som biskopen formelt sorterte under, prøvde å få ham frigitt. En anmodning ble sendt til president Katzir i Tel- Aviv, men der bodde ingen president - og anmodningen ble returnert. Vatikanet hadde bedt Israel om en gunst, men hadde samtidig demonstrert sin holdning til Israel.

6. november 1977 ble biskop Kaputsji kjørt i limousin til Ben Gurion lufthavn. Paven hadde gått god for biskopen, som slapp ut etter tre års soning på det vilkår å ikke drive med politisk virksomhet, bare geistlig. Han fløy ikke ut av historien. Han arrangerte møte mellom PLOs "utenriksminister" Kaddumi og kardinal Casaroli. Han fløy til Teheran under gisseldramaet og talte angivelig på vegne av både PLO og Vatikanet.

På spørsmålet om hvordan han kan forene væpnet kamp og diplomati, svarte han: De to går sammen. De utfyller hverandre. Som før arrestasjonen hadde biskopen et svært romslig syn på diplomatisk og geistlig virksomhet.

På toårsdagen for arrestasjonen, mens biskopen ennå satt inne, viste Irak sin sympati med tre merker: Et blødende Palestina-kart (som etter Deir Jassin-massakren), biskopen bak skranken og en blødende freds-due; BISKOP KAPUTSJI. ARRESTASJON 18. AUG. 1974/76.

Sudan ligger nokså langt unna sioniststaten, og landet ligger nokså langt tilbake i antall merker mot Israel. I 1967 kom merker til støtte for PLO, og så i 1977 til minne om ERKEBISKOP KAPUTSJI. ARRESTERT AV SIONISMEN - JERUSALEM 1974. Men egentlig dreier det seg ikke om to saker: Å støtte Kaputsji er å støtte PLO.

Merker med kristne motiver forekommer i islamske land; at Jordan og gulfstatene har markert jul og påske, er trolig for å appellere til vestlige frimerkesamlere.


At Qadhafis Libya skulle utgi hyllest til en katolsk geistlig for å spre merkene sine i vesten, virker nokså usannsynlig. Men i 1977 ble Kaputsji vist denne æren: FANGEN BISKOP KAPUTSJI.

Det er selvsagt ikke biskopen Kaputsji merkene hylder. Den som har vært på valfart til Mekka, blir siden titulert med hadsj - pilegrim, som naturligvis er forbeholdt muslimer; både Ugandas Idi Amin og Jerusalems mufti Amin el-Husseini kunne smykke seg med den tittelen. Og i PLO-kretser kaltes nettopp Kaputsji al-Hadsj. Merkene fra Libya og de andre muslimske statene er altså en hyldest til æresmuslimen Kaputsji.

Egypt, 1. september 1977: Det nærmet seg Sadats fredsinitiativ og reisen til Israel, men det var også gått tre år siden ERKEBISKOP KAPUTSJI var blitt arrestert i PALESTINA, som landet heter på merket.

Syrias merke kom 17. november 1977, altså kort etter løslatelsen. Landet feiret imidlertid ikke at dets sønn var løslatt, men markerte ÅRSMINNET FOR ARRESTASJONEN AV MSR. KAPUTSJI 1975-1977. Kaputsji er fortsatt bak fengselsgitteret, som gjennomstinger det blodrøde Palestina. Postverket ser ut til å ha vært litt dårlig orientert etter som året for arrestasjonen er oppgitt til 1975.

Straks før løslatelsen, 1. november, priste også Kuwait Kaputsji. Han er avbildet på to merker sammen med to likesinnede - ikke to andre geistlige, men to frihetskjempere.

Personene som avbildes på arabiske merker, er i ennå større grad enn i Europa menn. Når en kvinne - likesom en biskop - blir hedret på den måten, må man kunne vente noe svært betydningsfullt.
Sykepleiersken Fatima Bernawi ble fengslet i 1967; sammen med andre Fatah-medlemmer hadde hun forsøkt å sprenge Jerusalem-kinoen Zion i lufta.

Sjeik Abu Tair ved Aqsa-moskeen ble visstnok arrestert tidlig på 70-tallet for sine forbindelser med PLO.

Bak biskopen, sykepleiersken og den tredje frihetskjemperen (sjeik Abu Tair) sees en kirke og Klippedomen i Jerusalem; kristne og muslimer skal ha et felles mål: VI KJEMPER FOR Å FRIGJØRE PALESTINA OG GJENOPPRETTE FRED.

Ytterst til høyre gjentas Deir Jassin-motivet, dolken gjennom Palestina. Igjen er motivet tvetydig, men sett ut fra slagordet er det nok mer et uttrykk for biskopens og sykepleierskens kamp for fred enn for israelsk aggressivitet.