Etter den ærerike seieren 6. oktober - som i muslimsk kalender er 10. ramadan - skiftet Sadat talemåte, fra å være krigshisser til å være den edle og fredselskende seierherre - som kunne tilby det slagne og oppskrytte Israel fred. Da Suez-kanalen ble gjenåpnet i 1975 - også for israelske skip - skjedde det 5. juni, datoen for krigsutbruddet i 1967. Som åpningsseremoni seilte Sadat gjennom kanalen på destroyeren 10. Ramadan. På åpningsdagen kom et merke i tre valører: Kart over Suezkanalen med globus som bakgrunn, et skip som heter FRED og portrett av presidenten.

To år senere viste Sadat Israel sitt storsinn ved en gest som overskrider det man kunne forvente: I 1977 ble det igjen funnet 19 nye lik i forbindelse med utdypningsarbeidene i Kanalen. Igjen ble de straks utlevert med all den honnør som sømmet seg. Hvorfor gjorde jeg alt dette? For fredens skyld. Jeg mener at man kan og til og med bør gjøre alt som står i ens makt for å få fred (Anwar al-Sadat: På jakt etter identitet (Aschehoug 1978), s. 221).

Sadats edle sinn nøyde seg ikke med det. 9. november samme år stod han fram i det egyptiske parlamentet, inspirert av 6. oktober og 5. juni: Israelerne vil bli forbløffet når de hører dette. Jeg er villig til å møte dem i deres hjem ... Jeg er rede til å dra til Knesset og diskutere fred med dem, hvis nødvendig.

Mente Sadat det han hadde sagt? Selv understreket han: Noen mente jeg måtte ha forsnakket meg eller at det var et ugjennomtenkt utbrudd... Jeg sier aldri noe jeg ikke mener (Sadat, s. 248)

Verden ble forbløffet og snakket om Sadats mot og fredsvilje. Og Sadat snakket om Sadats mot og fredsvilje. Men araberverdenen snakket om Sadats forræderi.

20. nov. 1977 står Sadat på talerstolen i Knesset for å bringe tilbud om fred. Han åpner talen i Allahs navn: ... Jeg har aldri talt og vil heller aldri tale med to tunger. Aldri har jeg anvendt eller vil anvende to slags politikk... det var en enorm mur mellom oss, som dere forsøkte å bygge opp gjennom et kvart århundre, men den ble ødelagt i 1973. Det var en propagandamur, der vi var redusert til et dødt legeme,... en mur som advarte oss mot utslettelse og tilintetgjørelse hvis vi brukte vår lovlige rett til å frigjøre de okkuperte territoriene. Sammen må vi innrømme at den muren falt og raste sammen i 1973... Vi insisterer på full tilbaketrekking fra disse områdene, inklusive arabisk Jerusalem.


Sadats besøk i Jerusalem var årets begivenhet i 1977, og minnemerkene kom på årets siste dag. Sadat, FREDENS MANN, innrammet i olivengrener, samt Klippedomen, symbolet på arabisk Jerusalem. Alt under krigen hadde Sadat tenkt som en fredens mann - i kontrast til talen i Alexandria. I memoarene forteller at han med letthet kunne ha stengt inne de israelske styrkene vest for kanalen, men han lot hjertelaget få overtaket i stedet for å knuse fienden. Fordi det ville betydd ytterligere blodsutgytelse, mer nag og hat. Og mitt folk og mine væpnede styrker vet at jeg vil gjøre mitt ytterste for å unngå at et eneste menneskeliv skulle gå tapt (Sadat, s. 234).

I 1978 fikk Sadat Nobels fredspris. Den måtte han dele med Israels statsminister Begin, selv om Sadat syntes det var forskjell på egyptisk og israelsk mentalitet: Men vi lot oss, og lar oss fortsatt lede av visse etiske normer, i krig som i fred. Israel har på sin side aldri følt seg forpliktet av noen etiske normer siden staten ble grunnlagt i 1948 (Sadat, s. 216).

26. mars 1979 undertegnet Sadat og Begin fredsavtalen i Washington i nærvær av 4000 gjester. Alt 31. mars utgav Egypt merker til minne om avtalen. På en bakgrunn av ordet FRED flyr en krets av duer; de danner ramme om Sadats signatur og datoen for undertegnelsen. Begin er ikke nevnt.

6. oktober 1981: Den årlige paraden foran monumentet over den ukjente soldats grav. Datoen som markerte Sadats seier, ble også datoen for Sadats død. Etter mordet ble han gravlagt under pyramiden. 14. november kom minnemerkene for Sadat som LEVDE FOR FRED OG BLE MARTYR FOR PRINSIPPER. Over uniformen bærer han det grønne båndet av Rettferdighetens orden, som han selv innstiftet og lot rangere over alle de andre ordenene han bar. Attentatmannen var ikke en israeler, men en av hans egne soldater, løytnant Khalid al-Islambuli, og noen merker til minne om et grusomt mord var det ikke aktuelt å utgi.


I andre arabiske land var ikke Sadat fredsskaperen, men forræderen. 2. - 8. des. 1977 ble det holdt et arabisk topmøte, som fordømte Sadat; de libyske merkene utgitt i den forbindelse begrunner fordømmelsen: INGEN FRED MED AGGRESSORER - sionistene.

I protest mot fredsavtalen avbrøt Iran de diplomatiske forbindelsene med Egypt, og i samme ånd ble en gate i Teheran i 1981 oppkalt etter Islambuli. I 1982 utgav så Iran et merke som viser Sadats morder, selvsagt ikke som morder, men som martyr: TIL ÆRE FOR LØYTNANT ISLAMBULI, DEN REVOLUSJONÆRE AGENTEN SOM HENRETTET SADAT.