Sinaifelttoget og Saladins seier
Publisert: Tirsdag 27. november 2007
Av Olav V. Landsverk
Siden 1869 hadde sjøveien
til India gått gjennom Suezkanalen, der franske interesser og Storbritannia
eide omtrent hver en halvdel av aksjene.  Konsesjonsavtalen
ville utløpe først i 1968, men tolv år før
lot Egypts president Nasser kanalen nasjonalisere for å få
full suverenitet og flere inntekter til våpenkjøp. Merket som ble utgitt 26. september, erklærer GARANTERT NAVIGASJONSFRIHET, men det gjaldt ikke Israel, som ikke fantes på egyptiske kart. Tidligere på året hadde egyptiske offiserer fått dette direktivet: "Enhver offiser må forberede seg og sine underordnede på en uunngåelig kamp med Israel i den hensikt å realisere vårt edle mål, nemlig å utrydde Israel og ødelegge landet på kortest mulig tid og i de mest brutale og grusomme slag." Kampen var alt i gang i det små, med angrep mot Israel fra gerilja/terrorister i Gaza og Sinai. |
25. oktober 1956 kunngjorde Egypt, Jordan og Syria en felles militær allianse mot Israel; 45.000 mann var stasjonert øst for el-Arish, 10.000 av dem i Gaza-området. Dermed hadde Frankrike, Storbritannia og Israel fått sammenfallende interesser og inngikk en avtale: Israel skulle få lov til å trenge inn i Sinai, og så skulle britiske og franske tropper rykke inn i Egypt for å bringe ro og orden og trygge ferdselen gjennom kanalen.
29. oktober sender Israel tropper inn i Gaza og Sinai og slipper fallskjermsoldater ned noen kilometer øst for Suezkanalen. Dagen etter begynner briter og franskmenn sitt fredsinitiativ: De gir Israel ordre om å trekke styrkene tilbake til 16 km fra Suez, ellers vil de bli nødt til å okkupere hele kanalen. Ordren er lett å etterkomme for de israelske troppene - som står 64 km fra kanalen.
5. november er det hele over. Etter tap av ca 200 soldater behersker Israel Sinai fram til 16 km fra kanalen. Selv har de tatt 6000 krigsfanger, og 1000 egyptere er døde.
Da det hele var over, rykket britiske og franske tropper inn i Port Said og Port Fuad 6. november.
Merket av 20. desember 1956 skulle nok helst ha vært et minne over at Israel var blitt utslettet. I stedet var nederlaget et faktum, men at stormaktene England og Frankrike også hadde deltatt, gjorde saken langt mindre vanærende. Dermed kunne nederlaget fremstilles som en heltemodig motstand mot en enorm overmakt, og heroisme er jo ikke langt unna seier. Så merket PORT-SAID NOV. 1956 viser hvordan de tapre egypterne går løs på israelske fallskjermsoldater.
Reaksjonen fra FN, USA og Sovjet kom raskt. Etter press fra dem trakk okkupasjonsmaktene seg ut alt samme år, 22. desember. Straks på nyåret, 14. januar 1957, kom merket som feiret at de gamle kanaleierne var tvunget ut. Det var det samme som det forrige, men med overstempling: EVAKUERING 22-12-1956. Den heltemodige motstanden var virkelig blitt kronet med seier.
1957 utgav Egypt et merke til minne om fjorårets seier: En egyptisk soldat vokter retretten fra Port Said. I 1957 var det gått fem år siden revolusjonen, da Nasser overtok, og det er tid til å se tilbake på den stolte fortiden til Egypt, der så mange angripere har møtt sin grav:
På 1100-tallet hadde kurderen Saladin gjort seg til sultan over Egypt og erobret også Syria. Ved Hittin nær Gennesaret vant han i 1187 en avgjørende seier over de vantro korsfarerne. Til tross for at Saladin ikke var araber (men erobret Egypt!) og slaget ikke skjedde i Egypt, har merket påskriften Egypt - aggressorenes grav. Poenget er at Saladin var forbilde for Nasser, og England, Frankrike og særlig Israel er de moderne korsfarerne.
Dagen da briter og franskmenn måtte evakuere, ble ved femårsjubileet
i 1961 markert som Seiersdagen. Motivet er, ikke unaturlig, riksvåpenet
som symbol på at Egypt hadde seiret. Og riksvåpnet, som Nasser
etablerte, er Saladins ørn. |
|
Copyright
© Med Israel for fred
Artikler kan fritt gjengis dersom man oppgir referanse til www.miff.no. |
