I desember ble det gitt flere "svar", både i Dagen og andre medier. Og svarene var de samme som forrige gang saken var debattert, og gangen før der: Mens israelsvenner legger ansvaret på de palestina-arabiske myndighetene, mener palestinavenner Israel må ta skylden.

Konkrete tilfeller
Nylig møtte Dagen flere kristne i Det hellige land som kunne fortelle om konkret forfølgelse. Vi har også intervjuet en forsker som har studert de kristnes situasjon i PA-styrte områder de siste 6-7 årene. Arbeidet hans er nå klart for publisering. En kortversjon av forskningsrapporten vil bli publisert i neste nummer av Mediterranean Journal of Human Rights, som kommer ut på Malta. Dagen har fått et eksemplar av denne. Den fullstendige rapporten vil bli utgitt i løpet av et års tid.

Frykt for represalier
Inntrykket etter intervjuer og samtaler kan oppsummeres slik:
Kristenforfølgelsen i PA-styrte områder er reell og svært grov.
Noen arabiske kristne avviser forfølgelse av frykt for represalier mot seg selv (se bl. a. intervjuet med Abdullah), sin familie eller det kristne samfunnet som sådan.
Noen arabiske kristne føler at kritikk av Arafat eller PA er ydmykende i den forstand at det skapes et negativt bilde av arabere generelt - et bilde de føler er urettferdig. Dette kan føre til de tar avstand fra slik kritikk.
Forfølgelsen går verst ut over de som evangeliserer aktivt eller har konvertert fra Islam til kristendom. Dagen kjenner til tilfeller hvor konvertitter enten nektes å være med i en menighet eller må delta i egne samlinger separat fra medlemmer som har tilhørt kristne kirkesamfunn i generasjoner. Slike holdninger skyldes både frykt for represalier og en generell mistenksomhet overfor konvertittene.
Det foregår nå en Jihad - hellig krig - hvor fundamentalistiske muslimer prøver å "befri" landet fra kristne og kristendom.

De siste 6-7 årene har Justus Weiner forsket på kristnes situasjon i PA-styrte (de palestina-arabiske myndighetene) områder. I løpet av denne tiden har han og medarbeiderne hans ved The Jerusalem Center For Public Affairs intervjuet en rekke forfulgte kristne arabere. En kortversjon av resultatene skal publiseres i neste utgave av Mediterranean Journal of Human Rights. Den fullstendige rapporten vil publiseres i løpet av et års tid.

Frykt for represalier
Weiner anslår antallet intervjuobjekter til mellom 50 og 100. Årsaken til at differansen mellom disse angivelsene er så stor, er at en rekke personer som har fortalt om sin situasjon ikke våger å la den offentliggjøres.
- Mange nekter å la seg intervjue. Selv om jeg lover at informasjonen skal publiseres langt borte og at jeg vil endre deres navn, yrke og bosted, er mange redde for å vise hva de går igjennom. Ofte må det en rekke samtaler til før folk går med på å intervjues. I PA-styrte områder er det ikke slik som i Norge eller Tel Aviv, hvor du bare kan spørre og få ærlige svar. Det må bygges opp tillit over tid, sier Weiner. Dette er noe av forklaringen på at teamet hans har brukt så lang tid på prosjektet.

Rosenrødt bilde
- Noe som også har komplisert arbeidet er at mange kristne ledere gir et feilaktig og rosenrødt bilde av situasjonen. Hvis du spør dem forteller de gjerne om hvordan kristne og muslimer lever sammen i fred og fordragelighet uten politiske eller religiøse uenigheter. De hevder at det er utelukkende den israelske okkupasjonen som skaper problemer, sier Weiner.

- Sammenligner vi slike utsagn med dagliglivet til vanlige kristne, er det som natt og dag. Det finnes ikke noe politi som beskytter kristne mot overgrep. Tvert imot brukes PAs rettssaler og fengsler til utpressing av de kristne.

Konfiskering av eiendom
Weiner gir en rekke eksempler på hvordan kristenforfølgelsen gjennomføres i praksis. Ett eksempel er konfiskering av eiendom. Land eid av kristne blir noen ganger konfiskert og stjålet av kriminelle gjenger som betaler Arafats sikkerhetsstyrker for å se en annen vei. Når kristne flytter ut av landet vil gjerne en muslimsk entreprenør ta over landområdet deres og bygge boligenheter, som han leier ut for en rimelig pris siden han ikke har betalt for tomten. Om de kristne vender tilbake behøver de ikke å tenke på å gå til rettssak, for det vil ikke hjelpe.

Økonomiske fordeler til muslimer
Muslimer får en rekke økonomiske fordeler som kristne ikke får.
- Arafat legger ikke skjul på årsaken til dette. De kristne skal betale for at de ikke deltar i Intifadaen. Det finnes ikke noe sosialtrygd i disse områdene, økonomisk bistand deles gjerne ut i moskeene slik at kristne utelukkes.
Matvarehjelp fra for eksempel Saudi Arabia er også utelukkende for muslimer. Og mens muslimer som er syke kan søke om støtte til sykehusopphold i Jordan, har ikke kristne den muligheten. Alternativet for dem blir da å dra til israelske sykehus og betale av egen lomme.

Voldtekter
Det verste er likevel ikke de økonomiske vanskelighetene men det stadig økende antallet voldtekter av kristne kvinner. I følge Weiners kvinnelige intervjuobjekter har slik kriminalitet gått fra å være unntak da Israel styrte området til å bli utført systematisk og å bli sosialt akseptert etter at PA overtok kontrollen. Årsaken til at slike voldtekter har økt i antall er at kristne menn sjelden gifter seg med voldtatte kvinner da de blir ansett som urene. Dermed blir ofte resultatet at den kristne kvinnen presses til å gifte seg med voldtektsmannen. Slike voldtekter er dermed en del av den demografiske (befolkningssammensetning) krigføringen.

Intifadaen
- Fra muslimsk hold er det gjort aktive forsøk på å involvere de kristne i intifadaen, da kristne stort sett er negative til denne, sier Weiner.
- Det er for eksempel ikke tilfeldig at den kristne landsbyen Beit Jalla ble brukt til å skyte på den jødiske bydelen Gilo i Jerusalem. Formålet var både å skape inntrykk av at palestinerne står sammen i kampen mot Israel og å straffe de kristne som ikke ville engasjere seg i kampen. Planen var å tiltrekke seg returild som skulle ødelegge kristne hus. På ett tidspunkt under den pågående intifadaen organiserte den kristne Al Atrash-familien sin egen milits for å beskytte seg mot muslimske terrorister.

Vi treffer Abdullah langs hovedveien like ved en olivenlund. I bilen sitter misjonæren David Ortiz, en besøkende fra Puerto Rico og undertegnede.

Snart seks år er gått siden Abdullah slapp ut av fengslet. Men fortsatt våger han ikke å slappe helt av. Hjemme er alltid noen familiemedlemmer våkne og på vakt, 24 timer i døgnet. Og da han skulle treffe oss snek han seg opp til hovedveien gjennom en olivenlund - han torde ikke gå langs veien.

Frimodig vitnetjeneste
Det hele begynte i 1991. Abdullah møtte David Ortiz og ble kjent med Jesus. Nyfrelst og full av glede vitnet ham om sin nye tro for muslimske ledere og andre, han delte ut bibler og inviterte med seg billass av muslimer til kristne samlinger. Ikke alle satte like stor pris på dette, og i 1997 ble han arrestert og fengslet. I forhørene ble han spurt ut om sin kristne tro, men tiltalen gikk ut på at han hadde solgt jord til jøder. Det fantes ikke beviser for tiltalen, likevel varte fengslingen i åtte måneder.

Tortur i fengslet
Etter at Abdullah er på plass i bilen, kjører vi noen kilometer og parkerer i veikanten. Bilen har gardiner på sidene, og Abdullah ber oss om å trekke disse for. Etter at han har fått forklart formålet med intervjuet, gir han tillatelse til at historien hans kan formidles videre. Han forteller om tortur og drapstrusler. Men noe av det som ser ut til å ha skuffet ham mest er et intervju en kristen journalist hadde med ham i fengslet.

- Politiet bandt hendene mine på ryggen og lot meg henge i taket etter det samme tauet nærmest sammenhengende i 13 dager. Jeg fikk bare noen få timers pause for døgnet, slik at jeg kunne gå på badet. Dette skjedde i forkant av intervjuet med journalisten. Politiet fortalte meg også at de ville drepe meg om jeg sa til henne at jeg er en kristen. Under intervjuet var det hele åtte offiserer til stede, de var ikke menige, men offiserer! Journalisten burde insistert på å få snakke med meg på tomannshånd, slik Røde Kors gjør.

Abdullah gjentar ordet "sjmone" (tallet åtte på hebraisk) flere ganger og peker på skuldrene sine for å indikere at offiserene hadde distinksjoner.

I den pressede situasjonen svarte Abdullah "nei" på spørsmål om han var kristen.
- Jeg var ikke mentalt tilstede, sier han.

Vil tilgi
Etter intervjuet var ikke journalisten overbevist om at Abdullah var kristen, og slik hun så det fantes det ikke beviser for at PA drev kristenforfølgelse. Derfor valgte hun å ikke skrive om saken. Abdullahs advokat derimot, forstod tegningen. Tidligere visste han ikke at Abdullah var kristen, han forsvarte Abdullah siden han trodde dette var nok et tilfelle av tilfeldige og ubegrunnede arrestasjoner. Men da han nå skjønte at Abdullah var kristen, nektet han å forsvare ham lenger.

- Om du kommer i kontakt med journalisten, kan du fortelle henne at jeg tilgir henne, sier Abdullah, og legger til at hun gjerne må ta kontakt med ham nå når han ikke er i fengsel.
- Jeg skammer meg ikke for min kristne tro. Det ønsker jeg å fortelle henne.