 Organisasjonen Med Israel for fred støtter Israel som en jødisk stat. Det er ikke fordi alle israelere gjør alt riktig, men fordi jødene er diskriminert og forfulgt gjennom århundrer både i Europa og i arabiske og muslimske land. Jødene trenger en stat hvor de er i flertall og kan styre seg selv. Årsaken til at konflikten fortsetter, er at så mange arabere ikke har godtatt dette. Israels versjon Sist oppdatert: 16. mars 2009 Av Odd Myrland og Conrad Myrland Denne artikkelen forklarer kortfattet hvordan flertallet av jødene i Israel opplever sin situasjon og hvordan de ser på konflikten med sine arabiske naboer. Følg lenkene for å finne mye mer informasjon. Tegnet 
indikerer at lenken fører til en artikkel og tegnet 
indikerer en temaside. Århundrers forfølgelse i Europa De fleste i Norge vet at omlag seks millioner jøder ble drept eller omkom ved grusom behandling mens nazistene styrte Tyskland. Vi vet også at Adolf Hitler hadde som mål å drepe alle verdens jøder. Det er mer ukjent at jødene, gjennom nesten to tusen år uten eget land, har opplevd en stadig og sterk diskriminering: De måtte bo i ghettoer, kunne ikke eie jord, hadde yrkesforbud og mange andre restriksjoner. Rett som det var, ble jødenes ghettoer utsatt for plyndring og vold. Noen ganger ble hundrevis eller tusenvis av mennesker drept bare fordi de var jøder. Jødene fikk ofte skylden når noe gikk galt der de bodde. Jødene i Europa har hatt som en slags tommelfingerregel at de ble utsatt for angrep ca. hvert 40. år.
Diskriminering i arabiske land I arabiske land ble færre jøder drept, men undertrykkelsen var minst like konsekvent som i Europa. Fremdeles blir religiøse minoriteter diskriminert i arabiske land, inkludert i områdene som er kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene. Det bodde omlag én million jøder i arabiske land på midten av 1900-tallet, nå er det færre enn 10.000 (antakelig under 4.000) igjen, de fleste eldre. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land (de fleste til Israel) enn arabere fra Israel. Forholdene der for jøder og andre minoriteter er slik at de ikke har noe å vende tilbake til. De siste årene er volden mot jøder økende i Frankrike og andre land med en stor muslimsk befolkning. Det har vært terrorangrep mot jødiske mål i Marokko, Tunisia og Tyrkia. Synagogen i Oslo er beskutt. Mobbing av barn fordi de er jøder har økt i mange land, også Norge. Det kan se ut som om de jødene som har valgt å ikke flytte til Israel, blir "straffet" for det israelske jøder gjør. Århundrers erfaring, og det som skjer nå, viser at jødene trenger en "nødhavn": Et sted de har rett til å flykte til, og hvor de kan styre seg selv og være frie mennesker. Episoden med elvebåten Struma forteller mer enn tykke bøker hvor viktig det er at det finnes en jødisk stat som forfulgte jøder kan flykte til. 764 mennesker druknet fordi ingen ville ta imot jødiske flyktninger under 2. verdenskrig. Les denne historien på temasiden Israel er jødenes eneste alternativ.
I utlendighet (diaspora) Israel er jødenes tradisjonelle hjemland, slik vi kan lese mye om i Bibelen. Fra år 70 og utover ble mange av dem jaget og presset ut av landet sitt av romerne og senere herskere. I århundrer bodde det få jøder der. Til tross for dette har landet hele tiden vært i sentrum for jødenes oppmerksomhet. Gjennom historien har jødene forsøkt alle løsninger:
Bo isolert i ghettoer, bo blant andre mennesker, holde sin religion
på en streng måte, være lite religiøse, være
rike, være fattige, og så videre. Men uansett hva jødene
gjorde, ble de forfulgt og diskriminert - selv om det lokalt kunne være
gode perioder innimellom. Vi viser til vår artikkelserie om Jødehatets
historie. En stat med jødisk flertall
Under krigen som fulgte flyktet ca. 700.000 arabere (palestinere) fra Israel. I årene etter kom det store mengder jødiske flyktninger til Israel: Overlevende fra nazismen, jøder på flukt fra jødehat i Øst-Europa og aller mest jøder fra arabiske land. Som nevnt flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. (Mer om flyktninger siden.) Alt dette medførte store konflikter som fremdeles ikke er løst.
Vellykket på mange felter Israel ligger langt framme i høyteknologi, medisin, jordbruk
og mange andre felter. Israel har flere satellitter (militære
og sivile) i bane rundt jorda. Helsetilstanden for Israels innbyggere
er blant de beste i verden. Forventet levealder i Israel er på
høyde med Norge og andre land i Vest-Europa. Halvparten av den jødiske befolkningen i Israel er kommet dit
som flyktninger fra arabiske og andre muslimske land. Og Israels "europeiske"
jøder kommer hovedsakelig fra Russland, Romania og andre land
i Øst-Europa. Felles for disse landene er en svak demokratisk
tradisjon. I lys av dette er det sterkt at Israel har klart å
utvikle et demokrati, med frie valg og en levende debatt. For mange
arabere, også fiender av Israel, står Israel som referansen
på et demokratisk samfunn.
Hvorfor fredsprosessen mislykkes
Da Oslo-avtalen ble inngått i september 1993, var mange israelere optimister. Nå er de fleste atskillig mer kyniske. Slik israelerne ser det, er fredsprosessen mislykket først og fremst fordi palestinerne ikke har oppfylt sine forpliktelser på to viktige felter: a) Terrorgrupper er ikke oppløst
og avvæpnet. Israel utstyrte Yasser Arafats styrker med
våpen for at alle væpnede grupper som ikke var under offisiell
kontroll, skulle avvæpnes og oppløses. Ikke på noe
tidspunkt har Arafat, og de palestinske lederne som er kommet siden,
gjort noe for å gjennomføre dette. (Yasser
Arafat var palestinernes ubestridte leder i mange år til
han døde i november 2004.) Dermed ble sikkerhetssituasjonen for Israel umulig. Ikke noe land kan
leve med store grupper som driver terror mot sivilbefolkningen. Israel
måtte derfor treffe mottiltak, blant annet med en sikkerhetsbarriere
på Vestbredden (se under). Terrorgruppene gjør
det også umulig å opprette en palestinsk stat. Ingen seriøse
stater har væpnede grupper som driver terror innover og utover
utenfor regjeringens kontroll.
b) Palestinerne har ikke godtatt en varig stat med jødisk flertall. Riktignok har de anerkjent "Israel". Men det er et "Israel" som, hvis palestinernes krav blir gjennomført, skal få arabisk flertall. Det viktigste elementet i dette er kravet om at de palestinske flyktningene fra 1948, og deres mange etterkommere, skal ha en "rett til å vende tilbake" til de stedene i Israel som de flyktet fra. En slik "rett" har verken jøder eller andre flyktninger fra den tiden. (Se nedenfor.) Denne forskjellsbehandlingen kan Israel ikke godta - det vil jo føre til at jødene ikke har noe sted å gjøre av seg og igjen er i mindretall over hele verden. Israel er det ørlille landet som jødene har fått
i stedet for alt de mistet i Europa, i arabiske land og andre steder.
Israel er ca. 1/15 av Norge i størrelse, 16 km på det smaleste.
Israel er mindre enn 0,2 % av det arabiske området, mens jødene
tradisjonelt har utgjort ca. 2 % av befolkningen der. Jødene
forlanger å få leve i fred og sikkerhet i sin lille stat.
Får de det, kan det meste ordne seg. Mer om flyktninger I motsetning til alle andre flyktninger "arver" palestinerne sin flyktningestatus: Palestinske barn som er født i et arabisk land, blir registrert som flyktninger fordi foreldrene var det. Slik er det ikke for noen andre grupper. Man blir statsborger i det landet man blir født. De grunnleggende spøsmålene i denne forbindelsen har vi
tatt opp i artikkelen Med
rett til landet.
Sikkerhetsbarrieren Gjerdet går noen steder langt inne på Vestbredden.
Mange, også i Israel, er uenige i det. Det er å håpe
at forhandlinger vil gjøre det mulig å flytte eller fjerne
gjerdet og i første omgang finne ordninger som gjør ulempene
minst mulig mens det finnes. Les mer på temasiden om Sikkerhetsbarrieren.
Tilbaketrekning hjelper ikke
Fredshåp
Relatert stoff  Denne artikkelen
berører bare noen hovedpunkter ved Midtøsten-konflikten,
slik israelerne ser den. På temasiden om Midtøsten-konflikten
finner du mer utfyllende informasjon. Andre argumenter
mot Israel er behandlet i artikkelen Grunnlaget
for Israel. At Israel er et
land i denne verden, og at det er mye der som med rette kan kritiseres,
har vi blant annet tatt opp i artikkelen Israelere
og andre kjeltringer. MIFFs
lenkeside har henvisninger til mange nettsteder som tar opp spørsmål
angående Israel, jødene og Midtøsten, på norsk
og andre språk. De fleste er pro-israelske, men noen av dem er kritiske
til Israels regjering og enkelte også til at Israel finnes. Norsk
Misjon i Øst har mye stoff om hvordan religiøse
minoriteter har det i mange land, blant annet arabiske land. Det sier
mye om hvordan jødene har hatt det gjennom tidene, og trolig vil
få det igjen hvis de mister sin selvstendighet. |
 |
 Avslørende kart Det er ikke slik at den lille staten Israel utgjør den største trusselen for verdensfreden. Kart fra Worldmapper.org viser tydelig hvor krig og folkemord har herjet mest i perioden 1945-2000 og år 2002.
 Hvordan
blir neste storkrig? Kart Fakta
om Israel  Israel
er en suksess  Islam,
Israel og jødene
Befolkningsutveksling eller landtyveri?
 Statsminister
Ariel Sharon (2001-06)
Statsminister Ehud Olmert (2006-
 Jerusalem
 Iran
Noen sentrale artikler om Israel og Midtøsten-konflikten Artikkelserien Jødehatets historie handler mest om jødehatet i Europa de siste 2.000 år, men har også med noe om arabiske land. Jødenes historie i arabiske land, mest Irak, er omtalt i Mannen som piplet. Der kan du blant annet lese hvorfor nesten alle jødene flyktet fra Irak (og andre arabiske land). Israel som nødhavn tar opp hvordan israelere flest er kommet til Israel på grunn av forfølgelse og diskriminering i hjemlandet, ikke fordi de i og for seg ville til en jødisk stat. Palestinske meningsmålinger viser at palestinere, også de som er sterkt negative til Israel, betrakter Israel som et mønsterland når det gjelder demokrati. Israel får mye kritikk for sin behandling av den arabiske minoriteten. Men de som kritiserer, er ikke alltid bedre selv. På viktige felter har den muslimske minoriteten det bedre i forhold til flertallsbefolkningen i Israel enn i Vest-Europa. Israelske arabere lever lenger enn danskene og Israel bedre enn Europa på minoriteter handler om dette. I mange år har vi hørt om "fredsprosessen", men den har ikke ført til så mye fred. Hvorfor Oslo-avtalen mislyktes handler om noe av det som er gått galt, nemlig at Arafat ikke har gjort noe for å oppløse terror-organisasjonene. At han heller ikke vil oppgi "retten til å vende tilbake", finner du mer om i Ikke gitt opp "rett til å vende tilbake". En "rett til å vende tilbake" har ingen andre tilsvarende flyktningestrømmer hatt. Se Israel og Kypros: Europeisk dobbeltstandard. Har jødene rett til å ha en stat hvor de er i flertall? Hva med flyktningene? Slike spørsmål er tatt opp i Med rett til landet. Det sies ofte at palestinerne er den svake part, israelerne er de sterke. At det ikke stemmer uten videre, kan du finne mer om i Israelerne frykter for sin eksistens. Noe om hvordan situasjonen var mellom israelere og palestinere like før intifadaen startet i september 2000, finner du i Like før bråket.
 Et internasjonalt mønster tyder på at verden er i ferd med å gå tilbake til prinsippene som i større grad gjaldt tidligere: Når folkegrupper ikke kan bo sammen, må de ha hver sin stat, om nødvendig med befolkningsutveksling. Kosovo er det siste eksempelet. Vi kommer nok fortsatt til å få høre at Israel er "den eneste staten i verden som er opprettet for en spesiell etnisk gruppe", og den eneste staten som ønsker å beholde sitt etniske flertall. Og fremdeles vil de arabiske flyktningene fra Israel i 1948 bli behandlet som noe ganske enestående, helt annerledes enn utallige andre flyktningegrupper i gammel og ny tid - ikke minst jødene selv. Men det som skjedde mellom Israel og araberne i 1948 og årene etterpå, var i virkeligheten en befolkningsutveksling, som mange andre i fortid og nåtid.
Israels
målsetninger Hjem for alle jøder, anerkjennelse, livskraftig økonomi og strategiske allierte har vært målsetninger helt fra 1948. |
||||||||||||||||||||||||
|
|||||
