De siste ukene er det avholdt massive sosiale protestaksjoner i Israel. Demonstrantene har reist en mengde ulike økonomiske krav til regjeringen. Den politiske venstresiden har prøvd å score politiske poeng ved å hevde at bare avslutning av okkupasjonen kan frigjøre budsjettmidlene som vil dekke aktivistenes økonomiske krav.
Israel har en stor forsvarsbyrde. De fleste OECD-landene bruker ikke mer enn 6 prosent av statsbudsjettet på forsvar. Israel brukte mer enn 17 prosent i 2010 (94 milliarder kroner).
Nye tilbaketrekninger vil likevel ikke endre prislappen for sikkerhet i positiv retning.
– Erfaringen fra de siste 18 år beviser at dette er totalt falskt, skriver Gordon.
Hun innrømmer at en ekte fred ville gitt grunnlag for kutt i forsvarsbudsjettene. Men hittil har alle israelske forsøk på «å gjøre slutt på okkupasjonen» ikke skapt fred, men økt terror. Palestinske terrorister drepte flere israelere på to og et halvt år etter Oslo-avtalen ble inngått, enn i det foregående tiåret til sammen. I de fire første årene av den andre intifadaen (2000-2004) ble det drept flere israelere enn de foregående 53 år. Dødstallene begynte å falle igjen, med omkring 50 prosent per år, bare etter at israelske styrker gikk inn igjen i de palestinske byene i april 2002.
Den såkalte fredsprosessen har ikke ført til kutt i det israelske forsvarsbudsjettet. I 2009 var budsjettet 25 prosent høyere enn i 1995 (justert for valutaverdi).
Tilbaketrekninger har ikke gitt mulighet til kutt i forsvarsbudsjettet, men har vært direkte årsak til behov for nye investeringer, påpeker Gordon. Sikkerhetsbarrieren ble nødvendig for å stanse selvmordsterrorister, og har hittil kostet over 11 milliarder kroner. Tilbaketrekningene fra Sør-Libanon og Gaza-stripen har ført til økt behov for dyre investeringer i rakettforsvarssystemer.
De siste ti årene har Israel vært nødt til å gjennomføre tre større militæroperasjoner for å stanse terror fra områder landet hadde trukket seg tilbake fra. Anti-terror operasjonen i palestinske byer på Vestbredden i 2002 (som Israel forlot på 1990-tallet), Den andre Libanon-krigen i Sør-Libanon i 2006 (som Israel forlot i 2000) og Gaza-krigen 2008/2009 (som Israel forlot i 2005).
Slike operasjoner koster dyrt, ikke bare i forbruk av ammunisjon og militært utstyr. Det koster også svært mye å kalle inn reservestyrker, som får betalt sin normale lønn i det sivile liv. Å ha 60.000 soldater fra reservestyrken inne i en måned, og man legger gjennomsnittslønnen i Israel til grunn, koster nesten 0,8 milliarder kroner i måneden.
De materielle ødeleggelsene i det sivile samfunn under krig blir også erstattet over statsbudsjettet. Etter Den andre Libanon-krigen kom prislappen for dette alene på 1,8 milliarder kroner. I tillegg kommer erstatninger til de etterlatte og langvarig medisinsk behandling av skadde.
De skjulte samfunnsøkonomiske kostnadene er enorme. Krig og terror sender generelle sjokkbølger inn i økonomien. På begynnelsen av den andre intifadaen (2001-2002) opplevde Israel økonomisk tilbakegang, og tre år med arbeidsledighet over ti prosent.
– Det er ikke noe som indikerer at tilbaketrekning fra Vestbredden for andre gang vil føre til noe annet enn økning i terror, slik alle andre tilbaketrekninger de siste 18 år har medført, skriver Gordon. Hun henviser til en fersk meningsmåling hvor 66 prosent av palestinerne sier de ser en statsdannelse som et skritt mot det endelige målet om å utslette Israel. Det gir henne grunn til å tro at historien vil gjenta seg.
– Heldigvis forstår de fleste israelerne dette ganske godt. Det er derfor protestlederne ikke har bøyd seg for venstresidens krav om å legge «slutt på okkupasjonen» inn på listen over krav. De forstår at det vil få deres støtte i folket til å forsvinne i løpet av natten, avslutter Gordon.
