Det vil skje igjen

Kunnskapsdepartementet har misbrukt sin sjanse til å sette skikkelig grundig fokus på nordmenns jødehat generelt, og norske muslimers jødehat spesielt. Det er tydelig for mange at jødehatet i Europa får næring av mangelfull forståelse for Israel, men Eidsvåg-utvalget gjør ingenting for å foreslå samarbeids- og utvekslingsprosjekter med landet.

Eidsvag_rapport_Det_kan_skje_igjen
"Det kan skje igjen" er tittelen til rapporten fra Eidsvåg-utvalget, Kunnskapsdepartementes arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen. Se PDF av rapporten (ekstern lenke)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

En rapport med utvannet fokus og uten forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av antisemittiske krenkelser ble levert denne måneden. Det er god grunn til å frykte at den lille gruppen med jødiske skolebarn – kanskje om lag 160 barn – opplever ny trakassering.

Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen leverte sin rapport 12. januar 2011. Bakgrunnen for å opprette arbeidsgruppen var NRK-journalist Tormod Strands reportasjer i Dagsrevyen i mars 2010. Her fortalte lærere om grov hets fra muslimer mot jøder i klasserommene, og en jødisk far fortalte om

Eidsvag_rapport_Det_kan_skje_igjen
"Det kan skje igjen" er tittelen til rapporten fra Eidsvåg-utvalget, Kunnskapsdepartementes arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen. Se PDF av rapporten (ekstern lenke)

dødstrusler mot sin sønn framsatt av muslimsk ungdom.

I ettertid satte kunnskapsminister Kristin Halvorsen ned en arbeidsgruppe, Eidsvåg-utvalget etter gruppeleder Inge Eidsvåg, som skulle komme med forslag til hvordan skolen kan arbeide mot rasisme, antisemittisme og diskriminering på bakgrunn av elevers etniske, religiøse eller kulturelle tilhørighet. Arbeidsgruppen fikk også i oppdrag å kartlegge og søke forklaringer på utbredelsen av rasisme og antisemittske holdninger blant elevene.

Allerede i utformingen av mandatet ble fokuset spredt betydelig bort fra det aktuelle problemet, muslimers trakassering av jødiske elever i norsk skole. Arbeidsgruppen bidro til å utvanne saken enda mer, med også å rette et særskilt søkelys mot “islamofobi”.

Det er nok helt nødvendig å granske den norske flertallsbefolkningens frykt og fiendskap mot muslimer og islam. (Den norske befolkningen er mer skeptisk til muslimer enn til tilhengere av de andre verdensreligionene. I 2009 svarte 53 prosent av de spurte at de ikke ville stille seg positive til eventuelle svigerbarn med muslimsk bakgrunn. Det tilsvarende tallet for svigerbarn med jødisk bakgrunn var 26 prosent.) Men hvorfor måtte man på død og liv slå islamofobi sammen med en rapport om jødehat, en rapport som utspringer fra konkrete episoder av muslimers verbale og fysiske vold mot jødiske elever?

“Alle former for diskriminering og rasisme har sin særegne historie, samtidig som de grunnleggende mekanismene er de samme,” er forklaringen til Eidsvåg-utvalget.

Arbeidsgruppen påpeker at Norge ikke har offisielle data for verken hatkriminalitet, diskriminering eller fordommer mot jøder. Her ligger vi mange år etter EU, som startet arbeidet med å innhente data om antisemittisme i medlemslandene i 2002. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er i ferd med å kartlegge antisemittiske holdninger i Norge, men resultatene vil først foreligge vinteren 2011/2012.

 

Norske holdninger påvirker muslimer

På side 25 i rapporten antyder arbeidsgruppen at muslimers jødehets kan skyldes den norske flertallsbefolkningens holdninger. “Vage holdninger i majoritetsbefolkningen kan gi legitimitet til aksjonsmønstre hos minoritetsgrupper. Majoritetens ambivalens overfor jøder kan for eksempel legitimere antisemittiske krenkelser fra marginaliserte grupper,” skriver arbeidsgruppen.

Dette er en viktig betraktning. Det er god grunn til å tro at mange muslimer hadde med seg antisemittisme i bagasjen da de kom til Norge, og vi vet at arabiske satellitt tv-stasjoner ikke akkurat forer sine seere med et toleransebudskap overfor jøder. Likevel har også den norske folkeopinionen, og ikke minst de norske mediene, en stor påvirkningskraft på norsk, muslimsk ungdom. Det er god grunn til å tro at den massive, uberettigede, fordømmelsen av Israel fra norsk samfunnselite var med å oppildne voldspøbelen som herjet i Oslo noen dager under Gaza-krigen i januar 2009. Når mainstream, jødiske synspunkter fra Israel kommer sterkere fram på Al-Jazeera enn på NRK, gjør det noe med alle, ikke minst med ungdom som kanskje allerede er disponert for fordommer mot jøder.

 

Jødehat og konflikten i Midtøsten

I flere europeiske land, inkludert Norge, ser arbeidsgruppen “en tydelig sammenheng mellom økningen i antisemittisme og konflikten mellom Israel og palestinerne i forbindelse med den andre intifadaen”.

Jeg vil tro denne sammenhengen i stor grad skyldes forskjellen i hvordan Israels konflikter med sine naboer blir dekket av mediene, i forhold til hvordan andre konflikter blir dekket. I Norge er det en enorm overfokusering på konflikter hvor Israel er involvert, så selv om alle rapporter isolert sett skulle være korrekte og objektive, får folk inntrykk av at Israel er den mest brutale krigsmakt i verden. Dette blir forsterket når en betydelig del av rapportene også er klart tendensiøse til fordel for palestinerne, og Israels beste argumenter blir fortiet.

Arbeidsgruppen synes det er “viktig å slå fast at det er uakseptabelt dersom kritikk av Israel glir over i trakassering av norske jødiske skolebarn”. De mener skolen må “gi en mangesidig og saklig framstilling av konflikten mellom Israel og palestinerne, der personlige fortellinger fra begge sider får plass”. For norsk skole vil dette bety et mye sterkere fokus på å framstille israelernes side av saken, og israelernes historier.

Eidsvåg-utvalget svikter i å følge opp dette i sine anbefalinger. Den norske stat bruker årlig titalls millioner av kroner på å støtte organisasjoner som formidler palestinernes historie. Kunnskapsdepartementet kunne med fordel satt i gang utvekslings- og samarbeidsprosjekter med Israel, som kunne vært med å dempe fiendebildene av jøder generelt og israelere spesielt. Slike prosjekter kunne vært svært verdifulle og virkningsfulle, ikke minst på skoler hvor det er en stor andel av elever med minoritetsbakgrunn.

I Norge er vi veldig opptatt av å forstå døde jøder, og det arrangeres derfor et stort antall skoleturer til nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen. Vi burde også investere i å forstå jøder som fortsatt lever.

I Norge er vi veldig opptatt av etterkommerne til palestinske flyktninger. De jødiske flyktningene fra arabiske land er nærmest helt ukjent, og må inn i norsk skolepensum.

 

Ikke marginaliserte

Etter mitt skjønn går rapporten alt for langt i å forklare antisemittiske krenkelser med at disse blir utført av ungdom som er “marginalisert” og “faller utenfor samfunnet”. En rekke undersøkelser har vist at hatangrep fra muslimer er gjennomført av personer som økonomisk tilhører middelklassen, er godt integrert og gjerne har høyere utdanning. Selvmordsterroristen i Stochholm fra desember er bare et ferskt eksempel. Islamisters vold mot jøder og andre vestlige mål er drevet fram av en ideologi.

 

Muslimsk antisemittisme

Rapporten bruker mindre enn én side på å skrive om “Islam og antisemittisme”. Dette er selvsagt svært underlig, med tanke på rapportens utgangspunkt. Det sier seg selv at dette blir svært mangelfullt. De få avsnittene går langt i å legge ansvaret for muslimenes jødehat på “kristne grupper” som påvirket araberne i Midtøsten fra 1800-tallet av.

I andre halvdel av 1900-tallet ble “antijødisk tankegang (…) en del av ideologien hos mange religiøse ledere, spesielt hos ytterliggående islamister”, skriver arbeidsgruppen. MIFF har dokumentert at dette ikke bare gjaldt ytterliggående muslimske teologer, men eliteteologene i den sunni-muslimske retningen. Les sitater fra Den fjerde konferansen ved Det islamske forskningsakademiet (1968) ved Al-Azhar universitetet i Kairo.

Rapporten neglisjerer fullstendig jødenes historie med diskriminering og forfølgelse i muslimske land. Også dette må inn i grunnskolens opplæring.

 

Tolker islam

Rapporten indikerer at det pågår en teologisk strid blant muslimer omkring de koranvers og hadither som er negative mot jøder. Noen muslimer mener tekstene bare gjaldt til en bestemt tid og i en bestemt sammenheng. Arbeidsgruppen mener dette “en vanlig muslimsk lesning”.

“Likevel ser en ofte eksempler på at koranvers og hadither blir tatt ut av sin sammenheng og brukt som et arsenal for hets av jøder. Eksempler er skjellsordet “aper og svin” fra sure 5 og formuleringen “kom og drep ham” fra en hadith om dommedag, som blir sitert i Hamas sitt charter. Også ioffisielle egyptiske lærebøker har en kunnet finne framstillinger av jødene som svikefulle av natur,” skriver arbeidsgruppen.

Med dette tar Kunnskapsdepartementets hjelpere klar side i en teologisk strid, og hevder negative utsagn mot jøder i muslimske skrifter er “tatt ut av sin sammenheng”. Jeg kan vanskelig forstå at gruppen har en slik kompetanse.

Det er et utall eksempler på en annen tolkning.

I Iran blir jødene fremstilt som fiender av islam og muslimer, løftebrytere og forræderske i skolepensum.

På tv-stasjonene til PA og Hamas kommer antijødisk propaganda med motiver fra islamske skrifter stadig fram. Også skolesystemet til palestinske selvstyremyndigheter gir opplæring i hat.

 

Holocaustfornektelse

“Holocaustfornektelse er tradisjonelt knyttet til høyreekstreme grupper, men spres i dag også i visse muslimske miljøer med tilknytning til Midtøsten og Nord-Afrika,” skriver arbeidsgruppen.

De unngår å være presise når det gjelder hvor Holocaust-benektelse kommer fra. Den går helt til topps både i Iran og Hamas.

Det hører med til historien atHolocaust ikke blir nevnt med et ord i pensumlitteraturen til 200.000 barn på Gaza-stripen som får sin grunnskoleutdanning på FN-skoler, delvis finansiert med norske skattepenger. Heller ikke i Irans pensumlitteratur blir Holocaust nevnt med et ord.

Forholdet antisemittisme-islamofobi

Rapporten advarer mot en for lettvint sammenstilling av antisemittisme og islamofobi. “Det kan føre til en bagatellisering av den antisemittismen som endte med nazistenes folkemord på seks millioner jøder,” skriver gruppen. Det blir påpekt at “jødene i Vest-Europa i 1900 var tallmessig helt ubetydelige minoriteter”.

En slik presisering er nødvendig, men det blir utelatt også en annen vesentlig forskjell. Før 1948 hadde ikke Europas jøder noe land de kunne kalle sitt eget, ikke noe sted som kunne være en nødhavn når presset fra nazistene øket. For dagens muslimer i Europa finnes det over 50 stater med muslimsk flertall.

Med Israel som en stat med jødisk flertall er jødene i dag i en lignende situasjon som muslimene: Dersom de blir forfulgt, er det et land som alltid står åpent for dem, deres eget land.

Det er også et annet vesentlig forhold som tydelig beskriver forholdet mellom alvorsgraden av antisemittiske og islamfobiske krenkelser i Europa og Norge: Det går en klar netto flyttestrøm av jøder ut fra flere europeiske land, mens det pågår en betydelig netto flyttestrøm av muslimer inn i de samme europeiske landene.

 

Samtaler med ungdommer

I oktober 2010 hadde arbeidsgruppen et møte med fem jødiske og fem muslimske ungdommer. De muslimske ungdommene hadde ikke selv opplevd krenkelser, men kunne fortelle eksempler på andre muslimer som hadde blitt krenket. De forstod at det måtte være vanskeligere å være jøde enn muslim.

Alle de jødiske ungdommene fortalte at de personlig hadde opplevd krenkelser knyttet til sin jødiske bakgrunn. Krenkelsene kom både fra elever og lærere.

– Arbeidsgruppen tolker deres fortellinger som tydelige indikasjoner på at de få jødiske elevene i norske skole er svært utsatt. Dette er altså et alvorlig problem. Men det lave antallet jødiske elever gjør at omfanget av antisemittiske krenkelser gir lite utslag på statistikken, heter det i rapporten.

Arbeidsgruppen innrømmer at de ikke har skaffet seg noen forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av antisemittiske krenkelser.
Sitater fra rapporten

Til slutt tar vi med to opplysende sitater som er satt inn som egne innskudd i rapporten.

Vikarlærer arresterte jødehets
“Jeg går på videregående og er den eneste jøden på min skole. “Jøde” blir brukt som skjellsord, spesielt av noen muslimer, mens noen av de etnisk norske heller forteller jødevitser. Jeg blir såret av begge deler, men sier ingenting. En dag hadde vi en vikarlærer i historie. Temaet var annen verdenskrig og Holocaust. Så sa han at han visste at “jøde” ble brukt som skjellsord i dagens skole. Han sa at om noen i klassen brukte det, så skulle de vite at det var krenkende selv om man mente det som tull. Han sa også at nazistene begynte med å si stygge ting om jøder og endte med å drepe dem.
Etter timen kom min muslimske venninne og spurte om jeg ble såret når hun og andre brukte “jøde” sånn uten å tenke over det. Jeg sa ja. Hun spurte om hun skulle be de andre holde opp å misbruke ordet “jøde”. Jeg sa ja, men trodde ikke det ville endre noe. Nå er det gått to måneder og ingen i klassen har brukt ordet “jøde” som skjellsord siden. Hvorfor har ingen lærere sagt dette før?”

Anonym elev

Saklig informasjon stanset hets
Etter de voldelige demonstrasjonene i Oslo under Gaza-krigen, forekom mye jødehat og mange krenkende uttalelser blant elevene på en Oslo-skole. Noor, en jente med palestinsk mor, ønsket å stoppe dette. Hun gikk til rektor sammen med to muslimske venninner og ba om å få gjøre noe. De ønsket å gå rundt i alle klassene på ungdomstrinnet for å gi faktaopplysninger om krigen og deretter samle alle elevene fra ungdomstrinnet i skolens aula. Disse jentene var for meningsytringer og eventuelle demonstrasjoner, men de var imot vold. De fikk tillatelse og gikk til alle klassene. De forklarte hvor dumt det var å demonstrere for fred med bruk av vold. Noor, med sin palestinske bakgrunn, forklarte forskjellen på hva staten Israel gjør og hvilket ansvar jøder i Norge har. I klassene gikk det greit, men da alle var samlet i skolens aula, fikk de tre jentene prøvd seg. Det roet seg etter hvert, og jentene fikk kontroll. Noors palestinske bakgrunn og hennes synspunkter gjorde inntrykk på medelevene. Tre modige jenter klarte å snu hetsen mot jødene med saklig informasjon.
Signe Marie Natvig Andreassen, tidligere rektor ved Gran skole, Oslo.

Forrige artikkelIDFs tøffe virkelighet
Neste artikkelAbbas: “Ulogisk” for Israel å absorbere fem millioner flyktninger
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -