Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet?

«Israel ble opprettet på grunn av Europas dårlige samvittighet etter Holocaust.» Denne påstanden blir gjentatt ofte, men er den korrekt? Hvor mange jødiske flyktninger var Norge villig til å ta imot etter andre verdenskrig?

Jøder fra Ungarn ankommer konsentrasjonsleiren Auschwitz sommeren 1944. Kunne deres skjebne blitt annerledes dersom Israel ble opprettet før krigen? Etter krigen var det ingen land i Europa som ville ha de få som overlevde.
Jøder fra Ungarn ankommer konsentrasjonsleiren Auschwitz sommeren 1944. Kunne deres skjebne blitt annerledes dersom Israel ble opprettet før krigen? Etter krigen var det ingen land i Europa som ville ha de få som overlevde.

Europa hadde dårlig samvittighet for det som ble gjort på europeisk jord under andre verdenskrig, derfor fikk jødene et land i Midtøsten tre år etter krigens slutt, sies det.

Her er fire kommentarer til påstanden.

 

Du kan lese denne artikkelen på norsk fordi det er Israel-venner som støtter MIFFs arbeid med kontingent og gaver. Klikk her for å bli med på laget! 

1. Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere.

Dersom en jødisk stat – som kunne tatt imot et stort antall jødiske flyktninger – hadde blitt opprettet i det britiske mandatområdet før andre verdenskrig, kunne historien om Holocaust blitt betydelig annerledes.

I 1939 gikk den britiske regjering inn for en énstatsløsning for sitt mandatområde Palestina. I de to foregående tiår hadde væpnet arabisk motstand presset London til å gå bort fra de internasjonale løftene om å opprette et nasjonalt jødisk hjemland i Palestina.

Mindre enn fire måneder før krigsutbruddet i Europa vedtok det britiske parlamentet en grense på jødisk innvandring på 15.000 i året de neste fem årene. Deretter skulle det arabiske flertallet få avgjøre om det var lov med mer jødisk innvandring. Man trenger ikke å være professor i historie for å forstå hvor åpne grensene ville vært for jødisk innvandring den dagen de lokale araberne kunne bestemme.

Men det var ikke bare de britiske mandatmyndighetene og araberne i området som ikke ville åpne grensene for jøder på flukt fra nazistenes økende forfølgelse. I juli 1938 deltok 32 land og 39 organisasjoner på en konferanse i Évian i Frankrike om det jødiske flyktningproblem. Det eneste landet som åpnet for å motta et større antall jøder var Den dominikanske republikk (en begrenset bosetning på noen få tusen kom ikke i gang før krigen for alvor raste i Europa). “Verden synes delt i to – et sted hvor jøder ikke kan bo og et sted hvor jøder er nektet adgang,” skal den sionistiske lederen Chaim Weizmann ha sagt.

Den samme uviljen som resten av verden hadde mot å ta imot jøder på flukt, hadde vi også i Norge. Etter Krystallnatten i november 1938 – stikkord 91 drepte jøder, 30.000 sendt i konsentrasjonsleir, 1000 synagoger påtent og 7000 jødiske forretninger ødelagt eller skadet – beklaget avisen Nationen at tyske jøder daglig “strømmet” til Norge og ville skape et “uhyggelig jødeproblem”, for i Norge var det allerede jøder i “betydelige mengder”, skrev avisen.

Jødisk innvandring – enten det var til Palestina eller til noen andre områder – ville skape problemer der det ikke eksisterte noen fra før, det var den gjengse holdningen i de toneangivende kretser i Norge i 1930-årene. Også Arbeiderpartiet gikk den gang inn for såkalt assimilering. Jødene måtte pent finne seg i å bli boende der de bodde, selv om det brant rundt dem.

Jødene hadde blitt gitt utsikter fra europeiske land om støtte til et jødisk nasjonalhjem lenge før andre verdenskrig. Folkeforbundet formaliserte dette allerede i juli 1922, mens Adolf Hitlers unge nazister enda var begrenset til ølkjellere i München. Europas dårlige samvittighet burde først og fremst vært at ikke en klarere, praktisk og politisk støtte ble gitt til en jødisk stat i området tidligerefør krigen.

 

2. Europa viste ingen vilje til å gi jødiske flyktninger utsikter om et verdig liv i Europa etter krigen.

Europa fikk en ny sjanse etter at nazistene var nedkjempet. I løpet av fem år var antallet jøder redusert med to tredeler, ikke på grunn av masseflytting eller fordrivelse, men på grunn av industrielt massemord, utsulting og massakrer. Var det mulighet for de få overlevende jødene til å bli assimilert nå?

I Øst-Europa kom det kanskje klareste signalet i Polen allerede ett år etter krigen. 4. juli 1946 ble 40 av 250 jøder i byen Kielce drept, det var også flere andre massakrer. Totalt flyktet 160.000 overlevende jøder fra Polen de første to årene etter krigen.

I Vest-Europa satt flere hundre tusen jøder i flyktningleirer, og antallet økte etter hvert som det kom flere flyktninger fra Øst-Europa. Storbritannia kjempet innbitt for å hindre flyktningene i å ta seg over Middelhavet til Palestina, og lykkes med å stanse omlag 51.000 av omlag 70.000 flyktninger som la fra kai.

Ingen land viste vilje til å gi jøder i større antall en ny framtid. Det samme gjaldt Norge. Først da Det Jødiske Verdensforbund sendte en forespørsel, åpnet regjeringen 12. februar 1946 for å slippe inn 200-300 jøder i Norge. Men det ble stilt vilkår om at flyktningene måtte være til nytte i Norge. De som skal “gis innreisetillatelse er fagfolk på forskjellige områder hvor vi har mangel på arbeidskraft og under forutsetning av at de selv kan løse boligspørsmålet i forståelse med de jøder som allerede er bosatt i Norge,” heter det i regjeringsvedtaket som Hilde Henriksen Waage gjengir i sin bok Da staten Israel ble til.

I september 1947 ble det totale antallet jøder Norge var villig til å motta økt til 600, men betingelsene ble også skjerpet. Innreisetillatelse kunne bare bli gitt “etter politisk og politimessig prøving, samt at vedkommende kan og vil arbeide”.

Maksimalt 600 jøder var Norge altså villig til å motta, men bare dersom de var slik at vi kunne ha nytte av dem! Skulle resten av Vest-Europa tatt imot relativt like få jødiske flyktninger, ville det i høyden løst situasjonen for noen få titalls tusen jøder. Både det tragisk lave tilbudet og betingelsene den norske regjering satte, bekreftet de tydelige signal som også kom fra andre land: De hjemløse jødene som overlevde krigen ble ikke gitt noen utsikter til en verdig framtid i Europa – kontinentet hvor de hadde bodd i århundrer.

Noen i Arbeiderbevegelsen så heldigvis hvor dette gikk. Arbeiderbladet, som på det tidspunkt fortsatt var skeptisk til en jødisk statsdannelse i Palestina, innrømmet i en lederartikkel i slutten av september 1946 at man ikke lenger hadde lov til å avvise en jødisk stat “dersom en samtidig nekter å åpne dørene til andre land for de hjemløse jødene i flyktningebyene og ruinbyene i Europa”.

Var det dårlig samvittighet som fikk de europeiske land, med unntak av Hellas som stemte imot og Storbritannia som avstod, til å støtte at det britiske mandatområdet skulle bli delt så jødene som hadde overlevd krigens redsler fikk et lite område hvor de kunne styre seg selv? Sitatet fra Arbeiderbladets leder vitner i hvert fall ikke veldig sterkt om det. Jeg vil på ingen måte utelukke at dårlig samvittighet var en del av bildet, men kanskje støtten fra europeiske land – etter at seks millioner jøder var drept på kontinentet – i større grad kom fordi regjeringene hadde motvilje mot å bosette jødene i sine egne land?

 

3. Europa opprettet ikke Israel, det gjorde jødene selv.

Påstanden «Israel ble opprettet på grunn av Europas dårlige samvittighet etter Holocaust» gir inntrykk av at Europa opprettet Israel. Slik var det ikke. Det var først og fremst jødene selv som opprettet Israel.

De europeiske stater bør ha dårlig samvittighet fordi de ikke ga mer håndfast støtte til en jødisk statsdannelse før og etter mai 1948. Ja, de fleste stemte for deling i FNs generalforsamling, men ingen vestlige land var villig til å selge våpen til jødene – selv om de visste at lokale arabere og arabiske naboland truet med utryddelseskrig.

I januar 1948 var Golda Meir, som siden ble Israels statsminister, på innsamlingstur blant amerikanske jøder. Det var to måneder etter delingsvedtaket i FN, men jødene var i en desperat situasjon. David Ben Gurion anslo at de trengte 25 millioner dollar til våpeninnkjøp for å klare å motstå arabiske angrep, men få trodde at Meir ville klare å samle inn mer enn 5 millioner på sin rundreise i Amerika.

Meirs budskap var klart: Jødene i USA kan ikke bestemme om det vil bli krig eller ikke i Palestina. Det vil det bli. Araberne komme til å angripe, og vi jøder vil kjempe til siste mann, om nødvendig. Men vi har ikke våpen til å forsvare oss mot arabernes kanoner, fly og tanks. Tross alt vårt mot, ville vi bli slaktet ned, hvis vi ikke får hjelp.

For noen få år siden ble seks millioner jøder drept i Europa, fortsatte Meir. Noen av dere vil kanskje si at 700.000 jøder til i Palestina ikke betyr så veldig mye. Men disse jødene representerte noe mer enn sine egne liv: “Hvis vi vinner krigen, vil det finnes på jorden et sted hvor jødene er frie og uavhengige,” sa Meir. “Hvis vi taper, er den århundregamle drømmen om et jødisk hjemland slukket for nye århundrer.” Dere kan avgjøre krigen, sa hun til de amerikanske jødene. Skal jødene i Palestina vinne, må vi ha våpen til selvforsvar nå, det nyttet ikke om et par måneder.

Meirs tale fikk overveldende respons. I løpet av en rundreise på seks uker gav de amerikanske jødene 50 millioner dollar. Det hadde aldri hendt før i verdenshistorien at noe samfunn hadde gitt så mye penger til noe formål, og slett ikke noe utenlandsk. Det var tre ganger så mye som Saudi-Arabia tjente på oljen i 1947. Les mer om Golda Meirs innsamlingstur i artikkelen Da jødene opprettet Israel.

Tsjekkoslovakia var det eneste landet som solgte større mengder moderne våpen til jødene under uavhengighetskrigen. Storbritannia hadde en effektiv blokade og konfiskerte alle våpen de fikk ta i.

Israel fikk anerkjennelse fra flere land, inkludert USA, like etter uavhengighetserklæringen, men man kan ikke overleve en krig på anerkjennelse. Det var først ut på 1960-tallet at betydningsfulle våpensystemer ble solgt fra USA til Israel.

Det var jødene i Palestina, med støtte av jødene i resten av verden (først og fremst USA), som opprettet Israel, mens Storbritannia forsøkte å hindre det og andre vestlige land ikke gjorde noe nevneverdig for å hjelpe.

 

4. Israels rett bygger ikke på dårlig samvittighet

Misoppfatningen at Europa opprettet Israel på grunn av dårlig samvittighet for Holocaust har et farlig resultat. Det følger lett en tanke om at Israels rett til eksistens blir mindre etter hvert som nye generasjoner får den andre verdenskrig på avstand og den dårlige samvittigheten derfor letter.

Jødenes rettigheter i Israel bygger på langvarige historiske, religiøse og kulturelle bånd til området. I moderne tid er Israels rettigheter solid forankret i folkeretten. Blant andre grunnlag for Israel, er også dette som er bekreftet i denne artikkelen: Jødene er blitt behandlet som fremmede, og utsatt for diskriminering og forfølgelse. Det var et århundregammelt, verkende sår som bare kunne leges ved at jødene fikk en egen stat.

Det er rimelig at denne staten ligger på tidligere arabisk område. Nesten alle jødene som bodde i det arabiske området, har flyktet – de fleste til Israel. De flyktet etter århundrer med systematisk diskriminering. Situasjonen for etniske og religiøse minoriteter i Nord-Afrika og Midtøsten taler tydelig om behovet for at jødene beholder sin stat. Også i Europa, inkludert Norge, er det stadig økende antisemittisme. Senest i går rapporterte Jyllandsposten at jødiske barn i Danmark blir bedt om å flytte bort fra strøk med mange muslimer over på andre skoler, for å unngå trakassering av arabiske medelever. Dette er bare ett av utallige eksempel på at jødenes situasjon i Europa blir stadig tøffere.

 

Sluttkommentar

Til slutt er det verdt å knytte en særskilt kommentar til den norske regjeringens vedtak fra 12. februar 1946, som vi siterte under punkt 2. Innreisetillatelse for jøder skulle bare bli gitt til fagfolk Norge trengte «og under forutsetning av at de selv kan løse boligspørsmålet i forståelse med de jøder som allerede er bosatt i Norge» [MIFFs uthevning].

Sitatet viser at den norske regjering i 1946 koblet de få norske jødene som var så heldige at de hadde overlevd krigen, med jødiske flyktninger fra andre land. Et lignende vedtak i dagens situasjon, kunne vært at regjeringen åpnet for å ta imot noen hundre nye somaliske flyktninger, dersom deres boligspørsmål kunne løses i forståelse med de somaliere som allerede er bosatt i Norge. Vi forstår hvilket opprør det ville blitt av et slikt vedtak. Det er ingenting som tyder på at ordlyden i 1946-vedtaket opprørte særlig mange i Norge.

Motstandere av Israel argumenterer ofte med at jødene ikke er noe folk, og dermed ikke har rettigheter på noen stat. Regjeringsvedtaket i 1946 taler tydelig i motsatt retning, det gjør også hele antisemittismens historie.

De som på noen måte finner en eller annen form for “rimelighet” i at handlingene fra noen jøder skaper hat mot andre jøder uavhengig av deres bosted, hudfarge m.m., har med det anerkjent at jødene – alle jøder – er ett folk, påpeker Odd Myrland i artikkelen Er jødene jøder?

Noe lignende kan man si om regjeringens vedtak. En regjering som fant det rimelig at norske jøder skulle ha et særlig ansvar for jøder fra helt andre land, har med det anerkjent at jødene – alle jøder – er ett folk.

Forrige artikkel– Netanyahu kan gå med på Palestina med midlertidige grenser
Neste artikkelBeitar Jerusalem straffes for rasisme blant tilhengere
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -