Nathan Weinstock er jøde. Han ble født i Antwerpen i 1939. Allerede før seksdagerskrigen i 1967 hadde han fått anti-zionistiske og pro-palestinske tanker. Han hadde markert seg såpass at tre uker før krigen brøt ut, ble han invitert til å holde en tale i Den palestinske studentunionen i Paris. Paris-korrespondenten til den israelske avisen Maariv var Uri Dan (senere kjent bl. a. som en nær venn av Ariel Sharon). Han var til stede på dette møtet, og skrev at Weinstock var enda mer ekstrem enn araberne i de anklagene han rettet mot Israel.
I 1969 utgav Weinstock en pamflett på fransk med tittelen Zionismen: Falsk Messias. Zionismen er den politiske retningen som mener at jødene har rett til å ha en stat innenfor deler av det området som var deres hjemland i oldtiden. De aller fleste jødene i Israel er zionister. Det gikk altså Weinstock imot. Denne pamfletten ble en slags «bibel» for anti-Israel-propagandaen i Frankrike. Pamfletten kom ut på engelsk et tiår senere.
En prosess
I dag er Weinstock en varm forsvarer av Israel. Bak dette ligger det en utvikling. I en artikkel av Adi Schwartz 29. mai 2014, gjengitt på haaretz.com blir det fortalt om noen av de forholdene som litt etter hvert fikk ham til å endre syn.
Weinstock fikk et lite «skudd for baugen» i 1967 da han holdt det foredraget for palestinere som er omtalt ovenfor. Han var naiv og trodde at palestinerne ville være glade for hans pasifistiske budskap. Men ikke en eneste viste den ringeste interesse. I stedet lyttet de ekstatisk til radio Kairo. De svelget de skrytende erklæringene om at de arabiske hærene snart ville kaste alle jødene på sjøen.
Dette var ikke nok til å få Weinstock til å skifte mening. Men det var med på å starte en prosess. En annen ting han etter hvert registrerte, var at når han av og til blandet litt kritikk også av palestinerne inn i sin kritikk av Israel, ble kritikken av palestinerne aldri sitert. Etter hvert ledet dette til en følelse av å bli brukt. Han forstod at han var et slags jødisk alibi for anti-jødiske holdninger.
Han ble etter hvert klar over at angrepene på «zionistene» ledet til anti-semittisme. Først angrep man «zionistene», så at zionistene hadde «tatt over mediene», og til slutt at zionistene «styrer verden».
Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var det som skjedde på Camp David-toppmøtet i 2000, og rimeligvis i månedene etterpå. Weinstock kom fram til at de palestinske lederne var feige, og ikke ville fortelle sitt folk at nå var det tid til å avslutte kampen, fordi det viktigste målet var nådd.
Når Weinstock ser tilbake på 1960-tallet, sier han om seg selv at han var under innflytelse av trotskyisme. Den gav skjemaet, og så måtte bilder av verden justeres i forhold til det. Det ble ganske simplistisk. Han finner de samme mekanismene hos Israels motstandere i dag. De bryr seg ikke om noe annet enn det som Israel kan få skylda for. De bryr seg ikke om armenerne, ikke om gresk-kypriotene, ikke det som skjer i Vest-Sahara. Og vi kan tilføye: Ikke det som rammer etnisk-religiøse grupper i Syria, Irak og andre steder. Bare det Israel kan få skylda for.
Han nevner en annen faktor: Israelerne var de første åra ganske selvrettferdige og ensidige. Men etter hvert kom de «nye historikerne», slike som Benny Morris, som gav et realistisk bilde av historien. Men hvor er «de nye historikerne» på palestinsk [og arabisk] side?
Jødene fra arabiske land
Minst like sterkt som noe av det andre, virket det på Weinstock da han begynte å undersøke jødenes historie i arabiske land og deres flukt fra disse landene. Les om dette i en egen artikkel.
