Zionismen i 2000 år – forbindelsen som ikke ble brutt

Historievitenskapelig sett eksisterer ikke staten Israel. Denne vitenskapen er bygd opp på å analysere og sammenlikne analogier, tilfeller som ligner hverandre. Men Israel er analogiløst.

Jerusalem. (Illustrasjonsfoto: lapidim)
Jerusalem. (Illustrasjonsfoto: lapidim)
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!
  • Denne artikkelen er et referat av et foredrag av Jan Rantrud på MIFF-landsmøtet 2002.

Det har bare skjedd én gang i historien at et folk har vendt tilbake til det landområdet hvor de opprinnelig kom fra, og dannet og bygget opp en nasjon der, etter å ha vært spredt i bortimot 2000 år over omtrent hele verden. Det er ingen analogi i historievitenskapen, og det kan derfor ikke behandles historievitenskapelig. Det unndrar seg historievitenskapelig forskning. Vi er overlatt til en beskrivende historie. Men vi kan ikke trekke konklusjoner ut fra lovmessigheter som kan gi grunnlag for å si hva som vil skje. Framtida er i prinsippet ukjent. Det finnes ingen analogier, ingenting å sammenlikne med.

Zionismen
Jeg har tenkt å snakke litt om zionismen, rett og slett. Zionismen er den tanken at Israels folk har rett til å ha en stat i Israels land. Er zionismen, slik det ofte framstilles, en variant av kolonialismen, omtrent samtidig med den europeiske kolonialismen og imperialismen fra slutten av 1800-tallets Europa?

I mitt fagfelt er det slik at verden sluttet å gå rundt på 400-tallet etter Kristus. Men der, før år 400, finner vi røttene til zionismen, og dermed til den staten Israel vi ser i dag. Det er kontinuerlige røtter og forbindelser mellom det jødiske folket i dag, landet og jødefolket i bibelhistorien. Zionismen ble verken oppfunnet eller lagt grunnlag for på 1800-tallet. Den går kontinuerlig tilbake til bibelsk tid.

Dette er et kontroversielt standpunkt å hevde i dag. Det er moderne å si at den eneste kontinuiteten er det palestinske folket, som har bodd der hele tiden.

Katastrofene
Årene 66-73 [opprør mot Roma] og 133-135 [nytt opprør under Bar Kochba, Stjernesønnen] var traumatiske katastrofer for jødedommen. Jødene mistet landet, Templet og gudstjenesten der. De hadde allerede på forhånd mistet kongedømmet. De mistet det som bandt dem kulturelt sammen: Et språk og en kultur. De mistet sammenhengen med seg selv, og måtte skaffe seg en helt ny tilværelse. Ryggraden til kulturen var presteskapet og tempeltjenesten, som forsvant. Det ble bygget et romersk tempel der i stedet.

Jødedommen kom i en krise av den sorten alle andre folk er gått under av. Jødene er de eneste som har overlevd som folk en slik traumatisk periode. Andre folk finnes bare i bøker.

Redefinere
Jødedommen måtte redefinere seg selv. Før år 135 var jødedommen sammensatt, dynamisk, mangfoldig – man kan nesten si at det fantes flere jødedommer. Men nå ble den definert. De skriftlærde hadde allerede mange generasjoners tradisjoner bak seg. Det spørsmålet de stilte seg, var: ”Hvordan skal vi bevare oss selv som folk når vi har mistet alt som holdt sammen som folk?”

De måtte finne et paradigme, et mønster fra fortiden, som de kunne leve etter i framtiden. Noe lignende hadde skjedd før, ved det babylonske eksil vel et halvt årtusen tidligere. Jødene bevarte sin identitet og kunne komme tilbake og bygge opp igjen. De visste at denne gangen var det verre. Romerriket var en mektigere fiende, ødeleggelsen var mer fullstendig.

I utlendigheten
Men de fant et mønster for et liv i utlendighet hos profeten Jeremia. Han skrev et brev til de forviste. Han gav dem følgende råd (kapittel 29, vers 4-7): ”Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem som jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere hustruer og få sønner og døtre. Og ta hustruer til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel.” Jeremia lovte dem også at de skulle få komme tilbake til sitt eget land (30:3): ”For se, dager kommer, sier Herren, da jeg gjør ende på mitt folks, Israels og Judas fangenskap, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg gav deres fedre, så de kan ta det i eie.”

Prinsippene var altså slik: Dere skal være aktivt og frivillig atspredt. Delta i samfunnslivet. Ønsk godt for det landet dere bor i. Lev aktivt til den dagen da dere vil bli samlet og ført tilbake. Men vit at det er i framtiden. Det er ikke nå. Det babylonske eksilet var en tilmålt tid på 70 år. Denne gangen kan det bli mye lenger.

Jødedommen slik vi kjenner den i dag, er bygget rundt håpet om å komme hjem til landet. Den er uløselig knyttet sammen med zionismen. Det går ikke an å skille jødedom og zionisme.

Mishna
Måten de gjorde det på, finner vi i skrifter fra den tiden, skrifter som dessverre er altfor lite kjent hos oss. Hvor mange har lest Mishna? Det er et skrift som er redigert ca. år 200 av det materialet som var tilbake. Da var atspredelsen definitiv. Det var ikke aktuelt å bygge opp templet igjen. Mishna er fullt av beskrivelser av templet, ofringer, hvordan oppførte prestene seg, hvordan skal man oppføre seg i landet, hvor veiene gikk og mye annet. Det beskriver en tilværelse i Israels land, en tilværelse som var uaktuell for dem som skrev det.

Grunn: Dette var det nødvendig å bevare, ikke for forfatternes nåtid, men for en ukjent framtid, når de en gang skulle vende tilbake.

Det var elementer som måtte etterleves i diasporaen for å holde den livsviktige forbindelsen. Dette gjaldt selv om det ikke var noen øversteprest og ikke noe tempel. Mishna er fullt av beskrivelser. De overførte det som hadde tilhørt presteskapet til de lærde (rabbinerne, de skriftlærde). Deres kunnskap var viktigere enn ritualene fra fortiden.

Det høye råd på 71 medlemmer fortsatte til 400-tallet. Det fikk sitt hovedsete først i Javne ved Middelhavet, så i Tiberias, så i Babylon. Man laget ankertrosser fra landet til diasporaen, utlendigheten.

Landet
Det ble innført ”apostler”, de første ca. år 135. De øverste jødiske lederne (”patriarkatet”) sendte utsendinger med følgende oppdrag: Å regulere den livsviktige religiøse kalenderen. Uansett hvor jødene levde, skulle de feire høytidene på den tiden av året da de ble feiret i Jerusalem.

Nymånen i Spania ble feiret etter tiden i Jerusalem. Det som skjer i Israels land, skal bestemme jødenes liv uansett hvor de er i verden.
En domsavgjørelse ved en domstol i utlandet måtte bekreftes av en tilsvarende domstol i Israels land. Domstolene i Israel kunne overprøve dommer hvor som helst. Men ikke motsatt.

Ekteskapsregler: Hvis en av to ektefeller vil flytte til Israels land, og den andre ikke vil, kan den som vil flytte ta ut skilsmisse på det grunnlaget. Bor de i Israel, er det skilsmissegrunnlag å bli boende når den andre vil flytte bort.

Grunnlaget var en forestilling om at ekteskapet ble innstiftet i Israels land. Paradiset kunne ikke være noe annet sted enn på det hellige fjell hvor templet hadde stått. Adam var tatt av jorden på Tempelfjellet. Et ekteskap er bare fullt og helt når det er inngått i Israels land.

Det evige aspekt av livet: Jødedommen er ikke så opptatt av en tåkete evighet som en levende og konkret nåtid. Men oppstandelsen vil skje i Israels land. En jøde bør begraves i Israels land, aller helst på Oljeberget. Der vil man gjenoppstå. Hva skjer med dem som dør i andre land? Når en jøde blir begravet i utlandet, vil det åpne seg en kanal i jorden fra graven, og til Oljeberget. – De visste at slike fortellinger var eventyr. Men hva forteller dette? Det er landet som er det viktige i livet. Alt som skjer i utlendigheten er midlertidig. Til slutt vil alt ende opp i Israels land.

Dette utkrystalliserte seg i jødedommen allerede før år 200. Det har vært bestemmende for jødedommen hele tiden siden.

Skriftlærde i landet
Det skulle alltid finnes et skriftlærd jødisk nærvær i Det hellige landet. For bare i Israels land kan Torahen [Moseloven] studeres fullt ut. Så mye i den er knyttet til landet at det blir bare teori i utlandet. Når noen skulle bo i Israel og studere Torah, måtte det finansieres. Før år 200 begynte jødene å samle inn penger til lærde institusjoner i Israels land. De regnet ikke med å komme tilbake til landet som folk på lenge ennå. Men de skulle bevare et nærvær. De laget eventyr om dette også. Tanken ble klarere av å studere i Jerusalem enn i Roma. Torahen kan bare forstås i landet.

Akkurat denne innsamlingen fra diasporaen har fortsatt kontinuerlig gjennom historien. Et par ganger ble den forbudt av romerske myndigheter, bl. a. keiser Theodosius i 399. Men forbudet varte bare i 3 år, det kunne ikke gjennomføres. Innsamlingen fortsetter fremdeles. Det er den institusjonen i verden som har den lengste kontinuerlige virksomhet.

I det nye testamentet ser vi at Paulus organiserte innsamling til de troende i Jerusalem [2. Korinterbrev kap. 8 og 9], så praksisen er trolig enda eldre. Det går derfor ikke an å nekte den historiske forbindelsen mellom folket og landet. – Et gammelt ordtak sier: Skal man finne forbindelser, så se hvor pengene går!

Sabbatsåret markerer grensen
På samme måte som menneskene skulle hvile den 7.dagen, skulle åkerjorden i Israel ha et hvileår etter å ha gitt avling i seks år, 2Mos 23:10ff., 3Mos 25. Da skulle ikke markene såes til, og vinstokkene skulle ikke beskjæres. Gud skulle gi så mye avling det 6. året at det var nok til det 7. også.

Det gamle testamentet tolker det babylonske eksilet som straff for at jødene ikke hadde etterlevd loven om sabbatsåret. Det var oversett i 490 år, med 70 sabbatsår. Derfor måtte jødene i eksil i 70 år, så landet fikk hvile like lenge [3Mos 26:34, 43, 2Krøn 36:21].
Budet om sabbatsår gjelder bare i Israel. Loven om sabbatsåret setter grensen for Israels land: Det er der hvor loven gjelder. – Utenfor Israel ble budet at hvert sabbatsår skulle tienden gå til de fattige i Israels land.

Grensene ble definert i Mishna like før år 200. Da hadde de altså et land og en nasjon, selv om de fleste måtte bo andre steder. Det er ikke mulig å tenke seg jødedommen, verken som folk eller religion, uten dette. Grensen ble definert slik at utenfor landet lå Amon, Moab, Edom og Egypt.

Når trakk Norge opp sine grenser? Det var ved freden i Brømsebro i 1645.

Representanter i landet
En viktig institusjon de innførte, var søyler/pillarer: I gammeltestamentlig tid hadde prestene og levittene vært inndelt i 24 presteskift med tjeneste en uke om gangen, to ganger i året. Disse levittene var søyler som representerte jødene fra hele landet.

Etter år 135 delte rabbinerne seg inn i slike skift på ulike steder i verden. De skulle være representert i Jerusalem. Dette fortsatte nedover historien, så langt det lot seg gjennomføre i praksis. Dermed blir det lite relevant hvor mange jøder som har bodd i Israels land. Av og til har det vært svært få jøder. Kanskje finnes det korte perioder hvor det ikke bodde noen. Men institusjonen med å ha representanter der bestandig, har vært der hele tiden. Dermed er forbindelsen der. Den er også analogiløs i historien.

Talmud
Alt dette blir forsterket og bekreftet i utviklingen av Mishna fra ca. år 200 til 500. Man fortsatte å diskutere hvert lærepunkt: Hva betyr det? Hvordan skal vi kunne etterleve det i nye situasjoner? ”Der hvor det er to jøder, er det tre meninger.” Diskusjonen kalles gemara. Samlingen av gemara-diskusjoner og Mishna er Talmud. To hovedverk: Den babylonske Talmud og den tiberianske Talmud ca. år 500.
I den tiberianske er diskusjonsdelen enda mer detaljert, om livet i Israel, enn i selve Mishna. Det gikk helt ned til zoologiske og botaniske beskrivelser (planter, dyr, fisk m.m., og hvor de fantes). Leser man noe av det, ser man at det er skrevet for folk som lever i utlandet, men har Israels land som sitt hjemland. Hjertet, forståelsen og identiteten ligger i Israels land. Det er oppsiktsvekkende og analogiløst.

Rabbi Kook og moderne zionisme
Når hopper jeg helt fram til moderne tid, til slutten av 1800-tallet. En av utformingene av zionismen har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Den er foretatt av rabbi Avraham Kook. Han var talmudist, til dels kabbalist, en av de største rabbinerne innen jødedommen.

I en bok tar han opp kildene til zionismen, og spør: Hva er det som skiller oss fra kolonialisme, hvor noen utvandret til Amerika eller Australia? Han går tilbake til legenden om at paradiset var på Tempelfjellet. Han sier: Vi er jo, som andre mennesker, Adams barn. Vi må påta oss ansvaret for å være det. Det ansvaret Adam fikk, var ”dyrke og vokte” hagen. Men dette er ufullstendig. Han var skaperverkets tjener/slave, ikke at skaperverket skal tjene mennesket. Dette skal vi som jøder ta på oss. Da Gud valgte ut Israel, var det for at det skulle finnes et folk som skulle påta seg menneskehetens byrde. Slik skal Israel kunne være et lys for folkene.

Når vi vender tilbake til landet, skal vi tjene det og verge det. Den byrden skal vi påta oss, også overfor andre folkeslag der.

Mange jøder er villfarne (sekulære, nytelsessyke). Vi skal vise rikdommene i å påta oss Adams ansvar og omvende dem til Torahens rikdom. Folket som bor der, skal vi samarbeide med. Vi skal bygge landet med våre egne hender, ikke la andre bygge landet for oss. Jødedommens adel er den skriftlærde som også arbeider med sine egne hender. Slik skal vi leve i landet.

Etter disse prinsippene skal vi kunne leve som Adams sanne barn til Messias kommer.

Rabbi Kook er realistisk: Dette går ikke av seg selv. Han er nesten profetisk. Han vet at det kommer til å bli kriger og motstand. Noen kommer til å forsøke å jage jødene ut igjen. De må lage en krigsetikk.

Rabbi Kook er kanskje den første som har laget en realistisk krigsetikk. Han lager en realistisk etikk for ekteskap og samliv. Man kan ikke være drømmende idealist. Man vil møte nederlag. Hva gjør man da? Siden Adam ble skapt i Israels land, må det folket som ble utvalgt til å bære Adams ansvar, ha sine levende røtter i Israels land.

Jeg skulle ønske at Avraham Kook hadde vært mer kjent, at zionismen som ide hadde vært et tema i interreligiøse samtaler. Zionismen unngås, i stedet snakker man om litt livsfjerne emner. Også MIFF burde studere zionismen grundig. Det burde også vært en del av prestenes utdanning.

Da jeg studerte teologi, fantes det (ifølge vårt pensum) ingen jødedom fra nytestamentlig tid og til i dag. Jødene oppstod i våre dager. Deres historie sluttet med Apostelgjerningene.

Personlig
Så langt den frie gjengivelse av Rantruds foredrag. Han avsluttet sitt foredrag med en personlig bemerkning, som kristen teolog.

– De jødene som bor i Israel, er også mine søyler i landet. De viser meg at det faktisk er en uunngåelig sannhet i de bibelske og profetiske skriftene, at det er en vilje med det som skjer i denne verden, at det vi opplever til vår fortvilelse og smerte, ikke er slutten på historien. Det viser at det er en framtid og et håp. Israels land og folk er en historievitenskapelig umulighet. Men det er der. Der er framtidshåpet også en realitet, sa Rantrud.

Sabbatsåret
Etter at selve foredraget var over, fikk Rantrud spørsmål om jubelåret.

Svar: I sabbatsåret skulle man ikke pløye, så eller på annen måte arbeide på jorda. I jubelåret, som var etter 7*7 år, skal all jord som er solgt eller pantet bort, føres tilbake til de rette eierne. Ingen familie skal miste sin jord. Det er en fabelaktig god tanke økologisk og sosialt. Det ville hindre håpløs gjeld. Det er ikke for ingenting at profetene skriver om dette at det var fordi de ikke fulgte sabbatsåret.

I Israel følges dette med sabbatsår til en viss grad. De lager noe lurifakseri: Landet ”selges” til en araber for én dollar. Men noen ortodokse kibbutzer holder det faktisk slik det var ment.
Den rette eieren av Israels land er Gud, ifølge Bibelen.

Sabbatsår feires i hele landet samtidig. Gud at de skulle få en så stor avling det 6. året at de ikke skulle sulte det på grunn av sabbatsåret [3Mos 25:21]. Men det er vel ikke så rart at det ikke er etterlevd så mye i praksis.

Yvonne Wang har skrevet en hovedoppgave om tidlig zionisme. Mye av dette foredraget bruker denne oppgaven som hovedkilde.

Forrige artikkelTalmud
Neste artikkelKristenforfølgelse i arabiske land
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -