Hvordan var Palestina i opplysningstiden?

Hva er som før og hva er nytt når du sammenligner et fransk leksikon fra 1765 og situasjonen i 2015?

Kart over det geografiske området Palestina fra 1851. Kartet viser de daværende regioninndelingene som det osmanske riket hadde i området. Området ble styrt fra Istanbul. (Foto: Wikimedia Commons)
Kart over det geografiske området Palestina fra 1851. Kartet viser de daværende regioninndelingene som det osmanske riket hadde i området. Området ble styrt fra Istanbul. (Foto: Wikimedia Commons)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

Takk til Øivind Nygård, som har oversatt følgende avsnitt fra Encyclopedia of Diderot & d’Alembert. Det velkjente franske opplysningsleksikonet hadde følgende avsnitt om Palestina på side 778-779 i sitt bind nummer 11 utgitt i 1765. Den norske oversettelsen er basert på engelsk oversettelse gjennomført av Matthew Ward fra University of Michigan. Fransk originaltekst er publisert av University of Chicago.

 

 

Palestina

Palestina, Det Hellige Land, eller Kanaans land, er et asiatisk land som i dag er under osmansk kontroll. Det er en tørr, helt avfolket ørken og fullstendig dekket av tørr stein. Landet er utvilsomt ikke så oppdyrket som det kunne være da jødene hadde det i eie. De hadde palmer, oliventrær og bikuber, og stein ble tilført jord slik at de kunne plante vinranker, og disse gav god vin. Denne jorda, blandet med småstein, ble holdt på plass av lave vegger [terrasser]. Men til tross for de gamle jøders store anstrengelse var Palestina aldri i stand til å ernære sine innbyggere. Som følge av dette spredde de seg vidt og bredt, og endte til slutt opp med å bli finansfolk i Asia og Afrika, som de også er i dag. Alexandria var neppe bygget før de hadde etablert seg, og det var åtte tusen av dem i Roma i regjeringstiden til [keiser] Augustus.

Palestinas nåværende tilstand er verre enn noen gang: Noen småbyer, avfolkede landsbyer og gamle, ødelagte slott er alt som er å se. Lavlandet er jaktmarkene til araberne, som streifer omkring over hele området, og siden det bare er sådd og dyrket noen få steder, angriper de reisende og utlendinger for å stjele fra dem. De tyrkiske garnisoner er for svake og for få til å forhindre disse røveriene.

De få kristne som er i Palestina, er samlet i Libanon-dalen under sine maronittiske biskoper. Når det gjelder verdslig myndighet, er de underlagt en arabisk leder som kaller seg Emiren av Tripoli, som igjen står under tyrkerne. Druserne, et folk som har en annen religion enn de kristne, tyrkerne, og alle andre folk i landet, holder til i Anti-Libanonfjellene.

(…)

Pilgrimene deler landet inn i tre provinser: Judea, Samaria og Galilea. Hvert område er styrt av en emir, som er underlagt viljen til en overherre, som, i tillegg til emiren, også opprettholder to sanjakker underlagt Pasjaen av Damaskus.

De tre emirene er Emiren av Sidon, Emiren av Caesarea og Emiren av Gaza. De to sanjakkene har navn fra sine residenser, Jerusalem og Nablus. På andre siden av Jordan ligger det som er kjent som arabernes kongerike. Dette riket består av enorme ørkener, hvor kongen er en uavhengig suveren som ikke anerkjenner Høyportens [sentralregjeringen i det osmanske riket] myndighet.

Ifølge pater Nau inkluderer Palestina i dag Gaza; Al-Khalil eller Hebron; Al-Quds eller Jerusalem; Neapolis eller Nablus; Harcté; Kafr Kanna eller Nasaret; Safed; samt regionen bortenfor Jordan, der det er farlig å reise på grunn av araberne som okkuperer det. Han legger til at disse ulike regionene avstedkommer mange myndigheter, hvis antall er umulig å fastsette, da overherren ofte deler opp eller sammenslår myndigheter.

Man bør være på vakt når det gjelder angivelser av berømte steder fra Den hellige skrift. Beskrivelsene vi har blitt gitt, har vært veldig tilfeldige og upålitelige. Hva påstår de ikke å kunne fremvise til dem som har påtatt seg en pilgrimsferd til Palestina, og hva blir ikke tilbydd dem som vederlag for deres møye? Ved fantasiens hjelp blir de vist stedet hvor St. Ephiphanius, født i Palestina rundt år 320, grunnla et kloster. Denne kirkefaderen døde i 403, og ble over 80 år. Den beste utgaven av hans verk står pater Petau bak. Den ble publisert på gresk og latin i 1622, i folio-format, og var utstyrt med vitenskaplige noter. I disse notatene lyktes han imidlertid ikke med å rette opp faktafeilene eller den manglende presisjonen i det St. Ephiphanius beretter.

Forrige artikkelYaakov og Netanel Litman ble drept av terrorister
Neste artikkelVar Bataclan spesielt utvalgt?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -