En avklaring om Israels framtidige grenser

Alle som bryr seg om Israel som et jødisk demokrati bør insistere på et klart skille mellom Israel og områdene tiltenkt den framtidige staten Palestina, skriver artikkelforfatterne.

Hvor skal Israels framtidige grenser gå? Det spørsmålet stilles i denne analysen. (Foto: Wikipedia)
Hvor skal Israels framtidige grenser gå? Det spørsmålet stilles i denne analysen. (Foto: Wikipedia)

Fredag 6. oktober publiserte Jerusalem Post en kommentarartikkel med tittelen “Defining Israel’s future borders” skrevet av israelerne Ami Ayalon, Gilead Sher og Orni Petruschka fra stiftelsen Blue White Future (BWF). (Norsk: Blå Hvit Framtid. Blått og hvitt er fargene i Israels flagg.) De beskriver seg selv som “et allmennyttig, partipolitisk uavhengig initiativ.” Ami Ayalon har vært sjef for Shin Bet, Israels interne sikkerhetstjeneste, fra 1996 til 2000 og Knesset-representant for det israelske Arbeiderpartiet fra 2006 til 2009. Gilead Sher er advokat og tidligere stabssjef for statsminister Ehud Barak. Han leder nå Center for Applied Negotiations ved Institute for National Security Studies (INSS) i Israel. Orni Petruschka er investor og gründer innen høyteknologi. 

Artikkelen er oversatt i sin helhet til norsk av Bjarte Bjellås og Geir Knutsen.

 

I løpet av de siste 15 årene med israelsk-palestinske forhandlinger om fred har israelske statsministere argumentert for at de store bosetningsblokkene [på Vestbredden], langs den såkalte Grønne Linje, må forbli innenfor Israels framtidige grense.

Av både sikkerhetshensyn og demografi ble disse bosetningene – der rundt 80 prosent av bosetterne bor – ansett for å være en del av det jødiske og demokratiske Israel av statsministrene Ehud Barak, Ariel Sharon og Ehud Olmert. De forsto at det var nødvendig å skille mellom de store bosetningsblokkene og det jødiske Jerusalem på den ene siden, og de andre bosetningene på Vestbredden på den andre.

 

Tre hendelser

Dessverre har den nåværende israelske regjerings forsøk på å fjerne linjen og å viske ut forskjellen mellom “det ekte Israel” [dvs. landet Israel kontrollerte før 1967-krigen] og bosetningene, blitt et internasjonalt stridstema. Det ble nylig demonstrert ved tre forskjellige hendelser.

Den første kom da statsminister Benjamin Netanyahu sa til lederne for bosetningskommunene på Vestbredden at han hadde overtalt den amerikanske administrasjonen om å “fjerne fra agendaen” skillet mellom de store bosetningsblokkene og de mer isolerte bosetningene.

Den andre hendelsen var et brev sendt fra FNs høykommissær for menneskerettigheter til 150 selskaper med virksomhet i Israel og i bosetningene. I brevet får selskapene en advarsel om at de kommer til å bli registrert i en database over bedrifter med virksomhet i israelske bosetninger på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Som en konsekvens av dette skal det – ifølge rapporter – være noen selskaper som vurderer å trekke virksomheten helt ut av det israelske markedet ettersom de ikke kan skille mellom Israel og bosetningene.

Den tredje hendelsen handler om en fornyet debatt om anti-BDS-loven [BDS står for boikott, desinvestering og sanksjoner av Israel] i den amerikanske kongressen. Loven vil uttrykkelig forby boikott av Israel for å forhindre at selskaper gir etter for advarselen fra FN. Loven definerer Israel og «områder under dets kontroll», som betyr bosetningene, som én enhet.

Fellesnevneren for disse tre hendelsene er den falske påstanden om at Israel, slik grensen var inntil krigen i 1967, bosetningsblokkene, og de fjerntliggende øde bosetningene, utgjør én helhet. Det er forferdelig at Israels fiender på den ene siden, og statsministeren og hans høyreorienterte tilhengere på den andre siden, er enige i denne feilaktige påstanden og dens konsekvenser som setter Israels fremtid som et sikkert, demokratisk hjem for det jødiske folk i fare.

 

Demokratiet Israel

Zionisme betyr at Israel skal være et jødisk demokrati i landet Israel.

Israel kan ikke være et demokrati hvis landet regjerer over 2,5 millioner palestinere uten borgerettigheter, mens deres bosetnings-naboer på Vestbredden er israelske statsborgere. Derfor er et skille mellom Israel og områdene som er befolket av millioner av palestinere, av helt avgjørende viktighet.

Påstanden fra Israels fiender, BDS-aktivister og andre – om at zionismen utgjør et aggressivt koloniseringsprosjekt og at Israel er en apartheidstat – får økt legitimitet dersom det ikke er noe skille mellom Israel innenfor 1967-linjene, og områdene okkupert i 1967. Mens Israel innenfor 1967-linjene anses som berettiget av de fleste i det internasjonale samfunnet, anses okkupasjonen av områdene og bosetningene der som ulovlige.

Derfor bør Israel lage et klarere skille, ikke bare mellom Israel før 1967 og alle de okkuperte områdene, men også mellom de store bosetningsblokkene langs våpenhvilelinjene fra 1949 (Den grønne linje) og de isolerte bosetningene på Vestbredden.

President George W. Bush beskrev dette skillet i brevet han skrev til statsminister Ariel Sharon i 2004, men dette viktige referansepunktet blir nå ødelagt av dagens regjering.

 

Tre skritt 

Ettersom det zionistiske prosjektet bare er legitimt dersom det gir like rettigheter til alle innbyggere, må Israel skape en virkelighet som realiserer dette prinsippet.

Som et første skritt bør Israel kunngjøre at landet ikke har noe krav om suverenitet over områder der israelske bosettere utgjør en liten minoritet. Det vil si alle områdene utenfor sikkerhetsgjerdet og utenfor de store bosetningsblokkene.

I tillegg bør Israel akseptere at en framtidig avtale vil bli basert på 1967-linjene med landbytte, og med israelsk suverenitet også over de store bosetningsblokkene.

For det tredje bør Israel skille spørsmålet om sikkerhet fra saken om bosetningene, slik at IDF vil forbli utplassert i områdene etter behov, uavhengig av bosetningene inntil temaet om sikkerhet blir løst i en permanent fredsavtale.

 

Avklaring av grenser

Hvis Israel omhyggelig klargjør sine framtidige grenser, gir fulle og like rettigheter til alle innbyggerne innenfor disse grensene, og gir tilstrekkelig plass for å opprette en palestinsk stat for millioner av palestinere utenfor landets grenser, vil det gjøre selskapene som er på vei til å avslutte virksomheten i Israel, i stand til å fortsette uten avbrudd.

Dessuten vil det hjelpe amerikanske lovgivere med å definere en effektiv anti-BDS-lov som ikke vil skape et umulig dilemma for amerikanske selskap.

Ved å gjøre alle forskjellene uklare aksepterer statsminister Netanyahu – utrolig nok – fremstillingen fra Israels fiender.

Men alle som bryr seg om Israels framtid og ønsker at landet skal oppfylle den zionistiske visjonen om et demokratisk hjem for det jødiske folk innenfor sikre grenser, bør avvise denne fortellingen og insistere på et klart skille mellom Israel og områdene tiltenkt den framtidige staten Palestina.

 

Relaterte artikler:

– Ja til okkupasjonen, nei til bosetningene
Så lenge Israel viser vilje til å dele landet, er en militær okkupasjon nødvendig inntil palestinerne også viser vilje til å dele, mener Einat Wilf.

– Ja til bosetninger, uten dem blir det ingen okkupasjon og heller ingen fred
– Hvordan kan noen tro at palestinerne vil gjøre kompromiss dersom Israel allerede har stanset bygging i bosetninger og oppgitt krav på Vestbredden? spør Martin Sherman.

 

DEL
Forrige artikkel30.000 kvinner deltok i fredsmarsj
Neste artikkelMener offentlige skoler ikke er trygge for jøder i Frankrike
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Bjarte Bjellås ble journalist i MIFF fra 1. januar 2017. Etter journaliststudier jobbet han i Fædrelandsvennen og Vennesla Tidende.