Det er faktisk helt sant at de fleste palestinere avviser en tostatsløsning

Milliarder av kroner, euro og dollar er investert i «tostatsløsningen», men et stort flertall av palestinerne er ganske enkelt ikke interessert.

Det palestinske flagget speiler seg i solbrillene til en pro-palestinsk aktivist i Italia. (Illustrasjonsfoto: Marco Bernardini, flickr.com)
Det palestinske flagget speiler seg i solbrillene til en pro-palestinsk aktivist i Italia. (Illustrasjonsfoto: Marco Bernardini, flickr.com)

MIFF har gitt en stående utfordring til LO, Palestinakomiteen, Fagforbundet, Kirkens Nødhjelp, Norges KFUK-KFUM – hvem som helst, som kjemper for palestinernes sak i Norge: Gi oss navn på én palestinske politiker, samfunnsleder, journalist, parti etc. som offentlig har tatt til orde for anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Ikke et eneste navn har de kommet med.

Jeg har flere ganger snakket med folkehøgskoleelever, politikere eller andre som skal på rundreise blant palestinere på Vestbredden. «Vær så snill», sier jeg til dem, «hvis du finner en palestiner som støtter en løsning med to stater for to folk som en varig løsning, så gi meg tilbakemelding». Jeg hører aldri noe. Disse norske Palestina-aktivistene besøker de påståtte moderate palestinerne, Fatah-folk i Ramallah, kristne palestinere i Betlehem osv. De finner tydeligvis ikke noen som offentlig vil stå fram å si at de anerkjenner at Israel skal bestå som en jødisk stat slik den har gjort siden 1948.

Der norske Palestina-aktivister har sviktet, har MIFF fått hjelp av et tidligere israelsk Knesset-medlem. I sin egen jakt på en fredspartner har Einat Wilf funnet kun én palestinsk professor som offentlig støtter to stater for to folk – MIFF skrev om ham i 2015. Professoren blir trakassert av sine egne.

 

Fire hundre meningsmålinger

Den palestinske motstanden mot tostatsløsningen er ikke bare herskende i den politiske og akademiske eliten. Den har stor støtte på grasrotnivå.

Daniel Polisar, som er visepresident ved Shalem College i Jerusalem, har gjort et dypdykk i fire hundre meningsmeningsmålinger utført blant palestinerne i de siste to tiårene. 3. april 2017 publiserte han sine funn i magasinet Mosaic. Her er noen av hovedkonklusjonene og resultatene som kanskje kommer til å overraske dem som bare leser NRK og NTB:

I perioden 1994 til 2004 var støtten til en tostatsløsning og støtten til en palestinsk stat i hele det historiske Palestina noenlunde lik. Fra 2005, «uavhengig av metodologien og den presise formuleringen av spørsmålet», har «det maksimalistiske alternativet» vunnet hver gang, som oftest med stor margin.

Hva om palestinerne fikk sin egen stat på Vestbredden og Gaza-stripen, vil de da være villig til å oppgi drømmen om «frigjøre» hele Palestina «fra elven til havet»? Et overveldende palestinsk flertall sier nei. Et flertall av palestinerne har uttrykt at jødene ikke har noen rettigheter til en stat på noe område mellom Jordan-elven og Middelhavet. I 2011 benektet 72 prosent at jødene har en flere tusen år historisk tilknytning til Jerusalem.

De fleste palestinere ser på konflikten som en «vinneren-tar-alt»-konflikt. Gjennomsnittet av 30 målinger viser at 58 prosent palestinerne tror Israels mål er å gjøre hele området israelsk og utvise de arabiske innbyggerne. Bare 17 prosent tror Israel er interessert i full eller delvis tilbaketrekning fra Vestbredden etter sikkerhetsgarantier, «selv om dette har vært innstillingen til de fleste israelere i minst det siste tiåret», skriver Polisar.

Palestinerne tror de har tiden på sin side. I en måling fra 2015 sa bare 23 prosent at de tror Israel kommer til å eksistere som en jødisk stat om 30 eller 40 år. 22 prosent tror det vil ha blitt en énstatsløsning, 20 prosent tror Israel vil gå til grunne i interne konflikter og 24 prosent tror Israel ikke vil eksistere fordi «arabisk eller muslimsk motstand vil ødelegge det».

Polisars konklusjon er klar: «Flertallet av palestinerne på Vestbredden og Gaza har, i mange år, avvist den mest sjenerøse pakkeavtalen de sannsynligvis kommer til å bli tilbudt for å etablere sin egen stat ved siden av Israel. Når de får spørsmål om å velge tre alternativer – to stater [for to folk], énstatsløsning med like rettigheter for palestinere og israelere og en palestinsk stat fra elven til havet – har flertallet av respondenter de siste tolv årene valgt det maksimalistiske målet, vanligvis med en stor margin. I de sjeldne tilfellene hvor de er blitt spurt om hva som må skje dersom palestinske ledere skulle inngå en avtale om to stater side om side, har de fleste sagt at kampen likevel må fortsette inntil hele det historiske Palestina er ‘frigjort’.»

Etter at du har lest denne artikkelen lurer du sikkert på hva de jødiske partiene i Knesset tenker om en tostatsløsning? Nesten alle støtter en slik løsning.

DEL
Forrige artikkelFotballstjerne møtte etterlatte etter terrorangrep
Neste artikkelBenekter at hæren styres av Hizbollah
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF.
Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet.
Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.