Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Conrad Myrlands tale på Oslo Symposium

Conrad Myrland, daglig leder i Med Israel for fred. (Foto: Johnny Vaet Nordskog)
Conrad Myrland, daglig leder i Med Israel for fred. (Foto: Johnny Vaet Nordskog)
Målet er å se fortsatt sterk vekst i folkebevegelsen som deler støtten og drømmen uttrykt i MIFFs motto: "Med Israel for fred", konkluderte Conrad Myrland under sin tale på Oslo Symposium i ettermiddag.

Tale av Conrad Myrland, daglig leder i Med Israel for fred, på Oslo Symposium 28. februar 2013. Se hele talen her.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=TeJL2DRZI_Y[/youtube]

Her følger et forhåndsskrevet manus, som bare avviker utbetydelig fra framføringen.

Palestina er vårt land, jødene er våre hunder! Palestina er vårt land, jødene er våre hunder!

Slik ropte de muslimske araberne som plyndret og herjet det jødiske kvarteret i Jerusalems gamleby i april 1920. Fem jøder ble drept og over 200 skadet i opptøyene. De toneangivende ledere var ikke mer opptatt av Palestinas selvstendighet enn at de den gang tok til orde for å bli en del av Syria.

For 93 år siden var det omkring 90.000 jøder i området som Storbritannia hadde erobret fra det osmanske riket. Jødene hadde ingen stat, ingen slagkraftige militære grupper og kunne ikke fordømmes for å okkupere en eneste kvadratmeter. Likevel ble deres tilstedeværelse i området møtt med hat og vold fra deres arabiske naboer.

I dag hører vi trusler om en ny palestinsk intifada. Vi kaller det gjerne den tredje, men det har vært et stort antall små og store «intifadaer» de siste 93 årene.

Myten hevder palestinerne har satt i gang intifada og terror som et svar på israelsk okkupasjon og bosetninger. Historien forteller noe annet. Det var angrep mot jøder på 1800-tallet, da området fremdeles var under osmansk kontroll og jødisk innvandring ikke var begynt. Det var terror mot jøder i tiårene før statsdannelsen i 1948. Det var stadig terror inn i Israel før Israel erobret Vestbredden og Gaza i en lovlig forsvarskrig i 1967. Selvmordsbombe-angrep kom på rad og rekke mens Israel trakk seg ut av palestinske byer på 1990-tallet. Den andre intifadaen ble startet høsten 2000 til tross for at Israel hadde kommet med tilbud om en nesten full tilbaketrekning fra Vestbredden og hele Gaza.

Myten bygger på det falske premisset at Israel enkelt kan få fred dersom landet bare trekker seg tilbake fra landområder. Sinai, Libanon og Gaza er stikkord som burde være nok til å punktere slike tanker. Hva om Syria kunne ha brukt sine våpen – som de i 1982 og fra 2011 har brukt til å drepe sine egne innbyggere i titusentall – til å bombardere Nord-Israel fra høydedragene på Golan?

Nei, freden må bygge på noe dypere enn at Israel avgir landområder i bytte mot en underskrift på et papir. Den må komme fra en grunnleggende aksept hos naboene for at Israel – en stat med jødisk identitet og et klart jødisk flertall – er kommet for å forbli i området. Alt snakk om «fred» og «rettferdighet» i Midtøsten uten en slik klar aksept må bestemt avvises.

Israels to nærmeste naboer uttrykker sitt syn på Israels eksistens på litt ulike måter. «Islam vil eliminere Israel,» slår Hamas-regimet i Gaza fast i sitt politiske grunnlagsdokument. Fatah, som kontrollerer de palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah, brukte senest i forrige måned en jubileumslogo hvor Israel var visket bort og hele området fra Middelhavet til Jordan-elven dekket av et palestina-skjerf. De feiret 48-årsdag, til minne om deres første væpnede angrep mot Israel – da terrorister prøvde å ramme drikkevannsforsyningen til hundretusenvis av israelere.

Jeg var på min første tur til Israel sommeren 1995. Det var den gang «Oslo» ennå ikke hadde blitt knyttet like sterkt til bomber, blod og tårer i israelernes bevissthet som denne byens navn er i dag.

Tvert imot, freden var nå på god vei, trodde mange. Min ungdommelige optimisme ble flere hakk dempet av det vi opplevde da vår norske reisegruppe skulle inn på Gaza. Da måtte Norges sjefsrabbiner Michael Melchior forlate bussen. Det var ikke trygt for en mann som i klesdrakt tydelig var en religiøs jøde å bli med inn i området som var kontrollert av fredsprisvinneren Yasser Arafat.

Hvilken fred var dette? 18 år senere kjenner vi svaret. Det har blitt år med knuste forventninger og alt for mange knuste liv.

Men PLO har anerkjent Israel og sier de ønsker en tostatsløsning, vil noen innvende. Ja, Yasser Arafat skrev at han anerkjente Israels rett til å eksistere, men holdt til sin dødsdag fast på et politisk krav som vil gjøre Israel til en arabisk stat dersom Israel skulle bli presset til å gå med på det. Også dagens Fatah-ledere står fast på kravet, og de forklarer i klartekst at anerkjennelsen aldri ble gitt til Israel som en jødisk stat.

Fatah-toppen Nabil Shaath sier det slik: «De palestinske selvstyremyndighetene vil aldri anerkjenne Israel som en jødisk stat. En slik erklæring vil direkte true muslimer og kristne i Israel og forhindre de palestinske flyktningene, som forlot sine hjem og landsbyer for tiår siden, fra å bli gitt sin rett til å vende tilbake.»

Her er vi ved kjernen i konflikten. Israel kan ikke forbli en jødisk stat, ifølge de såkalte «moderate» palestinske lederne. De samme lederne planlegger et Palestina som, ifølge grunnlovsutkastet, skal være arabisk og islamsk, med sharia som grunnlag for lovgivningen. Men Israel kan ikke ha jødisk identitet. Skuffende få har vilje eller mot til å fordømme denne dobbeltmoralen.

Yasser Arafats krav, som fortsatt står fast, er at Israel skal tvinges til å åpne dørene for 1948-flyktningenes fem, seks millioner etterkommere. Selv om palestinerne skulle få en stat vil ikke flyktningenes etterkommere få statsborgerskap der, blir vi fortalt. Nei, de skal brukes i den demografiske krigen mot Israel.

En åpning for millioner av palestinere inn i Israel vil raskt føre til at jødene kommer i mindretall. Selvsagt vil mange av dem velge å bo i en moderne, velfungerende og fri stat, som ligger på nivå med Danmark og Finland på FNs levekårsindeks. Den eneste jødiske staten i verden vil forsvinne, og vil bli erstattet av en arabisk stat nummer 23 og en muslimsk stat nummer 59. Jødene vil på ny stå overfor den samme skjebne som etniske og religiøse minoriteter møter i Irak, Sudan, Egypt, Syria, eller andre land som har opplevd såkalt «arabisk vår» de siste årene. Det vil bety for jødene i beste fall fordrivelse, i verste fall nedslaktning.

Dette kan vi på ingen måte akseptere. Israelere flest viser fortsatt vilje til å gjøre kompromisser når det gjelder landområder, men bare dersom det blir to stater for to folk, hvor én av dem skal forbli jødisk. Nabostaten må heller ikke kunne bli en militær trussel mot Israel.

De siste 70-80 årene er antallet jøder i den arabiske verden gått ned fra omlag én million til under ti tusen. I land etter land ble jødene jaget på flukt, især etter at araberne fikk sin selvstendighet. Allerede i første år med frihet, i 1934 – 14 år før Israel ble opprettet, gjennomførte den irakske regjeringen et tiltak som tydeligvis hastet: Etter nesten tre tusen års jødisk sivilisasjon i Irak, fikk jødene forbud mot å undervise i sitt hellige språk hebraisk. Mange ble avsatt fra offentlige stillinger bare fordi de var jøder.

I 1941 ble det igjen innført ekstraskatt for jøder, slik jøder og kristne i Midtøsten hadde vært tvunget til å leve med i århundrer under muslimsk dominans. Det ble argumentert med at skatten skulle gå til beskyttelse. Men beskyttelsen var ikke bedre enn at politiet og hæren var aktivt med ved en rekke angrep på jødenes ghettoer. I et angrep på Bagdad-ghettoen i 1941 ble 175 jøder drept, hundrevis såret, og mer enn 14.000 jøder ble frastjålet eiendom eller ble utsatt for hærverk.

Lignende historier kan fortelles fra hele den arabiske verden. Også i land hvor jødene i utgangspunktet ikke ivret for å flytte til Israel ble diskrimineringen og forfølgelsen stadig intensivert inntil det nesten ikke var noen jøder igjen.

Arabisk motstand mot Israel sluttet helt å være rimelig etter at jødene ble jaget på flukt fra de arabiske nabolandene. Et flertall av jødene fra arabiske land fikk en nødhavn og en ny framtid i Israel.

Jødene var en minoritet på omlag to prosent i de arabiske land. Det lille området Israel – hvor de nå er blitt presset sammen, er mindre enn 0,2 prosent av de arabiske landområdene. Det har flyktet flere jøder som et resultat av at Israel ble opprettet, enn arabere som flyktet som resultat av angrepskrigen araberne førte mot det jødiske samfunnet før og etter 1948.

Mye av dette er ukjent, også for dem som i utgangspunktet ønsker å forsvare Israel. Jeg vil anbefale alle å sette seg mer inn i dette gjennom artikler på Med Israel for freds nettside, miff.no eller vårt magasin som er delt ut til konferansedeltakerne.

Her har jeg ikke tatt tid til å si noe om norske mediers Israel-dekning, som er grunnleggende urettferdig. En faktasjekk på historieforfalskningen i denne ukens Brennpunkt-program kunne fylt et helt foredrag alene. I forrige uke kom det fram at norske soldater kan ha drept like mange afghanere som palestinere som er drept i konflikt med Israel i de to intifadaene til sammen. Tenk på hvor skrikende ulikt dette er dekket.

Også mye annet kunne vært nevnt. Men la meg bruke mine siste to minutter på å peke ut tre punkter for kursendring i norsk politikk.

For det første må regjeringen bestemt avvise palestinernes krav om «rett til å vende tilbake». Fortell dem at dette er en rett ingen andre store flyktninggrupper har fått. Det har gått alt for lang tid og jødiske flyktninger har tatt deres plass. «Rett til å vende tilbake» er et krav som hindrer en løsning, og må motarbeides i alle sine utgaver. Det må bort fra SVs arbeidsprogram, ellers må nordmenn som støtter jødenes rett til en stat stemme SV ut av regjeringen. Den norske kirke ved Mellomkirkelig råd må trekke sin støtte til kravet, eller innrømme at de ønsker å avvikle Israel. Norsk Folkehjelp må begynne å arbeide med flyktninger i Gaza slik de gjør med flyktninger i Norge: Integrere dem der de bor. I dag bruker Norge flere hundre millioner kroner på organisasjoner som overfører gamle sår til nye generasjoner og dyrker fram en urealistisk drøm om tilbakevending. Det er arbeid imot fred og må avsluttes straks.

For det andre må kunnskap om jødiske flyktninger fra arabiske land inn i norsk skole. Det må også bli slutt på fortielsen av jødenes århundrelange historie under systematisk diskriminering i muslimske og arabiske land.

Sist, men ikke minst, må regjeringen endre hele sin økonomiske bistand til palestinerne. Pengekranen må stanses helt til grupper som støtter «rett til å vende tilbake». Millioner av kroner som i dag finansierer internasjonale svertekampanjer mot Israel kan bli brukt til mer fredsfremmende prosjekter. Norge kan ikke lenger godta at palestinerne bruker vår bistand til å formidle jødehat og hylle terrorister i statsfinansierte og statskontrollerte medier. Vi ønsker ikke å se en eneste norsk skattekrone brukt til å finansiere skoler og idrettsparker oppkalt etter terrorister som med overlegg og stolthet drepte flest mulig jødiske kvinner og barn.

Målet er å se fortsatt sterk vekst i folkebevegelsen som deler støtten og drømmen uttrykt i MIFFs motto: Med Israel for fred. Takk til alle dere som står sammen med oss!


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart