Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Skal man tro på Obama eller Netanyahu?

Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Barack Obama under et tidligere møte i Det hvite hus. (Foto: GPO / Flickr.com)
Noen mener forholdet mellom Netanyahu og Obama har skadet forholdet mellom Israel og USA. (Foto: GPO / Flickr.com)
Forsøker den amerikanske presidenten å inngå en atomavtale med Iran, en avtale som vil være skjebnesvanger for Israel, eller er det den israelske statsministeren som overdriver dramatikken? Avisredaktør David Horovitz gir deg sin analyse av spørsmålet.

Sjefredaktøren i Times of Israel stilte nylig disse spørsmålene i en lederartikkel.

”Hvis betingelsene i atomavtalen med Iran kommer til å være noe i nærheten av det ”kilder i Jerusalem” har fortalt om de siste dagene, vil det være den verste ettergivenhetsavtalen som er inngått med en fremtidig folkemordaggressor siden 1938”, mener Horovitz.

Han viser til anonyme kilder i Jerusalem som de siste dagene har gitt rapporter om at den diplomatiske avtalen som Obama-administrasjonen presser på for å få gjennom, er av en slik karakter at den vil kunne istandsette det iranske regimet til å anskaffe atomvåpen. Kildene har villet ha det til at avtaleforslaget som utformes vil la Iran få beholde tusener av sentrifuger, og dermed nok kapasitet til å kunne anrike tilstrekkelig uran til å bygge en atombombe i løpet av noen få måneder. Avtalen om internasjonale inspeksjoner av aktiviteten ved atomanleggene skal være tidsbegrenset til de nærmeste 10 til 15 årene, og det skal ikke foreligge begrensninger i det iranske militærets utvikling av missilsystemer.

 

– Forstår Netanyahu hvis lekkasjene stemmer

EU og P5+1 (de faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, altså USA, Frankrike, Storbritannia, Russland og Kina, samt Tyskland) har sammen med Iran satt frist 31. mars for å oppnå en rammeavtale for begrensninger i Irans atomutvikling og heving av internasjonale sanksjoner mot Iran. 24. mars skal den amerikanske Kongressen stemme over om de skal gi sin tilslutning til forhandlingsresultatet. Netanyahu er invitert av ordføreren for Representantenes hus til å tale til Kongressen 3. mars. Taleinnbydelsen er omdiskutert. Mens Netanyahu mener det er hans plikt som Israels statsminister å bruke enhver anledning til å advare mot en potensielt skjebnesvanger avtale med Iran, mener Obama at han ikke burde vært invitert til Kongressen, fordi talen ikke vil være konstruktiv.

Horovitz skriver at hvis innholdet i avtalen er slik lekkasjene har antydet, er det ikke rart at Israels statsminister vil bruke alle muligheter til å uttrykke farene ved Vestens ”uforklarlige overgivelse til klodens erkesponsorer av terrorisme og erketalsmenn for folkemord mot den jødiske staten”.

 

To mulige forklaringer

Han ser bare to mulige forklaringer på hvordan en slik avtale skulle kunne bli til. Den ene muligheten er at Obama-administrasjonen er ”blindet av ideologisk tåke”, og har overbevist seg selv om at ”bare det å strekke ut hånden til Iran og invitere dem inn i familien av ansvarlige nasjoner, vil vise seg å være så smigrende at det vil overtale ayatollaene til å legge til side sine religiøst motiverte ambisjoner, og endelig bli tillitsverdige allierte man kan stole på”.

Den andre mulige forklaringen er at Netanyahu fremstiller trusselbildet feil, og at folkene han har rundt seg fremstiller avtaleutkastet feil, og at amerikanerne faktisk jobber frem en effektiv avtale, som virkelig vil holde Iran på avstand fra å utvikle atomvåpen – at den israelske statsministeren slår falsk alarm, enten fordi han er paranoid eller for å øke sin egen oppslutning før Knesset-valget 17. mars.

 

Slik resonnerer Horovitz om mulighetene:

Det som er med på å sannsynliggjøre den første av de to mulighetene, er at det hersker dyp bekymring over utviklingen også blant mange amerikanske folkevalgte, inkludert fra Obamas eget parti. Det internasjonale samfunnet har dessuten for vane å være unnvikende i møte med ondskap. Det moderne Vesten har et konstant ønske om å unngå konflikter på kort sikt, nesten uansett hva man risikerer, i håp om at det da ikke vil komme større konflikter senere. Det som også er urovekkende, er at det iranske regimet ser ut til å være så fornøyde med avtalen, samtidig som de oppfører seg stadig mer frimodige over hele Midtøsten, inkludert i Syria. Iran var tydelige på at de sto klare til å gå til krig mot Israel etter Hizbollahangrepet ved Libanon-grensen i januar, dersom konflikten den gangen hadde eskalert.

På den annen side ser vi at Israels sikkerhets- og etterretningsledere ikke kommer med noen panikkartede kunngjøringer. Noen tidligere ledere innen sikkerhet og etterretning går direkte ut mot Netanyahus fremstilling i den offentlige debatten. Det israelske folket er heller ikke i panikkstemning, når bare 10 prosent av velgerne oppgir i meningsmåling at de mener Iran-trusselen er det viktigste temaet i valgkampen. Man kan også stille spørsmål ved hvorfor Netanyahu forkastet koalisjonen sin og påtvang seg selv en ny valgkamp akkurat nå, dersom det virkelig var slik at slaget om Irans atomprogram ville bli vunnet eller tapt i akkurat disse ukene.

 

– Iran vinner og Israel taper uansett

Horovitz konkluderer med at uansett hva som måtte stemme, så er det uomtvistelig slik at Iran er en vinner og Israel er en taper når det gjelder utviklingen i det diplomatiske forholdet mellom Israel og USA, som må sies å være på et lavmål i øyeblikket. Redaktøren etterlyser en sterkere vilje fra begge lands ledere til å synliggjøre at man er virkelige allierte, og vise at man tar den mulige trusselen på alvor ved å samle sine ressurser og legge til side uenigheter.

Han lanserer et kreativt forslag på løsning i disputten om hvorvidt Netanyahu bør tale til Kongressen eller ikke: Hvorfor ikke invitere opposisjonsleder Isaac Herzog også til å tale om sitt syn på saken? Og hvorfor ikke la begge statsministerkandidatene få møte den amerikanske presidenten? Det ville vise hvordan de to landene samarbeider uavhengig av ledernes partitilhørighet, og det ville fjerne alle argumenter om at Netanyahus opptreden i USA kan forstås som et innspill i den israelske valgkampen. Sannsynligheten er nok imidlertid stor for at denne siste ideen ikke realiseres andre steder enn på David Horovitz’ skrivebord.


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart