Folkeretten forbyr ikke handel med varer produsert i bosetninger

Vanlige praksis av vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme.

Et stort antall nordmenn kjøpte SodaStream i forrige uke, som en protestaksjon mot provokatørene som vil mobbe de israelske brusmaskinene ut av norske butikker. (Foto: Privat fra Facebook-siden
Et stort antall nordmenn kjøpte SodaStream i forrige uke, som en protestaksjon mot provokatørene som vil mobbe de israelske brusmaskinene ut av norske butikker. (Foto: Privat fra Facebook-siden "La Boblene Friste - Støtt SodaStream")
Hvis du mener det trenges et KORREKTIV mot all den anti-israelske propagandaen i Norge, klikk her og bli medlem av MIFF.

Flere norske organisasjoner arbeider for tiltak som skal begrense eller forby økonomiske relasjoner med israelsk-kontrollerte områder på Vestbredden og Golanhøydene. De mest ytterliggående hevder at handel med israelske bosetninger er et brudd på folkeretten, og enda flere krever at varer fra bosetningene blir merket.

Vi har sett lite engasjement fra de samme organisasjonene når det gjelder andre okkuperte områder, som for eksempel Vest-Sahara og Nord-Kypros. Det er stor sjanse for at den type “folkerett” boikott-tilhengerne holder seg til, er en “folkerett” som bare anvendes på å arrestere Israel og sionistiske jøder.

For hva er vanlig praksis? Folkeretten bygger ikke minst på hva som er suverene staters sedvane.

Professor Eugene Kontorovich ved Northwestern University School of Law har denne måneden publisert artikkelen “Economic Dealings with Occupied Territories“. Her viser han at stater praktiserer full åpning for økonomisk kontakt med områder under langvarig okkupasjon eller ulovlig anneksjon. Ingen land er forpliktet til å blokkere slik aktivitet, kreve spesiell merking av varer eller hindre utenlandsk bistand til slike områder. Med mindre en boikott bryter med frihandelsavtaler eller andre handelsregler har de frihet til å innføre boikott av varer produsert i hvilket som helst område, men da er det av diplomatiske grunner, ikke av juridiske.

I tillegg har de siste årene viktige europeiske domstoler kommet med flere avgjørelser som bekrefter at handel med selskap i okkuperte områder ikke er ulovlig. Det er heller ikke noen krav om at produkter fra slike områder er spesielt merket.

Kontorovich gir flere eksempler, og vi gjengir dem forkortet.

 

Vest-Sahara

I 2002 ba FNs sikkerhetsråd sin juridiske rådgiver, Hans Corell, om å vurdere lovligheten av utenlandske selskapers økonomiske aktivitet i Vest-Sahara (som er okkupert av Marokko, som også har flyttet et stort antall bosettere inn i området). Corells drøftning viser at økonomisk aktivitet som ikke består i utvinning av ressurser er fullt lovlig. Denne grenseoppgangen ble helt klargjort, for eksempel mente den juridiske eksperten det var greit å gi grønt lys til oljeleting, men ikke utvinning. En rekke utenlandske firma er involvert i økonomisk aktivitet i Vest-Sahara, inkludert fisking og gruvedrift (utvinning!).

Marokko har de siste årene har inngått flere store avtaler som eksplisitt inkluderer Vest-Sahara. EUs og Marokkos landbruksavtale tillater Marokko å oppføre landbruks- og fiskeprodukter produsert i Vest-Sahara med Marokko som opprinnelsesland. Fiskeriavtalen fra 2006 gir fiskere fra EU tilgang til havområdene som “faller innenfor suvereniteten eller jurisdiksjonen til kongedømmet Marokko”. I ulike vedlegg til avtalen blir havner i Vest-Sahara nevnt spesifikt. Fornyet avtale fra 2013 inkluderte også Vest-Sahara. EU land lar sine fiskere ta opp fisk i Vest-Sahara, selv om det har kommet noen protester. Da EU-parlamentet godkjente avtalen i 2013 slo deres juridiske rådgivere fast at fiskeri i Vest-Saharas fiskerisone er lovlig.

“Offentlige midler fra EU flyter direkte og indirekte til støtte for Marokkos kontroll over territoriet,” skriver Kontorovich. EU betaler 40 millioner euro årlig for fiskeriavtalen, og gir flere hundre millioner euro årlig i bistand. Marokkanske myndigheter kan fritt ruke disse midlene til å befeste sin kontroll over Vest-Sahara.

Da USA inngikk bistandsavtale med Marokko i 2014, blir det nevnt særskilt at bistand kan benyttes i Vest-Sahara.

Omkring 75 prosent av Marokkos eksport går til EU. Blant disse varene er mange som er merket “Made in Morocco”, men som er produsert i Vest-Sahara.

 

Nord-Kypros

I 1960 fikk Kypros uavhengighet fra Storbritannia. 20. juli 1974 invaderte den tyrkiske hæren og okkuperte en tredel av Middelhavsøya. 230.000 greske kyprioter flyktet sørover, 40.000 tyrkiske kyprioter flyktet nordover. Siden har tyrkiske soldater forblitt i området og tyrkiske bosettere har flyttet til området. Ingen andre land enn Tyrkia anerkjenner “Den tyrkiske republikken Nord-Kypros”.

Verken EU eller noen europeiske stater har noen gang antydet at europeiske stater ikke bør ha handelssamkvem med tyrkiske selskaper involvert i okkupasjonen av Nord-Kypros. Økonomien i området er totalt dominert av tyrkiske selskaper. En rekke internasjonale selskaper har synlig aktivitet i området og USAs utenriksdepartement oppmuntrer amerikanske selskaper til å utvikle forretningsmuligheter i områder, samtidig som de nevner at USA ikke anerkjenner tyrkisk kontroll.

EU-borgere, særlig britiske borgere, kjøper opp eiendommer i Nord-Kypros. Europeiske stater har ikke forsøkt å hindre dette.

Tyrkia har etablert flere universiteter i Nord-Kypros, noe som har tiltrukket seg et stort antall europeiske studenter. Ingen av disse utdanningsinstitusjonene blir møtt med krav om boikott.

EU gir betydelig økonomisk bistand til Tyrkia, og krever ikke at disse midlene ikke skal brukes i Nord-Kypros. Da EU inngikk samarbeidsavtale med Israel om forskning og utvikling (Horizon 2020), ble det understreket at EU-midler ikke kan gå til prosjekter i israelske bosetninger på Vestbredden. EUs tilsvarende med Tyrkia gir ingen begrensninger for Nord-Kypros. Det er ventet at flere av de store tyrkiske universitetene med avdelinger på Nord-Kypros får penger gjennom Horizon 2020.

EU stanser ikke sin dobbeltstandard her. De gir økonomiske midler (ifølge Kontorovich 28 millioner euro årlig) direkte til det tyrkiske samfunnet på Kypros, midler som også tyrkiske bosettere nyter godt av. Studenter for stipend til å studere i EU, forretninger får tekniske assistanse til å handle med EU og små forretninger får støtte for å styrke sin konkurranseevne. EU har et trafikksikkerhetsprogram i kommuner i Nord-Kypros, det vil si i tyrkiske bosetninger. EU har bistått tyrkiske bosettere i å utvinne naturressurser og har utviklet vannanlegg. EU har også satt opp en musikalsk konsert.

EU gir ikke bare restriksjoner på hjelp og aktivitet til Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, de har et dedikert program for å finansiere okkupasjonen.

 

Nagorno-Karabakh

Armenia og Aserbajdsjan kjempet om kontroll over området etter Sovjetunionens sammenbrudd. Siden 1994 har Armenia okkupert området.

USA gir øremerket bistand til området og til Armenia som sådan. Deler av disse midlene går til armenske bosetninger, påpeker Kontorovich.

 

Abkhazia og Sør-Ossetia

Russland erobret områdene fra Georgia i 2008, men det førte ikke til noen endring i handelsforbindelsen mellom EU og Russland. EUs kontakt med russiske selskaper er ikke betinget av hvorvidt de er involvert i okkupasjonen (og bosetningen) av de to områdene. EU er største bistandsgiver til Abkhazia.

 

Krim og andre deler av Ukraina som er okkupert

Noen internasjonale selskaper forlot Krim etter den russiske erobringen og anneksjonen våren 2014. Andre har valgt å være i området. EU har gradvis iverksatt sanksjoner, men disse har ikke vært begrenset til eller prinsipielt fokusert på de okkuperte områdene, med noen få unntak. USA har bestemt at produkter fra Krim fortsatt må bli merket “Made in Ukraina”. EU har forbudt import av varer fra Krim dersom det ikke er sertifisert med Ukrania som opprinnelsesland.

Ellers er sanksjonene fra Vesten først og fremst diplomatiske verktøy for å presse Russland, de kommer ikke fordi EU ser dem som en nødvendighet ut fra folkeretten. Det er fortsatt lovlig for EU-borgere å investere og handle med selskaper på Krim, med unntak av noen industrier. USA har heller ingen restriksjoner på økonomisk aktivitet på Krim.

 

Britisk dom

I en domsavsigelse fra 2014 slo Supreme Court of the United Kingdom fast at israelsk økonomisk aktivitet i territoriene [Vestbredden] ikke bryter internasjonal humanitær rett [IHL], og om det skulle gjøre det, vil likevel eksport av relevante produkter være helt lovlig etter folkeretten. Dersom anti-israelske aktivister bryter loven i aksjoner mot for eksempel selgere av Dødehavsprodukter, kan de ikke bruke som argument at salg av israelske produkter fra Vestbredden bryter folkeretten eller nasjonale lover. Salg av Dødehavsprodukter utgjør ikke bistand til eller medvirkning til bosetningsaktivitet, påpekte domstolen. De avviste også at det er misvisende å merke Dødehavsprodukter med produksjonssted “Dødehavet, Israel”. Hensikten med merkingen er sikkerhet og hvem som er produsent, ikke å avgjøre “den politiske statusen (…) til området som produktet er identifisert til å komme fra”.

 

Fransk dom

Aktivister i Frankrike hevdet SodaStream merket sine produkter falskt med merkelappen “Made in Israel”, når deler av brusmaskinene var produsert i en israelsk næringspark på Vestbredden. Dette ble avvist av en fransk domstol.

I en annen fransk dom har domstolen avvist at de franske selskapene Alstom og Veolia gjorde noe ulovlig da de deltok i utygging av t-banen i Øst-Jerusalem.

 

DEL
Forrige artikkelMIFF klager på Utdanningsdirektoratets hemmelighold
Neste artikkelNok en gang ble Israel nødhavn for internasjonale styrker
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.