Blir arabiske stater delt opp?

En oppløsing av flere arabiske stater er på full vei. Statenes grenser ble trukket av europeere etter første verdenskrig, men nå ser det ut til å dannes mer etnisk og religiøst homogene stater.

Skjermdump fra New York Times 28. september 2013.
Skjermdump fra New York Times 28. september 2013.
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

For norske Israel-venner som har levd noen år, er Odd Karsten Tveit et kjent og lite kjært navn. Han var i mange års NRKs korrespondent i Midtøsten, og er fremdeles noe aktiv. Han klarer som regel å finne vinklinger som øker motviljen mot Israel, men finner sjelden plass til stoff som kan skape forståelse for Israel.

4. oktober 2013 hadde han en artikkel på nrk.no. Den handlet om hvordan det kan tenkes at utviklingen i Midtøsten blir i årene framover. I tillegg har han mange spark til Israel. Dette siste skal vi la ligge i denne artikkelen.

Den viktigste kilden for Tveits artikkel er en artikkel som den tidligere utenrikskorrespondenten Robin Wright nylig hadde i New York Times. Hun forsker nå ved United States Institute of Peace. Jeg gjengir noe av stoffet fra Tveit, og bruker ellers stoff jeg har fra mange andre kilder.

 

Land skapt av europeere

Tveit skriver: “I all hemmelighet delte to diplomater – en fransk og en britisk – opp Midtøsten som kakestykker på slutten av første verdenskrig.” Resultatet ble land som til dels var lappetepper av mange etniske og religiøse grupperinger, med mange potensielle konfliktpunkter. Denne oppdelingen i stater ble altså “skapt av Europas koloniherrer og forsvart av arabiske autokrater”, som Tveit skriver. Altså eneherskere av ulike slag.

Faren til dagens hersker i Syria, Bashar al-Assad, het Hafez al-Assad. I de 20 årene før han kom til makten ved et blodløst kupp i 1970, hadde det vært mer enn et halvt dusin lignende maktskifter. Assad-familien har holdt seg ved makten ved “hensynsløs kontroll av befolkningen ved hjelp av en hel rekke sikkerhetstjenester”.

 

Oppløsende krefter

“Den arabiske våren” gav fritt spillerom til “krefter som lå latent mellom rivaliserende religiøse grupper, stammer og etnisk tilhørighet”, skriver Tveit. Her på MIFF har vi i årenes løp hatt en god del stoff om disse kreftene. For jødene er blant dem som har fått kjenne dem på kroppen.

Et av problemene, kanskje selve grunnproblemet, er at de gruppene som til enhver tid har makten i de arabiske landene, ikke gir andre grupper fulle rettigheter. Det gjelder særlig når herskerne er muslimer og de andre gruppene ikke-muslimer.

Men det er ikke bare jøder, kristne og andre ikke-muslimer som har møtt diskrimineringen. Bare spør kurderne. De fleste av dem er sunni-muslimer, men det nytter lite. Og sunni-muslimer diskriminerer shia-muslimer og omvendt.

 

Undertrykkelsesmekanismer

En viktig undertrykkelsesmekanisme er at når en muslim har gjort noe kriminelt (tyveri, vold, drap) mot en ikke-muslim, får muslimen liten eller ingen straff. Det betyr at minoritetene har liten beskyttelse. For eksempel har ingen av de muslimene som har drept kristne i Egypt etter at “våren” brøt løs, fått noen seriøs straff.

En annen viktig faktor er at man finner det rimelig å straffe medlemmer av en minoritet for hva deres trosfeller måtte gjøre i andre land. Jødene i arabiske land ble straffet for hva europeiske jøder gjorde i det som ble Israel. Akkurat nå truer sunni-muslimske land med å straffe sine shia-muslimer på grunn av konflikter i Libanon og Syria. Jødene har grundige erfaringer gjennom århundrer med undertrykkelsesmekanismene.

I hovedartikkelen om Jødenes historie i arabiske land før 1948 kan du finne omtale av Omar-pakten. Blant bestemmelsene kan nevnes: Ikke-muslimer måtte ha klær som viste at de var jøder. De fikk ikke bygge nye gudshus, ofte heller ikke reparere og vedlikeholde gamle. De måtte betale ekstra-skatter. De fikk ikke ri på hest. De måtte aldri slå en muslim, heller ikke i berettiget selvforsvar. De måtte ofte bo i ghettoer. De kunne ikke være ansett i offentlige stillinger. En jødes ed hadde mindre verdi for retten enn en muslims – det betyr at retten ofte trodde på falske beskyldninger (for eksempel om å ha hånet profeten Muhammed).

Disse gamle reglene er kanskje ikke gjeldende lov i noe arabisk land i dag. Men mange islamister mener at det er slik det skal være, så reglene påvirker hvordan minoriteter blir behandlet. Bare spør de kristne kopterne i Egypt om hvor lett det er å få bygd eller reparert sine kirker.

 

Blodige oppgjør

Borgerkrigen i Libanon fra 1975-1990 er anslått å ha krevd 150.000 menneskeliv.

Konfliktene i Irak etter den vestlige invasjonen i 2003 har kostet titusener av menneskeliv. For det meste er det irakere som har drept og jaget andre irakere (sunni-muslimer drepte og jaget shia-muslimer og kurdere, shia-muslimer drepte og jaget sunni-muslimer og kurdere, begge drepte og jaget kristne, osv). Også her snakker vi om meget blodige konflikter, med en utstrakt etnisk rensning. Det vil si at folk nå i mye større grad bor i etnisk-religiøst “rene” områder enn de gjorde tidligere.

I Syria pågår det samme. Minst 120.000 mennesker skal være drept, og minst 2 millioner jaget.

Hva er grunnen til at det blir så blodig? Det er fordi alle parter kjenner til undertrykkelsesmekanismene. De som har vært undertrykt, er villig til å ofre mye for å bli de som  undertrykker. Og de som undertrykker, vil kanskje ofre enda mer for ikke å bli de undertrykte. Det som ingen arabiske land visst klarer, er å gi noe i nærheten av like rettigheter for alle.

 

Oppdeling?

Robin Wright mener altså det er mulig at en rekke arabiske land kommer til å bli oppdelt i årene framover. Noe av dette har vi i MIFF omtalt tidligere, men vi gjentar det her.

 

Irak

Irak er allerede langt på vei delt i tre: I sør bor shia-muslimene, som alene utgjør flertallet. I midten bor sunni-muslimene, som hadde kontrollen tidligere og som ikke ønsker å bli for sterkt dominert av shiaene. I nord bor kurderne. De har i praksis en nesten selvstendig stat allerede, og etter forholdene i Midtøsten er den meget vellykket.

Ennå holder de tre delene sammen på et vis. Tveit skriver: “Grunnen [til at det ikke er skjedd en fullstendig oppsplitting] er utenlandsk press, frykt for å bli stående alene og lojalitet betalt med irakiske oljepenger.” Men det skal ikke mye til før bruddet er et faktum, og Robin Wright tror altså helst at det er slik det går.

MIFF har skrevet om disse sakene i en rekke artikler som du finner på temasiden Kurdistan.

 

Syria

Wright kan tenke seg at Syria blir delt i tre: I det største området bor det sunni-muslimer. Dette området grenser til sunni-områdene i Irak, kanskje ender det med at begge disse områdene går sammen i en sunni-stat. I nord har kurderne allerede sikret seg en stor grad av selvstyre. Deres område grenser til kurdernes område i Irak. I vest vil alawittene og andre minoriteter gå sammen om en stat. Alawittene er en slags shia-muslimsk sekt, og alawittene frykter sterkt for hva som kan skje dem dersom de kommer under sunni-muslimsk dominans. En lignende frykt har mange kristne, drusere og andre minoriteter.

 

Saudi-Arabia og Libya

Wright tenker seg at Saudi-Arabia blir delt i 5 land: Det største i det sentrale området kaller hun Wahabistan etter den muslimske sekten som dominerer der. På vestkysten venter hun tre land. Øst-Arabia er spesielt. Der står shia-muslimene sterkt, og der er de rikeste oljekildene.

Hun venter at Libya blir delt i tre deler etter stammemessig og regional tilhørighet.

Jemen var inntil 1990 delt i to: Nord-Jemen og Sør-Jemen. Hun tror at dette skillet vil komme igjen.

Går det som hun tenker seg, vil de fem landene Syria, Irak, Saudi-Arabia, Libya og Jemen bli til 14 land.

Og kommer delingsprosessen først i gang for alvor, er det vel liten grunn til å tro at ikke flere land kan bli delt opp. En helt opplagt kandidat i så måte er Libanon. Men sikkert også flere land.

 

Behovet for Israel

At den ene etnisk-religiøse gruppen etter den andre kjemper for å få kontrollen over sine egne liv, og er villig til å ofre titusener av liv for det, understreker sterkt behovet for at også jødene har sin egen stat. Både i Irak, Syria og Libanon har folkegrupper gjort mye av det samme som jødene gjorde: Skaffet seg en område hvor de er i flertall selv om andre fant å måtte flykte derfra.

Slik undertrykkelsesmekanismene var og er i arabiske land, er forholdsvis homogene stater etnisk og religiøst antakelig det som kan fungere best der.

 

Forrige artikkelAvslører løgnen palestinerne serverte NRK Dagsrevyen
Neste artikkelHamas vil bygge militær kapasitet for å “gjenvinne” Jerusalem
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -