«Det begynner å se mer og mer ut som om det siste halve hundreåret bare var et pusterom fra global antisemittisme, et illusorisk blaff etter Holocaust, ikke en grunnleggende reorientering. Det viktigste i den situasjonen er at vi besluttsomt opprettholder et land hvor de som frykter forfølgelse vet at de kan kalle sitt hjem. Over hele Israel kjøper jøder fra diasporaen leiligheter til den dagen – som ikke er så veldig lenge til, sier noen europeere – når de kan måtte flytte.
Forhåpentligvis vil ikke Mel Gibsons film The Passion of the Christ føre til akutt nød hos det mest stabile og største jødiske samfunnet, det i Nord-Amerika. Men enten det går slik eller sånn, finnes den jødiske staten her hvis du trenger oss. Det er noe vi, med de frykteligste konsekvenser, ikke kunne si for 65 år siden.»
