På 1500-tallet var jødene kastet ut fra viktige land i hele Europa, inkludert Frankrike, Spania og England. Ironisk nok ble grusomhetene som ble utført mot jødene i seg selv argumenter for fortsatt jødehat, selv etter at jødene var fordrevet. Når dette sære folket har klart å bli slaktet ned og jaget ut fra omtrent alle verdens hjørner, så må det jo være noe ved dem som berettiger slike handlinger, var argumentet. Jødehatet rettferdiggjorde på mange måter seg selv, når en så hva det hadde ført til.
Men i fraværet av jøder kunne ikke lenger fordommer om ”penge-jøden” og andre myter av sosial karakter ha en like sentral plass. Derimot ble jødefolket en fortsatt viktig del av den religiøse argumentasjonsføringen. I 1500-tallets Frankrike var man etter hvert under press fra reformasjonen, som truet landets religiøse enhet. En slik reformasjonsgren var hugenottene, som man ved flere anledninger satte i bås med jødene og gikk til fysisk angrep mot. Det synlige og tilstedeværende var lettere å nedkjempe. Jødenes manglende tilstedeværelse gjorde dem til en usynlig trussel. Og siden de var usynlige, var de selvsagt over alt.
Religiøse fordommer
Uten å ofre en eneste tanke på det faktum at også Jesus og hans disipler var jøder, la den kirkeakademiske debatten i Frankrike mye vekt på Judas forræderen som jøde. Det ble brukt som eksempel på hvilket blod som faktisk renner i dette folkets årer. Man kunne ikke forvente annet av dem, enn at de selv var forræderiske og pengekjære Kristus-hatere, het det. Faktisk var det så ille at det var tenkerne, dem som rev seg løs fra samtidens fordommer, som måtte begrunne sine argumenter, og hvorfor de brøt med kirkens lære. ”Alle” visste hva som bodde i jøden.
Montalto-affæren
Det er særlig to antisemittiske affærer fra 1600-tallet i Frankrike som er sentrale. De blir kalt henholdsvis ”Montalto-affæren” og ”Fillesamleraffæren”.
Montalto-affæren begynte da dronning Maria av Medici ba den jødiske legen Montalto fra Venezia om å flytte til Paris. Hun ønsket ham som sin personlige lege. Montalto var kabbalist og hadde samlet en krets rundt denne karismatisk-jødiske retningen i sitt hjemsted Venezia. Legen takket ja da dronning Maria garanterte for at han fikk praktisere sin jødedom fritt, på tross av at alle jøder på denne tiden skulle være drevet ut av Frankrike.
I Paris klarte Montalto å samle sammen en ny krets, blant annet med hoffmann Concini og hans kone. De ble raskt anklaget for å bedrive magi og jødedom. Concini ble etterhvert drept av ukjente gjerningsmenn, og det ble ført rettssak mot hans kone for mordet. Mange ville vitne om de grufulle ting som angivelig foregikk i Montalto-kretsen. Enden på visen ble at enkefru Concini ble hengt offentlig for mordet på sin mann. Montalto selv ble anklaget for hekserier, men ble reddet av sine innflytelsesrike beskyttere. Etterfulgt av denne hendelsen ble jødeutvisningen fra 1394 gjentatt i 1615.
Fillesamleraffæren
I 1652 oppstod det på ny en affære i Paris, da et fillesamlerlaug ble beskyldt for å være jøder. Yrket var temmelig belastet, ettersom det var mange jøder som hadde arbeidet med dette før den første utvisningen. En Paris-innbygger tok frem dette fra historien, da han brukte skjellsordet ”jøder” om en gruppe fillesamlere. En annen mann som var vitne til det hele, anmeldte forholdet. Kort tid etter ble han drept.
Det disse fillesamlerne ikke hadde regnet med, var at dette drapet vakte liv i det latente jødehatet. Man tilla ham større troverdighet som kalte fillesamlerne for jøder, enn drapsmennene anklagene var rettet mot. Dermed begynte mange å feste sin lit til at denne yrkesgruppen nettopp var av jødisk ætt. Plutselig var den drepte anmelderen blitt en helt i en religionskrig. Til og med sammensvergelsesteorier om fillesamlerlauget vokste frem. Som en følge av at de forhatte jødene faktisk ikke var tilstede i Frankrike, måtte en annen gruppe ta over denne rollen. Fillesamlerne var altså ikke ute etter annet enn kristenmanns blod, mente man.
Slike affærer var klassiske i Frankrike på 1500- og 1600-tallet. En rykteflom oppstod av små rykter, og blåste dem opp. Nye rykter kom til og forsterket det hele. Fordommene ble bekreftet. Det samme ble historien. Jødene har jo tross alt blitt jaget ut av en rekke land i hele Europa, så noe rart må det jo være med dem. Til slutt gikk alt ut av kontroll. Slik oppstod ytterligere antisemittisk propaganda, som spredde seg over alt.
Jødene og reformasjonen
Identifiseringen mellom hugenottene og jødene førte til at de fleste reformatoriske retninger så på jødene med langt mildere øyne enn den katolske kirke. De var jo på mange måter i samme båt. Som vi skal komme inn på i neste artikkel, så var også Martin Luther svært positivt innstilt til jødene i begynnelsen av den tysk-lutherske reformasjonen. Men da han siden beveget seg over i antisemittenes rekker, var det ikke uten kraftige motreaksjoner fra andre reformatorer. Vi vil i neste artikkel prøve å finne et svar på hvorfor han utviklet seg i en slik retning, og hvordan dette ble oppfattet i hans samtid.
Kilde: ”Frankrike: De fremmede og staten” av Trond Berg Eriksen, i boken ”Jødehat” (Red: Eriksen, Harket, Lorenz). N.W DAMM & SØN, 2005. Side 95-102.
