Antizionisme og antisemittisme i Europa – medias behandling av Israel

Siden 1980-årene har flere ledende europeiske politikere kommet med radikale antisemittiske uttalelser etter mønster fra arabiske og muslimske ledere.

I 1982 ble israelere sammenlignet med nazister av statsminister Andreas Papandreou fra Sosialistpartiet i Hellas.

Ingen mainstream europeisk leder gikk lenger enn kristendemokraten Giulio Andreotti som erklærte, under en inter-parlamentarisk konferanse i Genève i 1984, sin støtte til et forslag fra Saddam Husseins Irak som satte likhetstegn mellom zionisme og rasisme, støttet boikott av Israel og forsvarte retten til “væpnet kamp for frigjøring av Palestina” (det betyr terror). Andreotti var flere ganger Italias statsminister og på det daværende tidspunkt landets utenriksminister. Italia var det eneste vestlige landet som støttet Sovjet-blokken i dette forslaget.

I senere år har vi sett stadig oftere lignende tilfeller. I april 2002 talte Franco Cavalli på en demonstrasjon for det Sveitisk-Palestinske Samfunn i Bern. Han var da parlamentarisk leder for Det sosialdemokratiske parti, som er en del av den sveitiske regjeringskoalisjon. Han hevdet at Israel, “med klar hensikt massakrerer et helt folk” og driver med “systematisk utryddelse av palestinerne”. Kjente han ikke til at flere palestinere er massakrert av syrerne, libaneserne, jordanerne og i deres egne interne kamper, eller drev hans antisemittisme ham til å ignorere disse tallene? Eller kunne han forklare hvorfor israelerne var så udugelige og maktesløse i å “utrydde” palestinerne, at de nå er sterkere og flere enn noen gang før?

Sentrale medlemmer av Sosialistpartiet i Hellas bruker jevnlig Holocaust-retorikk for å beskrive Israels militære aksjoner mot arabere, selv når det er snakk om forsvarsoperasjoner. I mars bruke lederen for parlamentet i Hellas, Apostolos Kaklamanis, uttrykket “folkemordet” på palestinerne, men han glemte at ingen folk kan gå gjennom så mange folkemord og fortsatt overleve.

Jenny Tonge, et parlamentsmedlem fra Det liberale parti i Storbritannia, erklærte på et møte i en solidaritetskampanje for Palestina i 2004 at hun ville vurdert å bli en “selvmordsbomber” dersom hun bodde i palestinske områder. I motsetning til disse andre eksemplene, som ikke ble korrigert, distanserte Tonges parti seg fra uttalelsen og forklarte at de ikke støtter terror.

Israel må oppføre seg som en dhimmi
Det å stille spørsmål ved Israels legitimitet, og det i seg selv “å anerkjenne statens rett til å eksistere”, indikerer at man er mistenksom, usikker, motvillig, protesterende og ønsker tidsbegrensning på staten, som om den var ute på prøve, som en kriminell med sikring, som alltid må bevise at han fortjener sin frihet. Dersom Israel gir etter, trekker seg tilbake, skrumper inn til sin “naturlige størrelse” (slik egypterne vil ha det), adlyder, skjuler seg selv, innrømmer “skyld”, kort sagt oppfører seg som en dhimmi, da blir den sett på av verdens nasjoner som fredelig, fornuftig, moderat og forsonlig.

Men når israelerne står opp mot sine fiender, og krever at deres rett, landområder, kulturarv, sikkerhet, folk, levemåte og suverenitet blir sikret og respektert, da er verden overrasket over landets arroganse, selvsikkerhet, aggresjon, selviskhet, opprørsånd, fanatisme, ekstremisme og forakt for andre. Når diplomater og verdensledere innrømmer Israel rett til å eksistere (takk skal dere ha), da blir det ofte tatt som en spesiell vennlighet og noen jøder er glade for å få dette bekreftet daglig, fordi de aldri var vant med å tenke på dette som en naturlig rett. Dhimmi-ånden som de viderefører får dem til å oppføre seg med takknemlighet overfor alle som nedlater seg til å bekrefte det som ellers ville blitt sett på som selvsagt. Kanskje det er dette som forklarer hvorfor jødene, seksti år etter sin Uavhengighet, fortsatt synger om “håpet” de har om frihet i deres eget land. De kan ikke tro at de allerede har fått det.

Betinget rett til eksistens
Tenk over dette: En verdensleder eller en mindre betydelig leder forteller Israel at hun har rett til å eksistere, men at hun må evakuere landområder, tillate palestinske flyktninger å vende tilbake til sine tidligere hjem, gi opp en viss del av sine forsvarsmuligheter og gjøre seg avhengig av internasjonale garantier. Det betyr at hennes rett til å eksistere er betinget av at hun oppfyller noen forventninger, selv om disse går imot hennes interesser eller hennes grunnleggende sjanser til å overleve i hennes fiendtlige nabolag. På denne måten er Israel, av alle nasjoner, tvunget til å ta skritt mot sin egen undergang, for å oppfylle betingelsene for å bli anerkjent. Men ikke bare det. Det betyr også at dersom hun ikke føyer seg, kan hennes adgangsbillett til nasjonenes familie bli trukket tilbake.

Kan noen si til britene at de vil bli anerkjent dersom de returnerer Falklandsøyene til sine eiere, Eller til amerikanerne, canadierne og australierne at de vil bli anerkjent bare dersom de gjenoppretter rettighetene til de innfødte som mistet sine eiendommer under deres erobringer, eller at japanerne, syrerne, irakerne og sundaneserne bare vil bli akseptert dersom de anerkjenner sine minoriteter og stanser forfølgelsene av dem, eller til Iran, Kina og Egypt at de vil bli anerkjent bare hvis de aksepterer demokrati og stanser å true sine naboer? Er det utenkelig?

I Israels tilfelle er det ikke utenkelig, selv om landet ikke kan bli anklaget for noen av disse forbrytelser eller kritikkverdige forhold.

Jerusalem som eksempel
Ta for eksempel spørsmålet om Jerusalem, hovedstaden til Israel og det jødiske folk de siste tre tusen år. I desember 1995 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon, som med overveldende majoritet, som tidligere år, benektet gyldigheten av den israelske lov som på ny bekreftet et samlet Jerusalem som hovedstaden til det moderne Israel. Resolusjonen fordømte også “jødefiseringen” av Jerusalem – som om noen anklager kineserne for “sinifisering” av Beijing eller franskmennene for “frankisering” av Paris, eller Saudi-Arabia for islamiseringen av Mekka.

Da araberne dominerte Øst-Jerusalem, som de aldri gjorde til sin hovedstad, gjennomførte de ikke bare en full “arabisering” av byen, men de gjorde det på bekostning av jødiske steder som Tempelplassen, Oljeberget og det jødiske kvarter i gamlebyen. Ingen klaget på dette (bortsett fra israelerne, men de teller ikke). Men så snart jødene vant suverenitet tilbake over sine hellige steder, uten så mye som å røre Aqsa-moskeen, som muslimene med vilje hadde bygd på jødenes helligste sted, begynte ropene om “jødifisering”, og det ble framstilt som om dette “truet verdensfreden”. Så når FN erklærer at de israelske tiltakene ikke har gyldighet, kunne man undre seg om det jødiske kvarter, som var ødelagt av araberne, skulle ha fortsatt å ligge i ruiner, eller om det skulle bli ødelagt igjen etter at det var reparert. Skulle reparasjonene på gravplassen på Oljeberget, som hadde blitt ødelagt av jordanerne og gravsteinene brukt til veidekke, bli tilbakeført til sin skjendede tilstand for å oppfylle ordlyden i resolusjonen?

I oktober 1996 krevde EU at Israel skulle stanse all restaurerings- og byggearbeid og føre tingene tilbake til “deres originale tilstand”. Hvilket tidspunkt skal man gå tilbake til? Dersom Jerusalems skjønnhet skulle gjenopprettes til sin original på Davids og Salomos tid, da ville al-Aqsa moskeen måtte fjernes for at det originale tempel skulle gjenoppbygges. Eller kanskje de mente at latrinene, som jordanerne hadde bygd over synagogene som de ødela i det gamle jødiske kvartert i Jerusalem, skulle bli åpnet på ny over ruinene til disse synagogene som nå er gjenoppbygd?

Bakgrunnen for disse europeiske kravene var åpningen av en gammel tunnel, som daterer seg 2.400 år tilbake i historien, til tiden for det jødiske hashmoneiske dynasti, før det var noen ide om Europa, kristendom, islam, arabere eller palestinere. Og fordi de muslimske palestinerne, som med urette okkuperte den hellige jødiske tempelplassen, nå hevdet at tunnelen satte deres hellige steder i fare, bygg som er bygd over ruinene til det gamle jødiske templet, grep europeerne inn for å få Israel til å stenge den igjen. Og alt dette mens palestinerne truet med vold dersom Israel ikke ville gi etter. Hvilke av disse nye europeiske nasjoner ville ha gitt etter i en situasjon hvor deres egen rett til å knytte bånd til deres kulturarv ble trukket i tvil?

Selvutnevnte dommere
Jerusalem er bare et eksempel. Det handler om retten vestlige land har røvet til seg til å avgjøre hvilken standard Israels oppførsel skal måles opp mot og deres frekkhet til å opptre som selvutnevnte dommere over denne oppførsel. Akkurat som jødene i Europa ble mistenkeliggjort og anklaget inntil de ble bevist uskyldige, slik blir også Israel behandlet. Det er på denne måte den jødiske staten har blitt jøden blant statene. I flere tiår valgte de fleste nasjoner å kalle Israel for “den jødiske stat” eller “Tel Aviv regjeringen”. Med dette gav de staten like mye legitimitet som “Vichy-regjeringen” hadde, de lagte sine representasjonsboliger og sendte sine representanter til denne ikke-eksisterende adresse. Internasjonale medier sendte også sine rapporter fra Tel Aviv, mens bildene de viste ofte kom fra Jerusalem, den gamle hovedstaden til Israel, som var etablert før deres egne hovedsteder, og det nye senter for det moderne Israel. Så utbredt var denne fiksjonen at mange mennesker tror det er Tel Aviv, ikke Jerusalem, som er Israels hovedstad. Hvilket annet land i verden ville ha funnet seg i en slik behandling, eller akseptert en systematisk undergraving av sin legitimitet, hvor fritt valg av hovedstad inngår?

Det overdrevne kritiske syn på jøder i historien, har på en eller annen måte blitt overført på Israel, og direkte støttet araberne og muslimene i deres fulle avvisning av Israel. Den intense overvåkningen og overdrevne mediedekningen av hver eneste feil og detalj med Israel, medfører stor tilstrømning av reportere og korrespondenter til Tel Aviv (men mer til Jerusalem), mer enn noen annen hovedstad i verden, unntatt Washington DC. Alle disse journalister må rettferdiggjøre sitt nærvær i Jerusalem (under dekke av å være i Tel Aviv) og er sultne på nyheter til å sende hjem til sine ivrig interesserte redaksjoner. På denne måten kan de mest absurde rykter bli nyheter, og de mest ubetydelige episoder kan bli “historie”.

I rapporter om intifadaen, for eksempel, ble det skrevet artikler om det spesielle tresorten som ble brukt i politikøllene, og fabrikkene hvor de ble laget. Også i andre tilfeller har vi sett at detaljer blir gjentatte til det kjedsommelige av internasjonale medier, detaljer som ikke er av interesse fra noe annet land. Rapportene om hvordan den jødiske politikøllen, som forårsaket lidelse for palestinere og ødela jødenes omdømme, var laget, er bare et symptom. Ingen har noen gang undersøkt politikøllene som ble brukt av britisk politi i Nord-Irland eller de som blir brukt av fransk politi til å slå ned gateopptøyer i slumstrøkene i Paris. Men en jødisk politikølle krever spesiell oppmerksomhet. Palestinske barn og tenåringer kan kaste molotov-cocktails mot israelsk politi, som noen ganger blir drept, skadet eller kvestet for livet, men dette er “bare barn” som står opp mot sine undertrykkere. Å bli undertrykt av politi som svinger de forferdelige jødiske politikøllene, det er en helt annen sak, for jøder må holde seg til en spesiell standard av oppførsel, ulik alle andres.

En palestinsk talsmann sa en gang: “Vi er så heldige at våre fiender er israelerne. Dersom det var singaleserne, hvem ville brydd seg om å nevne oss?” Den avdøde Fader Marcel Dubois, leder for Den dominikanske orden i Jerusalem, sa noe lignende: “Hadde de okkuperte områdene vært under Margaret Thatchers ansvarområde, ville intifadaen bare ha vart tre dager og ingen ville ha snakket mer om den.” Begge uttalelsene ble styrket av et tidligere medlem av det utenlandske pressekorps i Jerusalem, Thomas Friedman fra New York Times, som hadde gjort den samme observasjon, men formulerte det med litt andre ord: “Palestinernes store lykke er at de er i konflikt med israelske jøder.”

 

Forrige artikkel40 prosent tror Israel driver “utryddelseskrig” mot palestinerne
Neste artikkelFeiring av Israels nasjonaldag i Trondheim
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no