Krystallnatten er nær oss

– Krystallnatten er nær på en mye dypere måte enn tid og sted. Men det er en radikal forskjell nå i forhold til situasjonen i 1938, sier Conrad Myrland, daglig leder i MIFF. Hør og del talen!

Opprettelsen av staten Israel gir meg håp i en verden hvor neste
Opprettelsen av staten Israel gir meg håp i en verden hvor neste "Krystallnatt" er like rundt hjørnet, sa Conrad Myrland, daglig leder i MIFF på Hamar 9. november 2013. (Foto: Saltvik Media)
Hvis du mener det trenges et KORREKTIV mot all den anti-israelske propagandaen i Norge, klikk her og bli medlem av MIFF.

Her følger forhåndsskrevet manus til talen som Conrad Myrland holdt under minnemarkering for Krystallnatten i Hamar 9. november 2013. Framføringen avvek ubetydelig fra manus. Markeringen var arrangert av Ester-gruppen, i samarbeid med lokale organisasjoner og menigheter. Omlag hundre personer deltok.

Se hele talen her:

Vi er samlet for å minnes de koordinerte anti-jødiske angrepene i Nazi-Tyskland og  deler av Østerrike 9. og 10. november 1938. Tallene er dystre. Omkring 90 jøder ble drept i angrepene, enda flere tok selvmord i fortvilelse, noen titusen unge jødiske menn ble sendt i konsentrasjonsleir og av disse døde et stort antall i månedene som fulgte, hundrevis av synagoger ble påtent eller ramponert og tusenvis av jødiske forretninger ødelagt eller skadet.

Å se tilbake på hvordan det tyske folk reagerte på den antisemittiske volden, er kanskje enda mer skremmende. En britisk journalist som var øyenvitne til voldsorgiene i Berlin, rapporterte hvordan rasistisk hat og hysteri spredte seg også til mange som ikke deltok aktivt i angrepene. “Jeg så moderne kledde kvinner som klappet i hendene og ropte av fryd, mens respektable middelklasse-mødre holdt opp sine småbarn for å se på ‘moroa'”, skrev Hugh Greene i Daily Telegraph.

Men hvorfor samle folk på torget i Hamar for noe som skjedde for lenge siden, langt borte? Titalls millioner mennesker er jo drept i krig og konflikt siden den gang. Gudshus og forretninger er ramponert på hvert eneste kontinent. Fortsatt blir flere hundre mennesker drept i krig og terror hver uke. Hva er så spesielt at det er grunn til å markere 9. november fremfor alle andre dager da det har skjedd like redselsfulle ting?

Krystallnatten er nær oss

Det kanskje viktigste å forstå om det vi kaller Krystallnatten, er hvor nær oss den er. 75 år er ikke lang tid. De eldste av oss var allerede født. Avstanden fra Hamar til Berlin er bare 115 mil i bil, pluss en liten ferjetur. Reisetiden fra Hamar til Berlin er kortere enn fra Hamar til Tromsø.

Men Krystallnatten er nær oss på en mye dypere måte enn tid og sted. Jeg vil begrunne det i tre punkter. Deretter skal jeg peke på én radikal forskjell mellom 1938 og 2013, noen tanker om hvordan det ble en radikal forandring og hvorfor denne forskjellen gir håp i en verden hvor neste Krystallnatt kan komme når som helst.

 

Holocaust er enestående

Men la meg aller først peke på det kanskje mest unike med nazistenes jødeutryddelser. Store massedrap har skjedd inntil vår tid, det er nok å nevne Rwanda og Kambodsja. Såvidt jeg vet har Holocaust likevel vært enestående på minst to måter.

1) Massedrapene var industrialiserte mot forsvarsløse mennesker, høyt prioritert på bekostning av stridsevne og ressurser som nazistene ellers kunne ha brukt på vikende fronter.

2) Målet var å fjerne en hel menneskerase helt fra jordens overflate. Historisk sett har andre som har ført krig mot jøder gitt dem anledning til å konvertere, det er fortsatt “fredstilbudet” radikale islamister gir dem. Nazistene på sin side førte en total krig mot jødene som rase, de kunne ikke redde seg ved å skifte religion. I denne “rasekrigen” var det bare seierherren som kunne overleve. Nazistene ga jødene ingen utvei, ingen fluktmulighet.

Det er derfor god grunn til å minnes Krystallnatten særskilt. Det var dagen da de nazistiske lederne forstod at de kunne tillate seg alt mot jøder, uten at noen ble opprørt nok til å gjøre betydningsfull motstand. Krystallnatten var ikke begynnelsen på Holocaust, men en bekreftelse for Adolf Hitlers menn om at jødene var fredløse. Smurt med tyskernes og verdenssamfunnets likegyldighet kunne Holocausts dødsmaskineri settes i gir.

Jeg hevdet at Krystallnatten er nær oss.

 

Jødehatets lange røtter

For det første er den nær oss, fordi jødehatet som var grobunn for ondskapen har lange røtter i hele det kristne Europa, inkludert Norge. Jødene ble systematisk diskriminert i mange, mange århundrer før Krystallnatten. Den katolske kirkes totalitære kontroll over alt religionsliv gjorde livet vanskelig for jøder gjennom hele middelalderen. Da reformasjonen kom ble det ikke bedre for jøder. Martin Luther har skrevet noe av det styggeste som er skrevet om jøder. Nazistene kunne bruke mange av hans uttalelser i sin groveste propaganda.

Nazistene kunne også hente inspirasjon fra nordmenn samlet i Hamars nabolag, fra Eidsvoll-mennene her hjemme. Løgnkonspirasjonene mot jødene er gjengitt i referatene fra grunnlovsbehandlingen. Paragraf 2 i 1814-grunnloven – “Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til riket” – ble sett på av de fleste som den mest naturlige sak i verden.

 

Nazistenes løgner sådd i Norge

For det andre er Krystallnatten nær oss, fordi nazistenes ondsinnede løgner om jødene også ble sådd i Norge. Et hovedmål med den nazistiske propagandaen var å isolere den jødiske “fienden”. I Tyskland begynte det med oppfordringer til boikott av jøder, før det siden – etter Krystallnatten – kom forbud mot handelsforbindelse mellom jøder og ikke-jøder. Allerede i 1939 – før Norge ble invadert – kartla nazistene hvilke norske firma som hadde kontakt med jøder.

Nazistene i Norge lå ikke etter sine tyske allierte. I 1927 foreslo Nationalt Tidsskrift å begrense jøders adgang til høyere utdanning slik at de ikke fikk flere plasser enn deres prosentvise del av befolkningen. “Jøder må ikke få tillatelse til å drive teater eller forlystelsesetablissementer her i landet,” het det også. Vi forstår at kulturell og akademisk boikott ikke er noe nytt! Senest denne helgen kom det boikottoppfordringer mot en dansetropp av jøder fra Beersheba som hadde forestilling i Bærum.

 

To telefonsamtaler

Det er ingen tvil om at det raseinspirerte jødehatet fortsatt lever i Norge. La meg referere fra to samtaler som jeg selv har hatt med etniske nordmenn.

En mellomaldrende mann fra Telavåg i Hordaland ringte meg i april 2010. Han tok til orde for bombing av Israel. Noen vil kanskje mene at dette ikke kvalifiserer til jødehat. Når en norsk politiker kan fortelle offentlig at hun dagdrømmer om at FN skal “sende presisjonsstyrte raketter mot utvalgte israelske mål”, for siden å gjøre karriere som statssekretær i Utenriksdepartementet, er kanskje dette slik man bør tåle og ikke stemple? (Ingrid Fiskaa fra SV til Klassekampen 19. april 2008, statssekretær fra november 2009 til mars 2012.) Men mannen fra Telavåg fortsatte: ”Jeg tror nazistene var mer oppegående enn jødene,” sa han. Fiendskapet var ikke bare rettet mot Israel, men mot jødene som folk.

En eldre mann fra Jæren ringte meg samme måned: ”Hitler gjorde en stor bragd for menneskeheten.” (…) ”Hitler drepte 6 millioner for lite av de svinå.”

Ifjor fikk vi kunnskap om norsk antisemittisme i en omfattende undersøkelse gjennomført av Holocaust-senteret for regjeringen. 12,5 prosent av den norske befolkningen har “utpregede fordommer mot jøder”, konkluderte forskerne. Like mange mener jødene selv har skylden for at de er blitt forfulgt.

 

Nye flammer av jødehat

For det tredje er Krystallnatten nær oss, fordi jødehatet har flammet opp på ny i Europa og jøder fortsatt opplever angrep mot liv, gudshus og eiendom.

Det ble heldigvis tatt et sterkt oppgjør med jødehat i Vest-Europa etter at nazistene var nedkjempet. I dag er “antisemitt” en av de verste merkelappene du kan gi et menneske. I andre deler av verden har ikke dette oppgjøret kommet. Snarere tvert imot.

Går vi til Europas nærmeste naboer i sør, araberne i Nord-Afrika og Midtøsten, opplevde jødene en rekke “Krystallnetter” i tiårene etter andre verdenskrig. Den sterkt intensiverte diskrimineringen, trakasseringen og volden har redusert antallet jøder i den arabiske verden fra omlag 1 million til under 10.000 de siste 75 år. De jødiske samfunnene i Irak og Egypt, med tre tusen år gamle røtter, hadde for 75 år siden et folketall som til sammen var større enn dagens befolkning i Hedmark fylke. I dag er det mindre enn hundre jøder igjen i Egypt, kanskje en håndfull jøder igjen i Irak.

Jødenes flukt fra Nord-Afrika og Midtøsten er den ukjente mørke historien som utfoldet seg lenge etter at Hitlers gassovner hadde sluknet. Den ble drevet fram av den ideologiske alliansen som var skapt mellom nazistiske, arabiske og islamistiske ledere i mellomkrigstiden. Alliansen skjøt nye skudd også etter 1945. SS-menn på flukt fra straffeforfølgelse i Europa slo seg ned i Egypt og fikk rådgiverstillinger i den egyptiske hæren. Muslimer fra Bosnia, som hadde kjempet på nazistenes side, kastet seg noen få år senere inn i krigen mot den gjenopprettede jødiske staten.

Den ideologiske allianse fortsetter også i dag. Hitlers Mein Kampf er fortsatt en bestselger i arabiske land. Senest denne uken har jeg sett videoklipp fra Jordans hovedstad Amman, hvor Mein Kampf og konspirasjonsløgnene og falskneriet i Zions vises protokoller ligger åpent for salg i bokkioskene.

Fra nesten alle land i Europa kommer det meldinger om en ny bølge antisemittiske uttrykk og voldsangrep som vi ikke har sett sidestykke til siden andre verdenskrig. I Norge og Sverige ser vi de samme tendensene. Jøder flykter fra Malmø. Norske jøder har opplevd skudd mot synagogen i Oslo, molotovcocktail mot synagogen i Trondheim og dødstrusler. I januar 2009 singlet det av glass i Oslos gater. De anti-jødiske og anti-israelske opptøyene var en norsk mini Krystallnatt, da det ble gjort skade for millioner av kroner.

 

Ny gjødning fra Midtøsten

Jødehatet i Europa anno 2013 vokser i gammel antisemittisk og kristen judeofiendtlig jordbunn med ny gjødning fra Midtøsten. I store deler av den muslimske innvandrerbefolkningen  i Europa er antijødiske holdninger sterkt utbredt. Senest i januar i år rapporterte Jyllandsposten at jødiske barn i Danmark blir bedt om å flytte bort fra strøk med mange muslimer over på andre skoler, for å unngå trakassering av arabiske medelever. Dette er bare ett av utallige eksempel på at jødenes situasjon i Europa blir stadig tøffere. Muslimenes hat og konspirasjoner blir vannet av en flodbølge med anti-jødisk propaganda fra arabisk satelitt-tv, internettvideoer og moskéer.

Høyreekstreme, venstreekstreme og islamister finner hverandre i Europa i et felles jødehat. Slik sett er det lite nytt de siste 75 år.

 

Den store forskjellen

Men det er minst én stor forskjell mellom dagens situasjon og 1938. Jødene har i dag en egen stat, Israel, med evne til å forsvare sine innbyggere. Ikke bare det, jødene har skapt – på rekordkort tid og mot alle odds – en suksessfull stat som ligger på nivå med Danmark og Finland når FN rangerer levekår. Alle jøder har nå en nødhavn.

Etter at Israel ble opprettet i 1948 har staten tatt imot over tre millioner jøder. De første tiårene kom det store flertallet som flyktninger etter araberverdenes mange Krystallnetter. Flertallet av jødene som har flyktet fra Nord-Afrika og Midtøsten har funnet en nødhavn i Israel. De siste 25 årene har jødene kommet fra det tidligere Sovjetunionen, hvor de ble nektet utreise i kommunisttiden.

Opprettelsen av staten Israel gir meg håp i en verden hvor neste Krystallnatt kan komme når som helst. De siste par, tre årene har jeg spurt meg selv: Hvordan ville det gått med de 30.000 jødene i Syria dersom de bodde der fortsatt? Hva ville blitt jødenes skjebne i Libya dersom de ikke hadde flyktet fra landet på 1950-tallet? Hvordan ville det gått med de 75.000 jødene som engang bodde i Egypt? Senest i august så vi mini-Krystallnetter mot koptiske kristne i Egypt.

Israel ble opprettet for sent til å kunne redde Europas jøder. Heldigvis kunne staten ta imot jødene fra de arabiske land som igjen ble møtt av intensivert diskriminering etter at arabiske land fikk sin uavhengighet fra europeiske kolonimakter. Forfølgelsen var også her helt rasistisk motivert. Jøder som hadde bodd i land som Irak, Syria og Egypt lenge før områdene ble erobret av muslimer, ble straffet med begrunnelse i noe som andre jøder fra helt andre land gjorde langt borte. Den samme rasistiske tankegangen ser vi også gjøre seg utslag i Norge i økende grad. Hatfølelser mot Israel resulterer i hathandlinger mot norske jøder.

 

Var det dårlig samvittighet?

Hvordan kom den radikalt nye situasjon at vi i dag har en jødisk stat? Vi kan ofte høre: «Israel ble opprettet på grunn av Europas dårlige samvittighet etter Holocaust.» Jeg mener det er bare delvis riktig, og har fire innvendinger.

1. Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere.

Dersom en jødisk stat – som kunne tatt imot et stort antall jødiske flyktninger – hadde blitt opprettet i det britiske mandatområdet før andre verdenskrig, kunne historien om Holocaust blitt betydelig annerledes Men det var ikke bare de britiske mandatmyndighetene og araberne i Palestina-som ikke ville åpne grensene for jøder på flukt fra nazistenes økende forfølgelse. Uviljen mot å ta imot jøder på flukt, hadde vi også i Norge. Etter Krystallnatten i november 1938 beklaget avisen Nationen at tyske jøder daglig “strømmet” til Norge og ville skape et “uhyggelig jødeproblem”. For i Norge var det allerede jøder i “betydelige mengder”, skrev Nationen.

Jødisk innvandring – enten det var til Palestina eller til noen andre områder – ville skape problemer der det ikke eksisterte noen fra før, det var den gjengse holdningen i de toneangivende kretser i Norge i 1930-årene. Jødene måtte pent finne seg i å bli boende der de bodde, selv om det brant rundt dem.

2. Europa viste ingen vilje til å gi jødiske flyktninger utsikter om et verdig liv i Europa etter krigen.

Europa fikk en ny sjanse etter at nazistene var nedkjempet. Var det mulighet for de få overlevende jødene til å bli assimilert nå?

I Øst-Europa kom det kanskje klareste signalet i Polen allerede ett år etter krigen. Allerede i juli 1946 – ett år etter at nazistene var nedkjempet – kom den første av flere massakrer mot jøder. Totalt flyktet 160.000 overlevende jøder fra Polen de første to årene etter krigen.

I Vest-Europa satt flere hundre tusen jøder i flyktningleirer, og antallet økte etter hvert som det kom flere flyktninger fra Øst-Europa. Storbritannia kjempet innbitt for å hindre flyktningene i å ta seg over Middelhavet til Palestina, og lykkes med å stanse omlag 51.000 av omlag 70.000 flyktninger som la fra kai.

Ingen land viste vilje til å gi jøder i større antall en ny framtid. Det samme gjaldt Norge. Maksimalt 600 jøder var Norge villig til å motta, men bare dersom de var slik at vi kunne ha nytte av dem! Det måtte være fagfolk som Norge hadde mangel på, og de måtte løse boligspørsmålet “i forståelse med de jøder som allerede er bosatt i Norge”. Skulle resten av Vest-Europa tatt imot relativt like få jødiske flyktninger, ville det i høyden løst situasjonen for noen få titalls tusen jøder.

Signalene fra tydelige også fra andre land: De hjemløse jødene som overlevde krigen ble ikke gitt noen utsikter til en verdig framtid i Europa – kontinentet hvor de hadde bodd i århundrer.

Noen i Arbeiderbevegelsen så heldigvis hvor dette gikk. Arbeiderbladet, som på det tidspunkt fortsatt var skeptisk til en jødisk statsdannelse i Palestina, innrømmet i en lederartikkel i slutten av september 1946 at man ikke lenger hadde lov til å avvise en jødisk stat “dersom en samtidig nekter å åpne dørene til andre land for de hjemløse jødene i flyktningebyene og ruinbyene i Europa”.

Var det dårlig samvittighet som fikk de europeiske land til å støtte at det britiske mandatområdet skulle bli delt slik at jødene som hadde overlevd krigens redsler fikk et lite område hvor de kunne styre seg selv? Jeg vil på ingen måte utelukke at dårlig samvittighet var en del av bildet, men kanskje støtten fra europeiske land – etter at seks millioner jøder var drept på kontinentet – i større grad kom fordi regjeringene hadde motvilje mot å bosette jødene i sine egne land? Det er en skamflekk for Europa og Norge som ligger oss enda nærmere i tid enn Krystallnatten – en synd mot jødene begått etter at seks millioner var drept under Holocaust.

3. Europa opprettet ikke Israel, det gjorde jødene selv.

Påstanden «Israel ble opprettet på grunn av Europas dårlige samvittighet etter Holocaust» gir inntrykk av at Europa opprettet Israel. Slik var det ikke. Det var først og fremst jødene selv som opprettet Israel. De europeiske stater bør ha dårlig samvittighet fordi de ikke ga mer håndfast støtte til en jødisk statsdannelse før og etter mai 1948. Ja, de fleste stemte for deling i FNs generalforsamling, men ingen vestlige land var villig til å selge våpen til jødene – selv om de visste at lokale arabere og arabiske naboland truet med utryddelseskrig.

4. Israels rett bygger ikke på dårlig samvittighet

Misoppfatningen at Europa opprettet Israel på grunn av dårlig samvittighet for Holocaust har et farlig resultat. Det følger lett en tanke om at Israels rett til eksistens blir mindre etter hvert som nye generasjoner får den andre verdenskrig på avstand og den dårlige samvittigheten derfor letter.

Jødenes rettigheter i Israel bygger på langvarige historiske, religiøse og kulturelle bånd til området. I moderne tid er Israels rettigheter solid forankret i folkeretten. Blant andre grunnlag for Israel, er også dette som er bekreftet i min appell: Jødene er blitt behandlet som fremmede, og utsatt for diskriminering og forfølgelse. Det var et århundregammelt, verkende sår som bare kunne leges ved at jødene fikk en egen stat.

Det er rimelig at denne staten ligger på tidligere arabisk område. Nesten alle jødene som bodde i det arabiske området, har flyktet – de fleste til Israel. De flyktet etter århundrer med systematisk diskriminering. Situasjonen for etniske og religiøse minoriteter i Nord-Afrika og Midtøsten taler tydelig om behovet for at jødene beholder sin stat. Krystallnatten er dødelig nær kristne og andre minoriteter i arabiske land hver dag.

 

Avslutning

Klimaet har også blitt tøffere for norske jøde. Jeg skulle ønske ingen norske jøder ble holdt ansvarlig for Israels politikk. Men jeg skulle også ønske at ingen av de gamle antisemittiske teknikker som er brukt mot jødene kollektivt som gruppe i dag blir anvendt mot Israel som jødenes sat. Men verden fungerer dessverre ikke alltid etter våre forhåpninger! Et viktig grep i kampen mot antisemittisme er derfor å tegne et mest mulig sant bilde av Israel. Min påstand er at mange har et falskt bilde, men det krever et eget fordrag å begrunne. Du kan se foredraget på YouTube dersom du søker på Det falske bildet av Israel.

Det kanskje klareste eksemplet på at mange nordmenn tror en propagandaløgn om Israel, er et svar som ble gitt til HL-senteret i 2012. 4 av 10 nordmenn likestilte Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig. I tillegg mente 29 prosent at det var umulig å svare. Kun 33 prosent hadde kunnskap nok om Holocaust og/ eller det som skjer i Midtøsten i dag, til å ta avstand fra påstanden: “Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig.”

 

Det singler fortsatt i glass

Dersom vi blir stille et øyeblikk, tror jeg vi vil kunne høre lyden av knust glass også i dag. Vi vil høre ropene om boikott som alltid ser ut til å komme forut for de knuste glass. Vi vil høre de fortvilte rop fra mennesker som har sett sine forretninger ramponert og sine gudshus skjendet. Når vi forstår hvor nær Krystallnatten er, vil også vi bli konfrontert med de samme moralske valg som store deler av det tyske folk. Hvordan reagerer vi når vi ser urett? Vil vi stå opp for de forfulgte? Flyter vi med strømmen og blir et bytte for propagandaløgner?

Det tyske folk “flyktet inn i uvitenheten”. De brukte dette som en forsvarsmekanisme.

Vi er samlet i dag for å oppmuntre hverandre til ikke å flykte inn i uvitenhet! Vi må ikke stikke hodet i sanden!

Jødehat i alle former må avdekkes, så det ikke får vokse fram i det skjulte.

Det er ikke bare i muslimske miljø det må tas et oppgjør med jødehat. Det må skje også i storsamfunnet, og kanskje spesielt i kristne rekker.

Du og jeg kan engasjere oss i kampen mot jødehatet! Du og jeg kan engasjere oss i kampen mot demoniseringen, dobbeltstandarden og delegitimeringen som verdens eneste jødiske stat blir møtt med. Du og jeg kan gi en klar støtte til Israel, slik at landet kan fortsette å være den beste forsikring for jøder som i framtiden måtte oppleve nye Krystallnetter.

Situasjonen i andre land kan vi vanskelig gjøre noe med, men vi kan gjøre noe her hjemme, for at alle nordmenn – uavhengig av religion – opplever å bli behandlet likt for loven, har sin fulle ytringsfrihet og full beskyttelse for mobbing og trakassering. Slik kan vi sammen stanse løgnene som Krystallnattens forbrytere trodde på, knuste på og drepte på. Slik kan vi gjøre vårt bidrag til å gjøre natt til dag. Hjertelig takk.

DEL
Forrige artikkelKristian Norheim i MIFF Trøndelag: Regjeringsskiftet – en ny Midtøsten-politikk?
Neste artikkelSmakløst!
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.