Når Israel får skylden for jødehat

Litteraturhuset i Oslo bruker denne uken på å rosemale jødenes historie i den islamske verden. MIFF kommenterer programmet til Saladindagene, Jan-Erik Smildens kommentar i Dagbladet og Aftenpostens intervju med foredragsholder Mark R. Cohen.

Forsiden av programheftet til Saladindagene 2015.
Forsiden av programheftet til Saladindagene 2015.
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

De siste årene har Litteraturhuset i Oslo arrangert “Saladindager”. Den kurdiske muslimen Saladin ledet muslimsk kamp mot europeiske korsfarere i Midtøsten på 1100-tallet. Mye tyder på at Litteraturhuset bruker de moderne Saladindagene til verbale sverdslag mot den jødiske staten Israel. Mens landområdene som Saladin en gang kontrollerte står i flammer, kurdisk kjerneland er truet av ekstreme islamister og titalls tusen mennesker blir drept hvert år, har de norske arrangørene spesialisert seg på å invitere foredragsholdere som kan fordømme og demonisere Israel. Det er kanskje ikke rart, når programkoordinator på Litteraturhuset, Andreas Liebe Delsett, er leder av det anti-israelske partiet Rødt i Oslo?

Årets program har overskriften “Jødene i den islamske verden“. I introduksjonen heter det: “Det har også vært store jødiske befolkninger i land som Egypt, Algerie, Marokko og Syria i lange tider.” Arrangørene tar seg ikke bryet med å understreke at jødene er jaget ut fra disse landene (bortsett fra en ørliten gruppe som fortsatt biter seg fast i Marokko). Vi merker oss også at ordet “islamist…” er helt borte fra programteksten. Til gjengjeld er “israel…” i ulike varianter nevnt 43 ganger.

En del av forklaringen på dette er at Saladindagene har invitert israelere som foredragsholdere. Navnelisten avslører at arrangørene følger det samme prinsippet som Mellomkirkelig Råd og Kirkens Nødhjelp praktiserer: Israelere som fordømmer egen regjering, er velkomne, og kjemper de for demonisering og boikott er de ekstra hjertelig velkomne. Israelere som kan målbære mainstream synspunkter, saker som de store jødiske partiene i Israel i hovedsak er enige om, blir ikke invitert.

 

Manipulasjonen seirer

Den israelske journalisten Gideon Levy er en av Litteraturhusets hovedgjester, han skal delta i programmet både mandag og onsdag. Levy tilhører den ytterste venstresiden i Israel. Journalistkollega Ben-Dror Yemini oppsummerer hva Levy vil levere i Norge: “Manipulasjonen vil seire nok en gang.” I en artikkel i Israels største betalingsavis, Yedioth Aharonoth, gir han også dommen over Saladindagene: “Programmet viser at hovedfortellingen blir at jødene levde fantastiske liv under muslimsk styre, inntil zionistene kom, kidnappet dem ut av deres muslimske spa-hotell og gjorde dem til slaver i Israel.”

Noen jøder opplevde det til tider godt å bo under muslimsk dominans, men dette var unntakene. Yemini frykter at de hyppige pogromene og den gjennomgående diskrimineringen og undertrykkelsen vil bli fortiet på Saladindagene.

 

Aftenpostens intervju med Cohen

Det er som regel farlig å forhåndsdømme, men et intervju med en av foredragsholderne, den britiske professoren Mark R. Cohen, ser ut til å gi Yemini rett i sin frykt. Han er “middelalderhistoriker og professor emeritus i jødisk kultur”.

Aftenposten siterer Cohen slik: “De siste 40 årene er det spilt så mye blod og hat i forholdet mellom muslimer og jøder at en hel generasjon unge muslimer er vokst opp med å hate jøder. Det er i seg selv forståelig, men tragisk.”

Hat mot jøder er forståelig fordi det er spilt så mye blod de siste 40 årene? Stopp et øyeblikk!

For det første var det muslimsk hat mot jøder lenge, veldig lenge, før de siste 40 årene. I 1968 var sunni-muslimske toppteologer samlet ved Det islamske forskningsakademiet. Jødehatet som teologene målbar den gang er redselsfullt å lese, og de fleste av dem trekker de historiske linjene mange århundrer tilbake i tid. Kamal Ahmad Own fra Egypt oppsummerte det slik: “Ikke noe godt kan ventes fra jødene hvis de ikke lever under Islams vern som lojale og lydige undersåtter.”

For det andre er mengden blod og hat i forholdet mellom muslimer og jøder de siste 40 årene mye mindre enn blod spilt i konflikter internt blant muslimer og i konflikter mellom muslimer og ateister, muslimer og kristne. Tapstallene i konflikten mellom Israel og nabolandene de siste 40 årene er ekstremt små i forhold til en mengde andre konflikter hvor muslimer er involvert.

Dette var bare innledningen, Cohen fortsetter intervjuet med å levere varene som Israel-kritikerne ønsker seg. For det er Israels skyld. Jødehatet både i den muslimske verden og blant muslimene i Europa er Israels skyld, ifølge den britiske professoren. “I dag finnes det muslimer som bare kjenner jøder gjennom staten Israel og som ser på det som en fornærmelse mot islam. Det kommer til å ta lang tid for muslimer å akseptere Israel. Samtidig tror jeg noen av Israels handlinger er bensin på bålet for endel av den muslimske antisemittismen i Europa. (…) Politikere i Israel misbruker historien for å tjene sine formål, og muslimer har brukt antisemittiske motiver for å forklare Israels makt.”

Cohen viser at han deler den nevnte sunni-teologens analyse: “For mange arabere er det uakseptabelt at jødene har en egen stat i Israel, fordi det viser at jøder har krenket hierarkiet som islam som religion tidligere i historien påla kristne og jøder og andre store religioner.”

Han kan ikke benekte at dhimmi-statusen gjorde jødene mindreverdige. “Det er vanskelig for muslimer å akseptere en jødisk stat. Den ligger på overflaten av et historisk forhold som både jøder og muslimer forsto. Jøder forsto at de var underordnet, noe de mer eller mindre aksepterte så lenge det ikke var vold knyttet til det,” sier Cohen.

Er det muslimske jødehatets forklaring at jødene ikke lenger forstår å være underordnet, ikke lenger aksepterer å være annenrangs? Her kan det være professoren treffer godt i sin analyse. Men er dette en forklaring som stamgjestene på Litteraturhuset kjøper? Er dette frihet, likhet og brorskap?

Helt til siste slutt fortsetter professoren å heve pekefingeren mot Israel. Han ser ikke optimistisk på framtiden, sier han. Ikke på grunn av ISIL, Boko Haram, islamistiske fremmedkrigere eller imamer som forkynner jødehat fra europeiske talerstoler. Nei, han er pessimist fordi venstresiden i Israel står svakt, det er ingen karismatiske israelske politikere som er villig til å gjøre de nødvendige ofrene og Israel er et demokrati som ikke kan løse problemer.

Dette er musikk i øret til Rødt-politikere, men bidrar neppe til å dempe jødehat verken blant muslimske eller ikke-muslimske nordmenn.

 

Smildens kommentar i Dagbladet

Jan-Erik Smilden kommenterer Saladindagene i Dagbladet. Artikkelen er oppsiktsvekkende bra og opplysende, helt fram til de to siste setningene.

Smilden forteller litt av historien om jødenes masseflukt fra arabiske land. Han har selv snakket med jøder i Syria på 1980-tallet. I dag er det neste ingen jøder igjen. Han oppsummerer slik:

“Det var for det meste eldre jøder som ble igjen etter 1948, men også noen som aksepterte å være underlegne, så lenge de hadde det materielt bra.

I dag skal det være rundt 20 jøder igjen i Damaskus, alle over 60 år, sju-åtte i Bagdad, ingen i Libya og rundt ett hundre i Jemen. Derfra foregår det også flukt i dag fordi de blir forfulgt av den fremadstormende sjiamuslimske Houti-militsen.

Usikre tall går ut på at det er 30000 jøder igjen i Midtøsten utenfor Israel.”

Og så følger de to siste setningene:

“Ikke alle disse er like glade for israelernes politikk overfor palestinerne. Den tjener ikke akkurat deres sak.”

Israelerne har ikke akseptert å være underlegne. På mindre enn 0,2 prosent av landområdet hvor araberne har fått sine nasjonale stater, har jødene – som for hundre år siden utgjorde 2 prosent av befolkningen i arabiske land – forsvart og sikret sin stat.

Hva da med jødene som ikke har valgt å slutte seg til zionistenes prosjekt? At noe Israel gjør skulle gå utover dem – som har bevist sin lojalitet mot sine muslimsk-dominerte hjemstater – vitner jo med skrikende stemme om at muslimer fortsatt behandler jøder rasistisk. Lite taler mer enn det for at nettopp Israel må fortsette å være et jødisk nasjonalt hjemland. Det taler mot at landet skal bøye seg i underlegenhet. Vil Israel i seg selv, med de minste grenser du kan tenke deg, fortsette å forbli en “krenkelse” inntil de som føler seg krenket får nye tanker?

De vil i hvert fall fortsette å føle seg krenket så lenge Litteraturhuset og Dagbladet fortsetter å stå i heiagjengen for de “krenkede”.

Forrige artikkelObamas skryteliste for Israel-vennskap
Neste artikkelStående applaus fra 16.000 Israel-venner
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -