Hva ligger bak anti-israelske holdninger?

Professor Efraim Inbar lister opp syv ulike forklaringer.
Motdemonstranter som samlet seg for å protestere mot MIFFs støttemarkering for Israel utenfor Stortinget 10. august 2014. (Foto: MIFF)
Motdemonstranter som samlet seg for å protestere mot MIFFs støttemarkering for Israel utenfor Stortinget 10. august 2014. (Foto: MIFF)
ISRAEL ER UNDER ANGREP!

Hvorfor er den jødiske staten Israel upopulær blant mange? I en artikkel fra The Begin-Sadat Center for Strategic Studies lister professor Efraim Inbar opp noen forslag til svar, forklaringer som ofte henger sammen og forsterker hverandre.

For det første ser han en teologisk forklaring. Selv om langt fra alle muslimer og kristne er kritiske til jøder som folkeslag, har islam og kristendom hatt sterke antisemittiske strømninger i seg gjennom århundrer. Kristne er skuffet over at jødene avviste Jesus. Muslimene er skuffet over at jødene avviste Muhammed. I tillegg til synet om at jøder tok livet av Jesus har jødenes trofasthet mot sin egen religion vært et betent tema for mange kristne og muslimer. Jødenes fornektelse av andre religioners lære om frelse har gjort dem til vantro i andres øyne, og i muslimske land har dette ført til at jøder har blitt nedgradert til annenrangs borgere. Blant kristne ser Inbar tegn på forbedrede holdninger til jøder. Men tiden vil vise hvor sterk denne toleransen er, skriver han. På den annen side er det påfallende få muslimske ledere som tar et oppgjør med jødehatet i muslimske kretser, som er spesielt utbredt blant arabiske muslimer, og som vokser seg større i takt med veksten av radikal Islam.

For det andre har Israel en unik historie som noen har vanskelig for å akseptere. Jødenes tilbakekomst til sitt historiske hjemland i Israel etter to tusen års spredning over hele verden er uten sidestykke. Vrangforestillinger om jødenes tilbakekomst og palestinernes forhold til landet er utbredt. Derfor må israelere, og deres støttespillere, ofte belære folk om historiske fakta de ikke har fått andre steder, for eksempel det faktum at store deler av den arabiske befolkningen i Palestina også kom til området på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I stor grad kom den arabiske tilflytningen som et resultat av at jødene bygde opp en sivilisasjon ut av ingenting der. Verden har også glemt at palestinske ledere gang på gang har avvist kompromissforslag og møtt forsøk på fredelig sameksistens med vold.

Historiske detaljer kan ofte være essensielle, og når de utelates kan dette gi grobunn for falske narrativer om urettferdig vestlig imperialisme og undertrykte urbefolkninger. Dette resonnerer med moderne vestlig skyldfølelse, noe islamister også vet å spille på for alt det er verdt.

For det tredje er verdsettingen av nasjonalstaten på tilbakegang, særlig i Europa. I vår post-nasjonalistiske kultur blir ofte tradisjonell nasjonalisme sett på trangsynt, gammeldags, fremmedfiendtlig og skummelt, skriver Inbar. Grensene skal utviskes, og mange europeere finner for eksempel en sterkere identitet i Europa generelt enn i landet de kommer fra. Større og større kulturblanding blir sett på som et ideal, og dette fører også til skepsis til den sterke israelske nasjonalidentiteten. Noen ser også utelukkende på jødedom som en religion, og glemmer derfor det nasjonale elementet i den jødiske identitet. For det fjerde har den radikale venstresiden fått mer innflytelse internasjonalt. Denne har ofte vært negativt innstilt til zionismen. Inbar nevner Labour-leder Jeremy Corbyn i Storbritannia som eksempel. Han nevner også USAs president Barack Obama, som kommer fra venstresiden i partiet Demokratene. (Som president har imidlertid Obama gitt klar støtte til Israel som en jødisk stat.)

For det femte ser Inbar en styrket rødgrønn allianse. Da sikter han ikke til den norske rødgrønne regjeringen, men alliansen mellom sosialister og muslimer. Motstand mot amerikanske verdier er en sterk fellesnevner i disse kretsene, og på korrekt vis identifiserer de at Israel er en sterk og naturlig alliert av USA.

For det sjette blir minnet om Holocaust stadig svakere blant ikke-jøder. Følelsen av sympati for jødisk lidelse er svakere er de dyptgående og kulturelle anti-jødiske holdningene.

For det sjuende, mener Inbar, er anti-israelske holdninger også resultat av noen jøder som gir mat til de anti-israelske kampanjene. Han nevner avisen Ha’aretz (hvor noen kommentatorer er ekstremt Israel-kritiske) og Jews for Justice in Palestine og J Street. Inbar konkluderer slik i sin artikkel: “Dessverre må vi innse at hat mot Israel er like omfattende som fiendskap mot jøder alltid har vært et omfattende historisk fenomen. Israelsk politikk kan vanskelig endre denne situasjonen. Selv om det er en kamp i oppoverbakke, må ikke Israels diplomati gå bort fra sine forsøk på å fremstille Israel som et moralsk fyrtårn i mørkealderen som har rammet Midtøsten.”

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise