Lørdag 29. september publiserte Palestinakomiteen et bilde av Muhammed al-Durrah og faren på sin Facebook-side. Under gjengir vi kapittel 16 i boken Løgnindustrien (bestill boken her) som ble utgitt av MIFF i 2015. Der blir de falske anklagene som demoniserer Israel som barnemordere avslørt.

Men Palestinakomiteen la også inn en tekst til bildet. «Et sakte folkemord foregår foran øynene våre,» hevder de. For 18 år siden, da bildet av al-Durrah ble tatt, var det omkring 1,1 millioner innbyggere på Gaza-stripen. Ifølge palestinernes statistiske sentralbyrå i mars 2018 er det 1,9 millioner innbyggere nå. Hamas-regimet som kontrollerer Gaza markerte at 2 millioner ble passert allerede i oktober 2016.

I Palestinakomiteen blir befolkningseksplosjon og dobling i folketall til «sakte folkemord» hvis det kan bidra til blodanklager og demonisering av verdens eneste jødiske stat.

Utdrag fra boken Løgnindustrien av Ben-Dror Yemini

Kapittel 16

Barnemorderne

Historien om drapet på Muhammed al-Dura har blitt til en milepæl i kampen mot Israel. En lynsjing av to IDF-soldater som skjedde i Ramallah bare to uker senere, avslørte forskjellen i mediedekningen av disse to hendelsene. Hovedanklagen? At Israel rutinemessig begår «barnemord». Data viser det stikk motsatte. Dette kapitlet handler om elitenes mobilisering for å tilsløre sannheten og fremheve blodanklager mot Israel.

Hele verden, Israel inkludert, var sjokkert da et videoklipp på mindre enn et minutt ble sendt på fjernsynskanalen France 2 30. september 2000. Klippet viste en far og hans sønn som livredde gjemte seg bak en betongklosse og ropte om hjelp mens kulene suste like forbi dem. Faren forsøkte forgjeves å beskytte gutten, som ble skutt og drept. Talal Abu Rahma, den franske kameramannen som filmet hendelsen, ga materialet til kanalens kjente og erfarne reporter i Jerusalem, Charles Enderlin. Han redigerte så de rundt 20 minuttene med råmateriale til et knapt 60 sekunders smertefullt filmklipp der han tilføyde en bakgrunnsstemme som ga IDF skylden. Dette var ikke en konklusjon man kunne trekke av videoen, men av det Enderlin sa. Syv år senere var «al-Dura-saken» kommet opp gjentatte ganger, og på spørsmålet om hvorfor Enderlin beskyldte IDF for guttens død, svarte han: «Dersom jeg ikke hadde sagt at faren og gutten var ofre for skudd fra en IDF-stilling, ville de sagt i Gaza: ‘Hvordan kan Enderlin unnlate å si at det var IDF?’»^[1] Det er uten tvil et overbevisende svar.

Innen få dager ble dette korte videoklippet et av de mest høylytte og kraftfulle antiisraelske propagandainnslagene som noen gang er blitt distribuert. Enhver som prøvde å så tvil om hvorvidt fremstillingen var korrekt, ble avskrevet som en kjetter. Filmen gir fotografiske bevis, ble det argumentert med, de beste man kan få. I motsetning til vanlig praksis for fjernsynskanaler ga den franske kanalen det korte videoklippet gratis til alle som ville ha det. Det var et enormt bidrag til å helle bensin på bålet og øke hatet og volden, en viktig milepæl i bestrebelsene på å gjøre staten Israel til et monster – en barnemorder. Omtrent på samme tid ble noen titalls barn i Somalia, eller noen titalls kvinner i Algerie, sannsynligvis drept av en radikal islamistisk forgreining. Nok en landsby ble utradert i Darfur av det sudanske regimet. Ingen hadde fotomateriale derifra – ikke den dagen, den uken, den måneden eller det året. Men dette korte videoklippet av Muhammed al-Dura gikk jorden rundt på et blunk.

***

To uker senere, 12. oktober, fant ytterligere en grusom hendelse sted. På grunn av en feil kjørte to israelske soldater inn til Ramallah, den frie og liberale hovedstaden til den palestinske selvstyremyndigheten, en by som er langt fra det miserable stedet mange fjernsynsseere fra hele verden ser for seg. De to soldatene ble tatt til fange og ført til politistasjonen. En blodtørstig mobb brøt seg inn i bygningen og gjennomførte en grusom og avskyelig lynsjing av de to soldatene. De som utførte lynsjingen vinket med sine blodige hender til den jublende folkemengden utenfor. Det var selve legemliggjørelsen av grusomhet.

Noen titalls fjernsynsteam for tv-kanaler fra hele verden var til stede. De skrudde av kameraene sine fordi demonstrantene ba dem om det og truet dem med kniver.^[2] Fjernsynsfolkene adlød, av frykt for mobben. Fotografen Mark Seager klarte likevel å ta noen få bilder. Da kastet mobben seg over ham og ødela kameraet. Han hadde fotografert i mange konfliktområder rundt omkring i verden. Selv uten bildene fortalte han at det var en av de mest skremmende hendelsene han noen gang hadde opplevd.^[3]

Et team fra det italienske nettverket RTIs Kanal 4 var også der. Også de måtte adlyde mobben. Men teamet fant ly noen minutter og klarte å filme hendelsene noen få, skrekkinngytende sekunder. I løpet av disse sekundene kan man se kroppen til en av soldatene bli kastet ut fra vinduet i bygningen, ut til den jublende horden, og en av gjerningsmennene som vinker med blodige hender.

«Jeg følte det som om jeg var vitne til en voodoo-seremoni», sa Etti Wieseltier, en regissør og produsent som arbeidet med det italienske teamet den dagen.^[4] Wieseltier lyktes i å reise inn til Jerusalem med opptaket. Kanalen kringkastet klippet. Det var startskuddet for en trussel- og utpressingskampanje. Palestinerne, som prøvde å hindre kamerateamene som befant seg i området i å smugle ut videobevis av hendelsen, var rasende på det italienske teamet. De italienske journalistene følte seg presset. En av dem, Ricardo Christiano fra det konkurrerende nettverket RAI, publiserte et åpent brev der han avslørte navnene på journalistene som hadde filmet hendelsen, og gjorde det klart at han og hans nettverk ikke deltok i den «kriminelle» handlingen – filmingen av hendelsen.^[5] For ham var altså problemet ikke de forferdelige mordene i seg selv, men filmingen av dem. Det viste seg i ettertid at flere team klarte å filme deler av lynsjingen. Palestinske politifolk konfiskerte alle opptakene. Uten at det medførte protester.^[6]

***

To forferdelige hendelser i løpet av to uker. Én hendelse der journalisten Enderlin fremsetter beskyldninger overfor Israel i frykt for hva de ellers ville si om ham på Gazastripen, og en annen hendelse der nesten alle kamerateamene adlyder PAs politimenn og i praksis samarbeider med palestinerne av frykt for å få halsen skåret over. En hendelse der det ikke var noe egentlig bevis for at Israel var skyldig (det ble senere avdekket at Israel var uskyldig), ble en global, historisk sensasjon. Den andre hendelsen, der en mobb utvilsomt var skyld i to grusomme mord, ble tiet i hjel.

Muhammed al-Dura ble et symbol. Steder ble oppkalt etter ham. Frimerker ble utgitt til hans minne. Den palestinske poeten Mohammad Darwish dediserte et dikt til ham. Det er ikke lenger mulig å telle antall omtaler av al-Dura i antiisraelske artikler, på nettsteder og i bøker rundt omkring i verden. For noen av forfatterne – prominente forfattere, noen av dem nobelprisvinnere – har Israel blitt til en nazistisk barnemorder. Det skjedde ikke bare på grunn av de seksti sekundene som viste Muhammed al-Dura. Men dette klippet ble til et sentralt våpen i arsenalet. Dette var det endelige og ugjendrivelige beviset på Israels morderiske natur.

Bare noen få mente at det var noe muffens med det 58 sekunder lange klippet. En av dem var den israelske fysikeren Nahum Shahaf, som ble utnevnt til medlem av en undersøkelseskommisjon som ble oppnevnt akkurat litt for sent. Det var også Esther Shapira fra tysk fjernsyn, som ble med i den hensikt å anklage Israel, fordi hun var overbevist om at IDF hadde drept al-Dura, men som etter hvert ble overbevist om at versjonen France 2 hadde gitt av hendelsesforløpet hadde flere hull enn en sveitserost. Så var det Luke Rosenzweig, en respektert fransk journalist som tidligere hadde arbeidet for den velrenommerte franske avisen Le Monde, som gjorde sine egne undersøkelser. De to sistnevnte gikk sammen med en annen journalist til sjefene i France 2 for å se filmklippet fra denne skjebnesvangre dagen i sin helhet. De ble overrasket. Spørsmålene deres bare økte i antall. Rapporten ble publisert i L’Express.

Blant de argeste kritikerne av France 2 og Enderlin var Phillip Karsenty, en ung vellykket jøde som har opprettet et nettsted for mediekritikk (Media Rating). Karsenty påstod at Enderlin løy, og at han og kanalen måtte trekke de nødvendige konklusjoner. France 2 er ikke bare en fjernsynskanal. Det er en mediegigant, et flaggskip og en institusjon. Kanalen og Enderlin anla injuriesøksmål mot Karsenty, som bare hadde krevd én ting: at de viste filmopptaket de hadde gjort den dagen i sin helhet. Retten avslo dette. Karsenty tapte og ble funnet skyldig i injurier.

Karsenty ga ikke opp. Han gjentok kravet i den franske ankedomstolen. Denne gangen aksepterte retten kravet. Det ble et vendepunkt, og ifølge alle som har sett den i sin helhet, etterlater filmen lite rom for tvil. Ankedomstolen bestemte at Karsenty ikke var skyldig i ærekrenkelse,^[7] og analyserer det kringkastede klippet, filmen i sin helhet, bevisene og selvmotsigelsene. Konklusjonen er utvetydig. Saksøkerne, Enderlin og France 2, kommer svært dårlig ut av det.

***

Helt siden den andre intifadaen startet, i september 2000, har antallet antisemittiske hendelser økt i omfang over hele verden.^[8] I henhold til én teori er dette en videreføring av den gamle antisemittismen, og i henhold til en annen teori var det Israels handlinger som førte til (tilsynelatende ukontrollerbare) uttrykk for sinne og raseri blant ulike grupper. Jeg mener at begge forklaringene er feil. Dette er ikke den gamle antisemittismen, og det handler ikke om Israels handlinger. Det riktige svaret er: Dette er løgnindustrien.
Når de to viktigste kildene til offentlig kunnskap, media og akademia, fremstiller Israel som et land som begår forbrytelser uten stans, rettes protestene mot Israel og jødene, som feilaktig betraktes som Israels offisielle representanter. Alle vestlige medier har flere negative artikler om Israel, særlig der konteksten er konflikten med palestinerne, Hamas og Hizbollah, enn eksempelvis om Sudan i forbindelse med Darfur eller USA og Storbritannia i forbindelse med Irak og Afghanistan. Resultatene er fullstendig forutsigbare. Ikke fordi Israels handlinger i seg selv er verre. Problemet er at Israels handlinger får langt mer oppmerksomhet og at dekningen er generelt negativ og stiller Israel i et dårlig lys.
Frankrike er et interessant eksempel. Et vestlig land, der myndighetene og offentligheten offisielt er mot rasisme. Allikevel er det i Frankrike den kraftigste økningen av antisemittiske hendelser har funnet sted. Det virker som om Muhammed al-Dura er en milepæl når det gjelder medienes raseri-bølge mot Israel. Videoklippet spredte seg som ild i tørt gress. I sin bok om den andre intifadaen, «Den syvende krigen» (hebraisk), skrev Amos Harel og Avi Issacharoff blant annet: «Bildet av faren og hans sønn åpnet demningen for en enorm bølge av hevnlyst.» De hadde rett. Gutten Muhammed al-Dura ble det mektigste symbolet på den nye voldsbølgen som siden fikk navnet «Den andre intifadaen». Bildet av al-Dura smykker plakatene til de antiisraelske demonstrantene. Både Bill Clinton og Osama Bin Laden har nevnt ham.

Historien om Muhammed al-Dura har dukket opp igjen flere ganger. Selv om Enderlin fortsetter å insistere på at Israel er ansvarlig for drapet på den palestinske gutten, hersker det tvil selv internt i France 2. Nyhetsredaktøren i kanalen, Arlette Chabot, hevdet i et intervju med New York Times at «ingen med sikkerhet kan si om det var palestinerne eller israelere som drepte al-Dura».^[9] Selv franske journalister som fikk lov til å se filmen i sin helhet, kom til konklusjonen at det ikke var grunnlag for å hevde at israelske soldater drepte gutten.

Påstanden om at klippet til France 2 gir et autentisk og riktig bilde av hendelsene, er blitt tilbakevist av den franske domstolen. Fortsettelsen av Karsenty-historien er merkelig. Selv om han fikk medhold i sin anke, anket France 2 til Frankrikes høyesterett. Domsavsigelsen ble utsatt to ganger, noe som i seg er merkverdig. Til sist falt en teknisk avgjørelse. Fransk høyesterett besluttet at visningen av filmen i sin helhet gikk imot prosedyreregler for bevis. Dermed vant France 2 frem med sin anke, ikke fordi Karsenty tok feil, men fordi franske bevisregler hindret ankeretten i å vise filmen. Heldigvis var sannheten allerede kommet frem.

Vi skal ikke her gå i dybden av en historie som allerede har fått bred dekning.^[10] Det som er viktig, er den merkelige nye oppfatningen mange mediekanaler og journalister uttrykte etter å ha støttet den opprinnelige blodanklagen: Det spiller egentlig ingen rolle om Israel er skyldig i Muhammed al-Duras dødsfall eller ikke, for Israel er allerede fundamentalt skyldig i et overdrevent drap på barn. Da daværende statsminister Ehud Barak besøkte Frankrike, ble han fortalt at «drap på barn ikke er politikk».

Interessant nok var dette også holdningen til avisen Ha’aretz. Den trykket en lederartikkel under tittelen «Skadelig propaganda»^[11] som gikk knallhardt ut mot Israels offisielle rapport, som – 13 år etter hendelsen – konkluderte med at det simpelthen ikke var noen mulighet for at israelske soldater hadde avfyrt kulene som drepte al-Dura. Avisen skrev at Israel uansett jevnlig dreper barn, så hvilken forskjell gjør det om drapet på al-Dura, et symbol på israelsk ondskap, faktisk ble begått av IDF?

Tidligere var det bare det radikale venstre og antisionistiske organisasjoner som rettet slike anklager mot Israel. Nå var det Ha’aretz, en tidligere respektert venstreside-avis som befant seg innenfor israelsk konsensus. For å «bevise» sitt poeng brukte Ha’aretz tall fra B’Tselem: «Israel drepte 951 gutter og ungdommer i Gaza og på Vestbredden mellom 2000 og 2008.» Derfor, fortsatte lederartikkelen i avisen, må «omfanget av gutter og ungdom drept av IDF-soldater i løpet av den andre intifadaen» etterforskes.

Interessant nok var dette holdningen til avisens demoniseringsmaskin, Gideon Levi, allerede i 2007. Han skrev: «Skandaløse drap på barn skjer i de okkuperte områdene … det er ingen tvil om at IDF har drept, og dreper, barn. Derfor er den latterlige behandlingen av spørsmålet, som aldri vil kunne besvares, om hvem som drepte al-Dura, lite mer enn en storm i en muggen tekopp. Det kreves en storm, en stor og forferdelig storm, men på en annerledes måte: Hvorfor fortsetter IDF å drepe et stort antall barn?»^[12] Gideon Levy forblir utvilsomt en av lederne i løgnindustrien, men andre, mer «respektable», følger i hans fotspor.

Det er ikke slik at avisen eller dens berømte reporter faktisk sjekket disse «grusomme tallene». Det er ikke slik at de har presentert opplysninger som beviser at IDF dreper barn forsettlig eller undersøkt alle proporsjoner i forbindelse med antallet barn som drepes ved andre konflikter. Men avisen er flittig når det gjelder å fremsette ondsinnede anklager. Andre journalister har gitt uttrykk for den samme oppfatningen som Ha’aretz i andre medier. Men bare Ha’aretz har gjort dette til sin offisielle holdning.

Ha’aretz’ utfordring må tas, og tallene som denne ondskapsfulle påstanden baserer seg på, må undersøkes. Vi trenger en internasjonal målestokk å sammenligne med; problemet er at noe slikt ikke eksisterer. Forskere som Michael Mann og Daniel Goldhagen, som har skrevet bøker om nedslakting av mennesker ved utallige konflikter etter andre verdenskrig, har kommet til at 90 prosent av de drepte var sivile.^[13] Ved første verdenskrig var tallet på rundt 10 prosent (mange anslår et langt høyere tall, kanskje 30–40 prosent, i stor grad indirekte, med unntak av folkemordet på armenerne). Ved andre verdenskrig var det snakk om 60 prosent. Derfra har proporsjonene bare blitt verre. Når det gjelder grusomhetene på Sri Lanka, som knuste tamilopprørerne og drepte 40.000 sivile, eller Russland, som knuste Tsjetsjenia, eller folkemordene i Darfur, Kongo, Rwanda, og i disse dager i Syria, fremstår ikke disse akademikernes anslag på 90 prosent som særlig usannsynlig.

Når det gjelder moderne konflikter som involverer irregulære krefter, som for eksempel Hamas, Hizbollah eller Taliban, blir ting bare vanskeligere, fordi disse kreftene benytter seg av sivilbefolkningen generelt, og særskilt barn, som menneskelige skjold. Hamas – men ikke bare Hamas – oppdrar barn, allerede fra barnehagealder, til å bli til selvmordsbombere. Hamas-ledere har faktisk åpent erklært at de bruker kvinner og barn som menneskelige skjold,^[14] og enhver som ikke villig deltar i det Hamas’ innenriksminister Fathi Hamad har beskrevet som «dødsindustrien», blir helt enkelt «frivillig rekruttert» ved tvang, som videoopptak fra kampene vitner om.^[15] Videre: Den andre intifadaen baserte seg ikke bare på terrorangrep, men også på voldelige demonstrasjoner der brorparten av deltakerne var barn og ungdom. Dette stilte IDF overfor svært vanskelige dilemmaer, særlig fordi de stod overfor en situasjonen der de måtte avfyre skudd uavhengig av angriperens alder. Det er disse to punktene som har ført til at barn har dødd.

Dette er situasjonen Israel står overfor. Rettferdiggjør det beskyldningen om unødvendige drap på barn? Dreper Israel flere barn enn andre militærorganisasjoner ved andre konflikter? De fleste av påstandene om «barnedrap» kom i kjølvannet av Cast Lead. Den eneste seriøse studien som tar for seg spørsmålet om proporsjoner terrorister/ sivile og voksne/ barn, ble skrevet av tre forskere fra Interdisciplinary Center (IDC) Herzliya.^[16] De undersøkte den demografiske sammensetningen i den palestinske befolkningen generelt, målt mot sammensetningen blant drepte palestinere i militæroperasjonen. Antakelsen er at dersom fordelingen er den samme, er anklagen om ukritisk skyting, inkludert skyting mot barn, riktig. Dersom fordelingen er markant annerledes, er det et tegn på at anklagen om ukritiske angrep er uberettiget.

Forskernes undersøkelse viste et klart misforhold mellom den generelle befolkningsfordelingen og dem som ble drept i Cast Lead. Ikke bare viste den at brorparten av de drepte var terroraktivister. Selv blant de uidentifiserte ofrene, som ble inkludert i listen over «ikke stridende», var det langt flere menn i stridsdyktig alder enn personer fra noen annen befolkningsgruppe.

Dette funnet ledet til en meningsutveksling om drap på barn. Ha’aretz hevdet at 951 barn og unge ble drept av IDF i løpet av den andre intifadaen. La oss anta at dette tallet er riktig, selv om forskere som Yonathan Dahuah-Halevy gjentatte ganger har bevist at B’Tselems publikasjoner er forvrengte og partiske.

På grunn av høye fødselsrater blant palestinerne utgjør faktisk aldersgruppen «barn og unge» flertallet, eller i nærheten av et flertall, av den palestinske befolkningen. Og det er nettopp disse som har deltatt i sammenstøt med IDF, i langt større utstrekning enn alle andre aldersgrupper. Når det gjelder deres andel av de drepte, viser det seg at gruppen «barn og unge» utgjør bare 18–20 prosent av det totale antallet dødsofre. I konfrontasjoner med IDF utgjør «barn og unge» med andre ord en langt mindre andel av de drepte enn alderssammensetningen i den palestinske befolkningen på Gazastripen skulle tilsi.

Konklusjonen er klar og utvetydig: IDF gjør sitt beste for å unngå å ramme barn og unge. Det har sannsynligvis forekommet at uskyldige er blitt drept i løpet av konflikten. Men omstendighetene tatt i betraktning er andelen barn og drepte svært lav.
Dette er ikke alt. Vi kan sammenligne disse tallene med tilsvarende fra andre konflikter, hovedsakelig med Kosovo-operasjonen som fant sted i 1999, ni år før Cast Lead. I likhet med Cast Lead var dette en militær operasjon som hovedsakelig omfattet bombing, og ikke en krig. Antall drepte er omstridt. NATO og andre mener at det dreide seg om cirka 1000. Beograd mener at tallet ligger på 6000. Den mest oppdaterte undersøkelsen anslår 12.000, men angir ikke antall barn. En annen kilde, som nevnes i David Roberts’ bok, snakker om 1400 døde, deriblant 600 barn.^[17] I henhold til det høyeste anslaget ble mindre enn 300 palestinske barn drept ved Cast Lead, av rundt 1300–1400 drepte. Med andre ord: Sammenlignet med NATO, og ikke med Hamas, rammet Israel langt færre barn, både i relativ og absolutt forstand, og NATO stod ikke overfor en fiende som aktivt skjulte seg blant sivile og brukte dem som menneskelige skjold. Barn og ungdom tjente heller ikke som frontlinje for å angripe NATO-soldater eller fiendens sivilbefolkning.
Lignende påstander ble rettet mot Israel etter operasjon Protective Edge i 2014, ikke bare gjennom rasende demonstrasjoner, men også i meningsartikler. Den britiske avisen Independent publiserte en artikkel som omtalte Israel som «et samfunn av barnemordere».^[18] Den antisemittiske tonen er tydelig. Men denne påstanden er særlig uredelig når den kommer fra Storbritannia, som var en fullverdig deltaker i Irak-krigen. Ifølge det medisinske tidsskriftet Lancet, som vurderes som akseptabelt av progressive krefter i Storbritannia, ble rundt 100.000 mennesker drept i Irak.^[19] 46 prosent av disse var, ifølge samme undersøkelse, barn under 15 år – og dette henviser bare til erobringen av Irak i 2003.

Det er for øvrig verdt å merke seg at når tallene oppsummeres for Cast Lead og Protective Edge, anses alle under 18 år som barn. Ved tallene for Irak og de vestlige hærene blir alle over 15 år ved et trylleslag ansett som «voksne». Uansett, selv ved de mest fordømmende og overdrevne anslagene, inspirert og under tilsyn av Hamas, er andelen barn drept av IDF langt lavere enn hos de vestlige allierte. En kan anta at den britiske avisen vil hevde at de ikke er «et samfunn av barnemordere», selv når briter er delaktige i drap på barn i langt større omfang. Slike titler er reservert for jøder.

Vi kunne ha fortsatt disse sammenligningene og undersøkt hvor mange barn som ble drept da USA invaderte Panama, eller da de kjempet i Somalia i 1993–1995, da de stridende faktisk brukte sivile som menneskelige skjold. I begge tilfellene var prosentandelen uskyldige sivile som ble drept, både av FN-soldater og amerikanske soldater, langt høyere enn da IDF kriget mot Hamas. Det er trygt å anta at det samme gjelder for antall drepte barn, uansett hvilken målestokk som brukes.

Antiisraelske polemikere bruker ofte argumentet om uforholdsmessighet mellom antallet drepte israelere (en håndfull) og de over 1000 drepte palestinerne ved Cast Lead. Det er ikke noe i veien med tallene, men de er ikke relevante. Ingen truet NATO, og NATO led ingen tap. Det ble ikke skutt noen raketter mot London, Paris eller Berlin. Ingen i det vestlige Europa måtte søke ly i tilfluktsrom med jevne mellomrom. Ingen sirener sendte mennesker på flukt flere ganger om dagen. Men trass i dette slapp NATO sine bomber. De hadde ikke til hensikt å ramme uskyldige sivile, men gjorde det likevel. Slikt skjer i alle kriger, og konflikten mellom Israel og palestinerne er intet unntak. Men det er én forskjell: Israel rammer i langt mindre grad kvinner og barn enn noen annen militærorganisasjon, ved alle de målbare parametere som foreligger.

Dette er fakta. Mediene har imidlertid skapt et stikk motsatt inntrykk.

***

La oss gå tilbake til Frankrike. Etter Karsentys seier i den franske ankedomstolen, som avviste injuriesøksmålet, bestemte Enderlins støttespillere seg for å organisere en underskriftskampanje til hans forsvar.^[20] Riktignok hevdet Enderlin at opptaket i sin helhet omfattet sterke scener av en dødende al-Dura, noe som viste seg å være en løgn. Riktignok var dommen utvetydig når den beskriver upåliteligheten av det redigerte filmklippet som ble vist rundt omkring i verden, og om upåliteligheten til dem som hadde vært involvert i kringkastingen av det. Enderlin var ikke selv til stede da hendelsen skjedde. Påstanden om at israelere drepte al-Dura var absurd. Men Enderlins venner, de som forveksler det å være progressiv med en tvangsmessig sverting av Israel, støttet ham, simpelthen fordi Enderlin anses for å tilhøre «progressive krefter».

Initiativet til underskriftskampanjen kom fra Nouvel Observateur, en prestisjefylt og viktig ukeavis som ble grunnlagt av Jean Daniel, far til Sarah Daniel, som selv er en kjent journalist. Ingen av underskriverne ga inntrykk av å være kjent med saken. Men samtlige kan identifiseres politisk som del av den antiisraelske leiren, på et eller annet nivå. Noen, som Daniel og hans datter, er jøder. Daniel selv, som identifiseres med venstresiden, har tidligere kritisert franske medier for deres overdrevne fiendtlighet mot Israel. Blant underskriverne var også tidligere utenriksminister i Frankrike, Hubert Védrine, samt Theo Klein, tidligere president i CRIF, det representative rådet for franske jødiske institusjoner. Underskriverne klarte også å rekruttere en israeler som har vært en hårsbredd fra å sammenligne Israel med nazistene: tidligere ordfører i Knesset, Avraham Burg.

Oppropet er ikke bare et forsvar for Enderlins svekkede integritet; det er også en relativt eksplisitt støtte til Enderlins opprinnelige anklage mot IDF: «Syv år. En standhaftig og hatefull kampanje som har prøvd å sverte den profesjonelle integriteten til vår kollega og France 2s korrespondent i Jerusalem, Charles Enderlin. I syv år har de samme personene prøvd å fremstille hans rapport, som viser hvordan 12-åringen Muhammed al-Dura blir drept av ild fra en israelsk stilling 30. september 2000 på Gazastripen i løpet av en konfrontasjon mellom IDF og bevæpnede palestinere.» Dette er deres utvetydige uttalelse, til tross for domstolens rettsavsigelse. På lik linje med anti-Dreyfus-er forsvarer disse en historie som for lengst har blitt tilbakevist, bare fordi den passer med deres virkelighetsoppfatning.

De som skrev under på oppropet, har rett på ett felt. Som de sa, har en «standhaftig og hatsk kampanje» blitt ført i syv år – men mot Israel, ikke mot Enderlin. Mange var på Enderlins side, og få gikk imot ham. Det franske rettssystemet fattet en passende beslutning etter å ha sett på detaljene, etter å ha sett filmen i sin helhet, etter å ha lyttet til ekspertuttalelser, etter avsløringen av løgnene. Det var virkelig en Davids seier mot Goliat: En ung, ukjent, men sta mann som tvang det store fjernsynsnettverket og kjendisjournalisten til å avdekke sannheten. Blodanklagen ble imøtegått. Dommen etterlot ikke noe rom for tvil.

Så hvordan kom underskriverne frem til en konklusjonen som eksperter tilbakeviste så grundig i en rettssal? Som vanlig ved slike saker var fiendtligheten mot Israel den avgjørende faktoren. Blant underskriverne var den tidligere nevnte journalisten Sarah Daniel. I november 2001 publiserte hun en artikkel om muslimske jenter som var blitt drept av sin egen familie fordi de hadde skadet familiens ære.^[21] Hun la også til følgende i artikkelen: «Palestinske kvinner som blir voldtatt av israelske soldater, blir systematisk drept av sine familiemedlemmer. Voldtekten er i praksis en krigsforbrytelse, siden israelske soldater handler med visshet om konsekvensene av sine handlinger.»

Hvor tok Daniel denne fantasihistorien fra? Fra løse luften. Dette er en blodanklage som ofte dukker opp blant marginale og begrensede grupper. Hvor ble den publisert? I Nouvel Observateur, ukeavisen som utgis av hennes far, Jean Daniel. Den samme ukeavisen og de samme menneskene tok initiativet til oppropet til støtte for Enderlin. En blodanklage var ikke nok. De ønsket mer.

I kjølvannet av oppropet ble interessen for dommen gjenoppvekket. Diskusjonen førte saken tilbake til sentrum av den franske offentlighetens oppmerksomhet. Professor Richard Landes, en historiker fra Boston-universitetet som fulgte saken og som også selv hadde vitnet ved rettssaken, skrev en svært omfattende og lite smigrende artikkel om oppropets underskrivere.^[22] Landes er den som oppfant uttrykket «Pallywood»^[23] om medias manipuleringer og svindel skapt av arabisk og palestinsk propaganda, og han skapte til og med en film ved samme navn. Han studerte også al-Dura-saken grundig, og tok parti med Karsenty.

Debatten smittet også over til Frankrikes ledende aviser. Professor Eli Bar-Navi, tidligere ambassadør til Frankrike, skrev en krass artikkel mot underskriverne. Ikke siden Deir Yassin, skrev han, har det vært en sak som har påført Israel så stor skade. Andre artikler dukket opp senere. Avisen Le Figaro publiserte en lederartikkel som spurte om journalister er immune mot kritikk. Også tunge kanoner som filosofen Alain Finkielkraut stilte alvorlige spørsmål ved oppropet, og det representative organet for Frankrikes jøder, CRIF, oppfordret til opprettelsen av en undersøkelseskommisjon for saken i sin helhet.

Enderlins støttespillere forsøkte å gjøre ham til en ny Dreyfus (!). Det er vanskelig å fremstille ham som en person som lever i eksil på Djevleøya. Enderlin gjorde faktisk litt av en karriere ut av al-Dura-historien, men suksessen ble til en skamplett. Enderlin er ingen Israel-hater. Han er ikke spesielt annerledes i sin tilnærming enn de fleste andre utenlandske journalister i Israel; han er til og med israelsk statsborger. Han er bare en del av flokken. I likhet med andre journalister kjenner Enderlin den grunnleggende sannheten om dekningen av den israelsk-palestinske konflikten: Kritikk av palestinerne vil føre til trusler og tap av informasjonskilder. En antiisraelsk holdning vil derimot gjøre journalisten til en helt blant sine venner, og ingenting vondt vil vederfares ham i Israel. Ingen vil true ham der, og ingen vil slutte å snakke med ham.

Saken om al-Dura er mer enn «bare en fortelling». Den har også blitt til et symbol. Pierre-André Taguieff, en viktig fransk filosof, skrev et langt essay om saken^[24] der han bemerket at dette var en moderne inkarnasjon av blodanklagen om «barnemorderne». Tidligere var det jødene som ble utsatt for beskyldninger. I dag er det Israel som er skyteskive. Taguieff er ikke jødisk, og han er ikke noen marginal karakter. Han insisterer helt enkelt på å gå mot den gjørmete floden av hat som strømmer igjennom Frankrike og blant særskilte eliter i verden, og til og med i Israel. Selv om han ikke er alene, er det en kamp som føres av få. Disse følger i de stolte, men risikofylte, sporene til Emil Zola. De bør få sin honnør. Og viktigst av alt: Noen må kjempe for sannheten.

^[1] <http://www.haaretz.com/weekend/week-s-end/in-the-footsteps-of-the-al-dura-controversy-1.232296>

^[2] En samling av journalisters vitnesbyrd er tilgjengelige her: <http://www.camera.org/index.asp?x_print=1&x_context=6&x_article=193>

^[3] Mark Seager, «I’ll have nightmares for the rest of my life», The Sunday Telegraph of London 22.10.2000.

^[4] Nahum Barnea, «Lynsjens prøve» [hebraisk], Det syvende øye 1.11.2000.

^[5] For brevet i sin helhet: <http://www.think-israel.org/freerepublic.octoberramallahlynch.html>

^[6] «TV Row over Mob Footage ‘Betrayal’», Guardian 20.10.2000.

^[7] For beslutningen i sin helhet, oversatt til engelsk, se her: <http://www.theaugeanstables.com/2008/06/18/the-court-of-appeals-decision-a-professional-translation-into-english/>

^[8] «Antisemitism, Summary Overview of the Situation in the European Union 2001–2011», arbeidsdokument, juni 2012: <http://fra.europa.eu/sites/default/files/fra_uploads/2215-FRA-2012-Antisemitism- update-2011_EN.pdf>

^[9] «Photo of Palestinian Boy Kindles Debate in France», New York Times 7.2.2005.

^[10] Wikipedia-artikkelen ga en rimelig objektiv oversikt da den ble undersøkt av forfatteren: <http://en.wikipedia.org/wiki/Muhammad_al-Durrah_incident>

^[11] Lederartikkel, «Skadelig propaganda» [hebraisk], Haaretz 25.1.2013.

^[12] Gideon Levy, «Mohammad al-Dura lever» [hebraisk], Haaretz 6.10.2007.

^[13] Se: Daniel Jonah Goldhagen, Worse Than War; Genocide, Eliminationism, and the Ongoing Assault on Humanity, New York: Public Affairs 2009, s. 573.

^[14] Se: <https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=g0wJXf2nt4Y>

^[15] Se: <https://www.youtube.com/watch?v=GWQQFJXMrg4&feature=related>

^[16] < http://www.ict.org.il/Portals/0/Articles/ICT_Cast_Lead_Casualties-A_Closer_Look.pdf>

^[17] <http://www.warpoetry.co.uk/intro1.html>

^[18] <http://www.independent.co.uk/voices/comment/how-silly-of-me-to-assume-it-was- israeli-bombs-causing-all-the-damage-in-gaza-9640905.html>

^[19] <http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/articles/A7967-2004Oct28.html>

^[20] Den opprinnelige på fransk: <http://tempsreel.nouvelobs.com/medias/20080604.OBS7106/pour-charles-enderlin.html> På engelsk: <http://www.debriefing.org/26489.html>

^[21] <http://harissa.com/D_forum/Judaisme/affairesaradaniel.htm>

^[22] <http://www.theaugeanstables.com/al-durah-affair-the-dossier/al-durah-chronology/>

^[23] <http://www.youtube.com/watch?v=t_B1H-1opys>

^[24] <http://www.m-r.fr/actualite.php?id=1500>