Den arabiske befolkningen i Israel er generelt fattigere enn jødene. Innenfor den arabiske minoriteten ligger beduinene på bunnen i de fleste forhold: Utdanning, inntekt, helse, boliger og mye annet. Det hører med til bildet at beduinene generelt har valgt en vesentlig mer tradisjonell livsstil enn andre arabere.
Det er sterke, og mange vil si berettigede, klager mot den israelske staten for å ha forsømt beduinene. Tross dårligere forhold har beduinene vært mer positive til det israelske samfunnet enn de fleste andre araberne. Blant annet har mange beduiner meldt seg frivillig til å gjøre militærtjeneste. Og siden mange beduiner er uovertrufne i å finne fram i ørkenen, oppdage og tyde spor m.m., har de spilt en viktig rolle i flere militæroperasjoner.
Nå er trenden at stadig færre beduiner melder seg til militærtjeneste og at negative holdninger er i ferd med å bre seg. Dette er ganske kort bakgrunnen for den episoden vi skal omtale her.
En hverdagshelt
Sana Elbaz tilhører en beduin-familie fra Tel Sheva i Israel. Hun leder den første barnehagen som er bygget i beduin-samfunnet. Elbaz har også utarbeidet et revolusjonerende utdanningsprogram som har brakt store forandringer inn i beduin-samfunnet.
Som en anerkjennelse for denne positive innsatsen i en folkegruppe Israel har dårlig samvittighet overfor, ble Elbaz invitert til Jerusalem for å tenne fakkelen i forbindelse med Israel 60-års-feiring. Sana og hennes mann Khalil var stolte over denne anerkjennelsen, og Sana sa ja til å delta.
Vold
Om kvelden 8. mai, like etter at jubileumsdagen var over (etter jødisk kalender begynner dagen når solen går ned om kvelden og varer til solnedgang neste dag), satt Sana Elbaz og så på TV. Da hørte hun lyden av glass som ble knust. Hun så at deres bil stod i flammer. Hennes mann var borte, så hun ringte ham, politiet og noen naboer. Naboene hjalp til med å slukke brannen. – Det ble også kastet en Molotov-cocktail (flaske med bensin) mot døren i hennes hus. Men huset fikk ingen skade.
Sana og hennes mann sier at dette ikke knekker dem. De er en del av den israelske staten, og vil fortsette å vise sin lojalitet.
Men det er trist at så mange innenfor den arabiske befolkningen i Israel fører debatten med trusler og vold. Det er å håpe at de positive kreftene får overtaket.
Kilde: En artikkel av Yonat Atlas 9. mai 2008 på ynetnews.com (Yediot Aharonot).
