George Deek med ny fantastisk tale

George Deek var tidligere nestleder ved Israels ambassade i Oslo. I denne talen forteller han om hvorfor han som kristen araber fra Jaffa ble israelsk diplomat og om hvordan han mener araberne kan lære av Israel.

George Deek taler i Storbritannia. (Foto: Skjermdump fra StandWithUs / YouTube)
George Deek taler i Storbritannia. (Foto: Skjermdump fra StandWithUs / YouTube)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

Nederst i denne saken kan du se video av hele talen, som ble holdt 30. april hos StandWithUs i Storbritannia.

Talen Deek holdt da han besøkte MIFF sitt arrangement i Litteraturhuset i Oslo i september 2014, har blitt sett over 130.000 ganger på Youtube. Les om den her: ”Den beste talen av en israelsk diplomat”.

 

Her følger norsk oversettelse av hele talen han holdt i Storbritannia 30. april:

God kveld!

Det er slik en ære og fornøyelse å være her i dag sammen med disse fantastiske menneskene fra StandWithUs, og alle gjestene her som støtter det fantastiske arbeidet de har utført på universiteter her i Storbritannia og andre steder i verden.

Men, jeg må si at da jeg ble invitert til å holde tale for dere i dag, var jeg ikke sikker på hva som ble forventet at jeg skulle snakke om. Jeg mener, jeg har alltid visst at StandWithUs gjør en veldig god jobb, men i forkant av min ankomst her fikk jeg et dokument som beskrev nøyaktig hvilke aktiviteter og ting de har drevet med her i Storbritannia.

Og det jeg har sett er en organisasjon som tror på at utdanning er veien til fred. En organisasjon som tror og vet at kunnskap om fakta vil endre på vanlige fordommer. En organisasjon som har holdt fem nasjonale utdanningskonferanser med Israel i fokus, der hundrevis av studenter, student-ledere, jøder, kristne og muslimer har deltatt. En organisasjon som arrangerer opplysningskampanjer som motarbeider flommen av anti-israelske holdninger og aktiviteter, organiserer demonstrasjoner, bygger koalisjoner på universitetene og styrker framtidige ledere av pro-israelsk virksomhet.

Og da jeg kom hit i dag, tenkte jeg for meg selv: Hva skal jeg snakke om? Ettersom dette rommet er fullt av fantastiske mennesker som er lidenskapelig opptatt av Israel, og virkelig kunnskapsrike om landet, hva kan jeg bidra med til denne forsamlingen? Etterhvert fant jeg simpelthen ut at jeg skulle dele min historie og mine erfaringer med dere i håp om at det vil bringe dere noe nytt og interessant.

For seks år siden, da jeg fremdeles jobbet som advokat, tok jeg en avgjørelse som forandret retningen på livet mitt ganske dramatisk. Jeg sendte en jobbsøknad til utenriksdepartementet. Å bli diplomat er ikke vanlig der jeg kommer fra. Jeg hadde aldri møtt en israeler, for ikke å snakke om en araber, som var diplomat. Noen av vennene mine var veldig imponerte over min avgjørelse, og at jeg fikk jobben. Jeg skulle bo i en rekke nye land, møte forskjellige kulturer, samhandle med viktige personer og representere landet mitt.

Andre derimot, mente at avgjørelsen min var sånn passe uklok, for å si det mildt. Som en av dem sa til media for noen måneder siden: ”Enten så er han en masochist, eller så forstår han ikke virkeligheten han lever i.”

Men flesteparten av diskusjonene jeg har hatt har ført til en ekte dialog, og jeg har blitt stilt vanskelige spørsmål.

Spørsmål som:

”Hvorfor representere de som er ansett for å være dine fiender?”

”Er du ikke redd for å miste din identitet?”

”Hva er det du ønsker å oppnå?”

Jeg mener dette er viktige spørsmål, og vil gjerne dele mine tanker om dem med dere i dag.

På en måte startet denne reisen min i en mye yngre alder. Som barn gikk jeg på en fransk barneskole i Jaffa – Collège des Frères. Jeg var en kristen-ortodoks gutt på en fransk, katolsk skole, med en majoritet av muslimske elever, i et jødisk land i det arabiske Midtøsten. Ingenting virket mer normalt.

Men da jeg var 14 år gammel, bestemte mine foreldre seg for å sende meg på en av de beste videregående skolene i Tel Aviv – Ironi Daled. De ville at jeg skulle få den best mulige utdannelsen. Men dette var en jødisk skole, og plutselig var jeg den eneste araberen i klassen.

Og så, to år inn i mine studier, det var i år 2000, brøt fredsforhandlingene sammen, og den andre intifadaen begynte. Dette var grusomme tider. Dager med terror, vold og raketter. Som svar lanserte Israel en militær-kampanje kalt Defensive Shield på Vestbredden. Alle var sinte og redde. Læreren min bestemte seg for å drøfte situasjonen med oss. Som den eneste araberen i klassen min, med slektninger som bodde på Vestbredden, en familie som jeg pleide å besøke annenhver helg, ble jeg palestinernes stemme. Jeg tror og håper at jeg var i stand til å vise mine jødiske klassekamerater hvordan ting ser ut fra det palestinske perspektivet.

Akkurat slik som mine medelever lyttet til meg, lyttet jeg også til dem, og jeg fant meg selv i en unik situasjon. Samtidig som det føltes naturlig å tale arabernes sak, kunne jeg også lett forstå den jødiske og israelske historien. Jeg lærte at vi kommer fra forskjellige steder, men vi deler felles en frykt og et felles håp.

Imidlertid har mine forsøk på å presentere det israelske perspektivet ikke alltid vært velkommen i enkelte deler av det arabiske samfunnet. For eksempel, hver gang jeg fordømte terrorangrep var svaret:

”Ja, men.”

”Ja, men, israelerne startet.”

”Men, det er en naturlig reaksjon på okkupasjon.”

”Men, man kan ikke dømme noen som blir undertrykt.”

Alt som ikke tjente fortellingen om historisk urettferdighet, ble avvist. Alt som ikke framstilte palestinerne som offer og israelerne som gjerningsmenn, ble avvist.

Da jeg jobbet som israelsk diplomat i Norge ble jeg minnet på denne tankegangen. De palestinske selvstyremyndighetene har som politikk at alle palestinere som soner straff i israelske fengsler for terrorvirksomhet, skal få et stipend og en månedlig lønn. Måten dette fungerer på er enkel: Jo større forbrytelse, desto flere penger mottar du.

Blant fangene med lengst tid i fengsel finner vi Issa Abed Rabbo, som drepte to unge studenter i 1984. I tillegg til stipendet og månedslønnen tilbød de palestinske selvstyremyndighetene (PA) å dekke utgiftene til bryllupet hans.

For å minne dere på en sak: Budsjettet til de palestinske selvstyremyndighetene er svært avhengig av utenlandske pengegaver. For året 2012 alene ble 16 prosent av de utenlandske pengegavene – 155 millioner amerikanske dollar – penger fra blant andre norske og britiske skattebetalere, utbetalt til terrorister.

Så jeg tok denne informasjonen og presenterte den til mine norske motparter. De lovte å undersøke saken. Noen få uker senere ble jeg invitert til et oppfølgingsmøte hos det norske utenriksdepartementet. Nordmennene fortalte meg at de hadde tatt det opp med de palestinske selvstyremyndighetene. Og svaret de fikk var: ”Ja, det er sant at vi betaler terrorister, men nei, vi kommer ikke til å avvikle ordningen.”

De [palestinerne] gjorde det klart for nordmennene at de heller ville foretrekke en stans i bistanden og en kollaps av de palestinske selvstyremyndighetene, før de ville ta en beslutning om å stoppe utbetalingene av disse pengene.

– Det er vi som er ofrene, forklarte de, og disse menneskene er helter. Derfor vil en stans av denne belønningen, disse utbetalingene, bli ansett som intet mindre enn et forræderi.

Og venner, denne tenkemåten – enten det er i storpolitikken eller i de daglige diskusjonene jeg har – gjør meg bekymret. Fordi hovedproblemet med å gå inn i en offerrolle er at det frarøver oss vår verdighet.

Når en gruppe definerer seg selv som offer, gir den avkall på alt ansvar. Ofre blir ikke lenger holdt ansvarlige for det de gjør, inkludert forferdelige forbrytelser.

De vil at andre skal forandre seg, men de glemmer at kanskje også de vil måtte forandre seg. For uten en forandring vil de ikke være frie, selv om palestinerne får en stat. For å kunne være fri, må man gi slipp på hatet.

For rundt tre år siden, etter å ha vært i Norge i rundt én måned, møtte jeg Maryam. Maryam er verken norsk, jødisk eller arabisk. Maryam er iransk, og hennes far er til denne dag en av de mest prominente ayatollaene i det iranske regimet i Iran. Hun fortalte meg at på skolen må alle barna stå sammen hver morgen ute i skolegården og rope: ”Ned med Amerika, ned med Israel!”

Da Maryam var 12 år gammel, ga klasselæreren en oppgave til elevene som gikk ut på å skrive en stil om hvorfor Israel ikke har rett til å eksistere. Maryam var best i klassen i denne hjemmeleksen.

Men over tid begynte Maryam å tenke seg om, og hun innså at virkeligheten ikke alltid stemte med fortellingene hun vokste opp med.

Da hun besøkte Hizbollah i Libanon som æresgjest for bare noen få år siden, ble det klart for henne at hennes regjering, inkludert hennes far, bedrar henne og samfunnet hennes.

Hun så hvordan folk ble utnyttet for å tjene en ideologi som er oppsatt på denne offerrollen, å legge skylden på og å hate andre. En ideologi som støtter seg på konspirasjonsteorier i stedet for hardt arbeid, åpenhet, ærlighet og ansvar. Maryam nektet å være en del av dette, så hun dro hjemmefra.

Maryam og jeg har hatt mange politiske diskusjoner i løpet av årene som har gått etter at vi først møttes. Hun ble aldri en pro-israelsk aktivist, og har mye kritikk å komme med om israelsk politikk, men det spiller ingen rolle. Det som teller, er at en datter av en iransk ayatollah og en arabisk-israelsk diplomat ikke lenger var ofre og gjerningsmenn, men venner og partnere.

Det som gjør Maryam så spesiell, er hennes mot til å se framover og å gi slipp på hat. For noen få måneder siden etablerte Maryam Center for Cultural Diplomacy and Development. Dere kan søke opp ccdd.info. Hun bringer nå en ny generasjon av iranere, israelere og arabere nærmere hverandre gjennom økonomisk og kulturelt samarbeid.

I stedet for å bli et offer for omstendighetene, har Maryam blitt en agent for håp. Venner – jeg tror at akkurat som Maryam må vi i den arabiske verden forkaste den paralyserende og korrumperende ideen om å være offer.

Vi må se framover og ta ansvar. Vår kultur er altfor rik, altfor dyp og altfor viktig til å bli redusert til krenkelser mot Israel og Vesten. Med mindre vi vil være slaver av fortiden, har vi ikke råd til å være fanger i en verden av frustrasjon og hat. Det som skjer nå i Midtøsten, er et vitnesbyrd om at hatet til slutt vil ødelegge hateren.

Forrige måned feiret jeg påske med lokalsamfunnet og familien min i Jaffa. Vi har en påsketradisjon i Jaffa der vi marsjerer i tog gjennom hovedgaten, med fargerike antrekk, god mat og levende musikk. I løpet av alle mine seks år i utlandet passet jeg alltid på å være i Jaffa hver påske, slik at jeg kunne spille trompet med musikkorpset mitt. Jeg er sikker på at dere kjenner til en nabo som har en irriterende ung gutt som spiller trompet og forstyrrer alle andre. Jeg er den gutten.

Men samtidig, mens jeg spilte trompet og feiret påske med familien min og lokalsamfunnet, var det vanskelig å ikke tenke på at utenfor Israel har påskefeiring blitt et sjeldent syn i Midtøsten. Kristne ble drevet ut av Mosul i Irak der de har levd i over 2000 år. Kristne blir tvunget til å flykte fra Syria. Den siste gjenværende kirken i Afghanistan ble ødelagt i 2010. 30 kristne ble halshugget i Libya for bare noen få dager siden. I Gaza blir biskoper banket opp og kristne symboler forbudt.

Forfølgelsen av kristne, så vel som andre minoriteter i vår region, slik som kurderne eller yazidiene, har selvsagt ingenting med den arabisk-israelske konflikten å gjøre. Men jeg mener hatet har alt å si for konflikten når det gjelder hatet mot Israel.

Det er et spørsmål jeg får ganske ofte, hovedsakelig fra andre arabere. De sier: ”George, du er en araber, du er kristen, så hvorfor i all verden er forfølgelsen av jøder så viktig for deg? Hvorfor bryr du deg så mye?” Mitt svar er at jeg bryr meg fordi antisemittisme ikke handler om jøder, og ingenting vil være mer tragisk enn å fortsette å se på det som et jødisk problem.

Venner – hvordan kan det ha seg at jøder har levd i frykt gjennom så mange århundrer? Rabbi Lord Jonathan Sacks, tidligere sjefsrabbiner i dette landet [Storbritannia], forklarer årsaken slik: ”Fordi jøder alltid har vært annerledes. Gjennom århundrene har de nektet, over tid, og på mange måter, å gi slipp på sin unike tro, kultur og identitet. De kan ha integrert seg, men har aldri blitt assimilert.”

Dette har vært en stor utfordring for Europa, ved at man blir tvunget til å svare på, eller i det minste til å bli konfrontert med et av de viktigste moralske spørsmålene: Kan vi tolerere en nasjon som insisterer på å være annerledes? Kan vi leve fredelig med et folk som konstant insisterer på retten til å være annerledes og på verdigheten av å være annerledes? Jøder levde for retten til å få være annerledes, og de døde på grunn av den manglende viljen til å tolerere den rettigheten.

Det er vanskelig å ikke tenke på hvordan Midtøsten ville sett ut dersom den arabiske verden hadde ønsket jødene velkommen og sagt: ”Velkommen tilbake, vårt hjem er også deres hjem.”

Men, mens jødene godtok forskjellige planer om deling av landet i to stater, en arabisk og en jødisk, ble de avvist av araberne. Rundt 74 prosent av innbyggerne i Midtøsten i dag har antisemittiske holdninger. Mer enn 70 prosent av palestinere, jordanere og algeriere sa i 2007 at den arabiske verden ikke bør anerkjenne Israel, selv om det skulle bli undertegnet en fredsavtale.

Hvorfor er det slik at bare tanken på en jødisk stat fører til så mye avvisning og hat? Mark Twain sa en gang: ”Historien gjentar seg ikke, den rimer.”

Ved opprettelsen av staten Israel ble den arabiske verden tvunget til å ta stilling til spørsmålet: Er vi i stand til å tolerere en nasjon som er annerledes, og som insisterer på å være forskjellig? Kan vi leve fredelig med et naboland som hverken er arabisk eller muslimsk? Dessverre forblir svaret nei fram til i dag. Utslettelseskriger, terror, boikott, demonisering og oppvigleri er resultatet av forestillingen om at Midtøsten ikke har rom for jøder.

I Europa betalte jøder en pris for ikke å gi slipp på forbindelsen til sin Gud. I Midtøsten betaler de en pris for ikke å gi slipp på forbindelsen til sitt hjem.

Et gammelt hat blir gjenfødt med en ny unnskyldning. Hvorfor bør det angå oss som ikke er jødiske? Fordi – venner … den enkle og opplagte sannheten er at vi alle er forskjellige. Det faktum at vi er forskjellige er det som gjør oss til mennesker. Hver kultur og hver religion er unik, og hver og en av oss er uerstattelig.

Et Midtøsten som ikke har rom for jøder, har heller ikke rom for menneskelighet.

Jødene var ikke de eneste ofrene for nazismen. I dag, med de etniske stridigheter og religiøse blodbadene som foregår i vår region, samt forfølgelsen av kristne og andre minoriteter, er vi vitne til at nok en gang er ikke jøder de eneste ofrene for denne intoleransen, men de første.

Dersom vi ønsker å ha en framtid i regionen vår, er vi nødt til å samarbeide. Muslimer, kristne og jøder. Og å skape rom for våre forskjeller, lage rom for vårt mangfold. Våre felles utfordringer er kanskje nye, men verdiene som vil avgjøre vår suksess – ærlighet, mot og toleranse – de er gamle.

Det er på tide at vi vender tilbake til disse verdiene. Intet mindre enn vår felles menneskelighet står på spill.

I fortiden, da den muslimske verden var mer mangfoldig og mer tolerant, var resultatet kreativitet, nyskapning og framskritt. Jøder minnes perioden mellom det 9. og 12. århundre som ”gullalderen”, særlig i Andalucia. Det var på den tiden at den muslimske verden oppfant algebra, utviklet arkitektur, gjeninnførte gresk filosofi, og bygget det første sykehuset i verden. Men i dag virker det som om frykt og tyranni har ført oss til en kulturell fiasko.

I 1999 mottok den egyptiske forskeren Ahmed Zewail Nobelprisen i kjemi. Han gjorde en glimrende jobb, men mottok prisen som amerikansk forsker og ikke som egypter. Da den egyptiske presidenten Hosni Mubarak etterpå ringte ham med invitasjon til å returnere til Egypt for å fortsette forskningen der, stilte Zewail ham – uten frykt – dette spørsmålet: ”Hva er budsjettet for forskning i Egypt? Hva er budsjettet for forskning i den arabiske verden, sammenlignet med den vestlige verden?”

Ifølge Verdensbanken investerer EU 3,1 prosent av BNP i forskning og utvikling. USA investerer 2,7 prosent av BNP i forskning og utvikling. Mens den arabiske verden investerer – skammelig nok – bare 0,1 prosent. Selvfølgelig returnerte Zewail aldri til Egypt.

Hver gang når nasjoner, fra Aten til USA, har ønsket forskjellige folkeslag og kulturer velkommen, har vitenskap, kunst, filosofi og teknologi blomstret. Men hver gang nasjoner har forsøkt å rense sine rekker, fra Spania og inkvisisjonen, til Nazi-Tyskland, og dagens politiske islam, har de mistet sin sjel, og med den enhver mulighet for å gjøre framskritt. Logikken er enkel: Det er bare når man er åpen for mennesker som er annerledes, at man kan være åpen for ideer som er annerledes.

Men venner, hva om det var ett land i Midtøsten som mente at ekte kunnskap oppnås gjennom å stille vanskelige spørsmål, med rom for smertefull kritikk, og uten kontroll over hvilke spørsmål som kan bli stilt eller besvart?

Hva om det landet forsto at ekte utdanning ikke kan tillate å forby bøker av angivelig religiøse grunner eller å stemple visse typer forskning som blasfemisk eller upassende? Hva om det landet investerte enda mer i forskning og utvikling enn EU og USA?

Hva om det landet hjalp Asia og Afrika med å dyrke mer mat ved å bruke mindre vann med en revolusjonerende dryppvannings-teknologi? Hva om lidenskapen for kunnskap og utdanning for dette landet var så sterk at det produserte et uforholdsmessig stort antall nobelprisvinnere?

Og hva om det landet har produsert sjakkmestere, et verdensledende kulturliv og noen av verdens beste forfattere? Hva om det har utviklet avansert medisinsk utstyr og behandlinger for å kurere sykdommer som aldri før har blitt kurert?

Hva om drivkraften til det landet var så nyskapende at det ble verdensledende i antall nyetableringer per innbygger utenfor Silicon Valley? Og hva om det landet – mitt land – ivret for å inngå partnerskap med den arabiske verden for å gjøre den verdensledende innen landbruk, medisin og teknologi?

Ville du ikke si at dette er den typen partner den arabiske verden burde søke etter?

Er det ikke på tide å lære av våre nederlag i stedet for å la disse nederlagene avgrense oss? Er det ikke på tide å kjempe morgendagens kamper i stedet for gårsdagens?

Historien til Israel er et vitnesbyrd om noe grunnleggende; evnen som de få har til å overvinne sterke krefter på grunn av ekte engasjement for mangfold, frihet og kunnskap.

Israel er landet der kristne som meg kan bære et kors og jøder kan bruke kippa uten frykt. Det er der bahaiene har bygget sitt blendende tempel, det er der muslimske kvinner kan bruke hijab overalt, og det er der drusere og tsjerkessere føler seg trygge.

Dette mangfoldet har vært nøkkelen til å gjøre Israel verdensledende innen innovasjon, og på alle områder fra teknologi til moderne dans. Åpenhet for folk som er annerledes ledet til åpenhet for ideer som er annerledes.

Jeg mener at vi – israelske arabere – kan være et forbilde for den arabiske verden ved å overvinne frykten, og i stedet danne vennskapsbånd og samarbeid. Vi kan være en del av Israels historie. Vi kan bidra til Israels felles beste uten å miste vår unike identitet. Det var dette jeg forsto da jeg søkte på denne jobben, og jeg tror at dette var noe også min bestefar forsto tilbake i 1948.

Mine besteforeldre, George og Vera, levde i Jaffa hvor Deek-familien har bodd i over 400 år. Men da Israel erklærte sin uavhengighet i 1948 reagerte fem arabiske armeer med å erklære krig med ett formål: å utslette landet.

De ga beskjed til palestinerne om å forlate alt og flykte inntil de hadde blitt kvitt jødene. Den irakiske statsministeren Nuri al-Said sa det rett ut:

”Vi skal knuse det landet med våre geværer, og utslette alle steder der jødene har søkt tilflukt. Araberne bør lede sine kvinner og barn til trygge områder inntil kampene har stilnet.”

Så mine besteforeldre reiste, forferdet over det som kunne skje. Etter en lang reise, for det meste til fots, nådde de fram til Libanon. De ble værende der i mange måneder, og min bestemor fødte sin første sønn der, min onkel Sami.

Men da krigen var over, forsto de at de hadde blitt lurt. Jødene hadde ikke drept alle araberne, og araberne hadde ikke vunnet, slik de hadde lovet. Bestefaren min så seg rundt, og så ikke noe annet enn en blindvei, et liv som flyktning.

Han så på sin unge kone Vera, som ennå ikke hadde fylt 18 år, og sin nyfødte sønn, og forsto at de var i ferd med å bli en del av den tragiske historien om de palestinske flyktningene. Han nektet å godta denne dommen. Han ville returnere til Jaffa.

Min bestefar George gjorde det få andre kunne eller ville ha våget. Han fant en måte å komme tilbake på og å leve blant de som ble ansett som hans fiender. Han og min bestemor kom til Israel, jobbet hardt og oppdro en familie med velutdannede og vellykkede sønner og døtre. Jeg er stolt i dag av å være en del av den familien.

Grunnen til at jeg står foran dere i dag som en israelsk diplomat, og ikke som en palestinsk flyktning fra Libanon, er fordi bestefaren min hadde mot til å ta en avgjørelse som var utenkelig for andre. I stedet for å falle inn i dyp fortvilelse, fant han håp der ingen andre våget å lete. Han valgte å leve blant dem som ble betraktet som hans fiender, og å gjøre dem til sine venner.

Med andre ord: Besteforeldrene mine gjorde meg og min familie til en del av Israels historie. Veien vår og den jødiske veien er kanskje forskjellige, men vi deler skjebne. I århundrer har jøder i Europa beholdt sin tro og sin unike identitet som en minoritet. Likevel har de ikke bare bidratt til vår felles kultur, men med personer som Freud og Einstein har de klart å revolusjonere den.

Er vi arabere mindre begavet enn dem? Det tror jeg ikke. Israelske arabere er de høyest utdannede arabere i verden, med den beste levestandarden og de beste mulighetene som finnes i regionen.

Vi kan bidra til veksten i det israelske samfunnet. Ikke som utenforstående, men som en integrert del av det. Vi kan være en minoritet som lever i et land der religion, nasjonalitet og kultur ikke er vår egen og likevel opprettholde vår identitet, leve ut vår tro og samtidig bidra til fellesskapet. Det er ikke lett. Det betyr konflikt mellom flere identiteter, og det betyr å stå opp mot diskriminering. Det egner seg ikke for sarte sjeler.

Jeg har også opplevd diskriminering en sjelden gang. Og min fars grav ble skjendet av bøller som skrev ”død over araberne”. Men venner, vi kan rett og slett ikke tillate at slike ”agenter for hat” knekker oss. Dette er kampen om vår framtid, og vi kommer til å vinne. Og når vi vinner, og vi begynner vår reise mot å bli en stolt og integrert del av det israelske samfunnet, vil vi også begynne å oppfylle vår største oppgave: å være meklere, en bro mellom Israel og den arabiske verden.

For noen uker siden var jeg i byen Nasaret og møtte en kar som heter Fadi Swidan, som leder Nazareth Business Incubator Center (NIBC). Israel er kjent for å være ”Oppstartsnasjonen”, med det størst antallet patenter per innbygger, hundrevis av multinasjonale forsknings- og utviklingssentre, og selskaper med milliarder av dollar i anslått salgsverdi.

Inntil 2009 utgjorde araberne bare 0,5 prosent av alle ansatte innen høyteknologi i Israel. Fadi, og flere andre, hadde en drøm: Å gjøre araberne til en del av den israelske ”oppstartsnasjonen”. Så, hva gjorde de?

De bygde inkubatorer, de inviterte jødiske partnere, de involverte myndighetene og viktigst av alt: De overbeviste mødre om at det å være entreprenør er like bra som å være advokat eller lege. Dette vet dere.

På mindre enn fem år vokste antallet arabere som jobbet i den israelske høyteknologi-sektoren fra å være rundt 300 til mer enn 2.000 i dag. For første gang henvender utenlandske fondsbørser seg til det arabiske samfunnet ut fra et forretningsmessig perspektiv i stedet for et filantropisk perspektiv.

Vet dere hvilken israeler som har den høyeste lederposisjonen innen høyteknologi i verden? Navnet hans er Johny Srouji, en araber fra Haifa, og visepresident i Apple. Og plutselig ble israelske arabere en bro til den arabiske verden.

Med 130 millioner smarttelefoner i Midtøsten er arabisk det raskest voksende språket på internett. Tenk på dette; Som innfødt og med arabisk som morsmål, med tilgang til økosystemet i den israelske ”oppstartsnasjonen”, hvem kunne ha passet bedre til å introdusere håpet om innovasjon til den arabiske verden?

Så Fadi og vennene hans startet en bølge av oppstartsbedrifter og applikasjoner på arabisk, alt rettet mot den arabiske verden, våre naboer. Og en trend var i gang.

Ett av deres selskap, som jeg har snakket med, har laget over 70 mobil-applikasjoner. De blir brukt overalt i den arabiske verden i dag. Dette selskapet er nå verdt mange titalls millioner dollar.

De israelsk-arabiske gründerne har gjort det arabiske samfunnet til en del av den israelske ”oppstartsnasjonen”, og de overfører nå lærdommen til resten av regionen.

Hva har de gjort annerledes enn andre? De erstattet spørsmålet ”hvem gjorde dette mot meg?” med et annet spørsmål: ”Hva kan jeg gjøre nå som ikke har vært mulig å gjøre før?”

Jeg valgte å bli israelsk diplomat fordi jeg tror at dette er nøkkelen til den type forandring jeg ønsker å ta del i. Jeg tror ikke det er for sent. Historien kan forandres fordi vi kan forandre oss, og det er vi som skaper historien. Vi kan se framover og nekte å være ofre. Vi kan se på våre forskjeller som en styrke i stedet for en svakhet. Vi kan få venner og partnere der vi tidligere hadde fiender. Og vi kan bygge broer og bringe et budskap om håp om at vi en dag vil ha et Midtøsten som vi alle kan kalle et hjem.

Om noen få dager, den 10. mai, vil en seremoni finne sted for å navngi en plass i Jaffa etter min avdøde far, som forlot oss for seks år siden. Jeg mottok nyheten om denne gripende avgjørelsen fra kommuneledelsen i Tel Aviv – Jaffa mens jeg skrev på denne talen, og det minnet meg om noe.

På grunn av de dilemmaer og debatter som jeg hadde rundt beslutningen om å bli israelsk diplomat, søkte jeg råd hos min far, som var og fortsatt er mitt forbilde. Jeg spurte hva han mente om det. Og jeg vil aldri glemme svaret hans. Han sa: ”Sønn, hvis jeg var deg, ville jeg ikke gjort det. Men min jobb var å lære deg hvordan du skal tenke, ikke hva du skal tenke.”

Så venner, det er slik jeg tenker.

Takk for at dere lyttet til meg!

Forrige artikkelTrakk forslaget om utvisning av Israel
Neste artikkelLes hele stortingsdebatten om anerkjennelse av en palestinsk stat
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Geir Knutsen kom første gang til Midtøsten som FN-soldat i Libanon i 1984. Til sammen har han bodd i Libanon og Israel i over fire år. Han har vært medlem i MIFF siden 1988. Høsten 2013 begynte han i en deltidsstilling i MIFF og i full stilling fra januar 2016.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -