-Jeg er temmelig sikker på at det aldri har hendt før at noe land i krig har gitt så stor frihet til folk som er kontrollert av fienden, konkluderer Odd Myrland. (Illustrasjonsfoto)
Det er «det samme som pressekontroll i en totalitær stat», sier Aidan White, generalsekretæren.
Man trenger pressekort for å komme inn i offentlige bygninger, delta på pressekonferanser og møter med offentlige talsmenn på deres kontorer i Israel. Israels militære krever også pressekort for å slippe journalister gjennom til Vestbredden og Gaza. Hele 17.000 journalister har et slikt pressekort. De skal altså nå gjennomgå en sikkerhetssjekk.
I Jerusalem Post 18. november forklarer David Bedein noe om bakgrunnen for de nye tiltakene. Han går mer enn 20 år tilbake. Da ble Raymonda Tawil, som kort etter ble Arafats svigermor, akkreditert som journalist.
Bakgrunnen var at Tawil ledet et formidlingskontor som sørget for kvalifiserte frilans-medhjelpere for pressefolk fra utenlandske mediebedrifter. De skulle tjene som fotografer, kameramenn, oversettere og «fiksere», dvs. folk som skaffer de viktige avtalene med folk journalistene vil og bør snakke med.
En utenlandsk journalist kommer da til det israelske pressesenteret og får pressekort fra den israelske regjeringens pressekontor til seg selv og til den arabiske hjelperen som er med ham. Dette skjer til tross for at det er en åpen hemmelighet at de arabiske hjelperne også rapporterer til Tawils formidlingskontor, som er satt opp av PLO.
Intifadaen 1987
Da den første intifadaen brøt ut i slutten av 1987, vokste den arabiske pressetjenesten for journalister som hadde israelsk pressekort. Fem arabiske bedrifter ble drevet fra Øst-Jerusalem for å skaffe medhjelpere til hundrevis av besøkende journalister. Også israelske journalister fikk for øvrig de samme medhjelperne.
I 1990 utnevnte Arafat en framstående arabisk journalist til å koordinere arbeidet til mer enn 100 arabiske medhjelpere som da arbeidet med utenlandske pressefolk. Alle disse medhjelperne hadde israelske pressekort, og mange av dem rapporterte til Arafats folk.
Da det palestinske styret ble opprettet, ble en av Arafats rådgivere utpekt til å lede en av de mest profesjonelle og velorganiserte arabiske mediebedrifter, som til denne dag fortsetter å skaffe medarbeidere til utenlandsk presse.
Full frihet til fienden
Den som har et offisielt israelsk pressekort, kan dekke alle følsomme sikkerhetssteder i Israel. Likevel har hundrevis av palestinske journalister sammen med utenlandske nyhetsfolk fått pressekort som gir dem adgang til hele Israel. Svært sjelden har Israel foretatt noen form for sikkerhetsvurdering av dem det gjelder.
Et israelsk medlem av Knesset, Roman Bronfman, har sagt at sikkerhetskontroll foregår «bare i totalitære regimer som Syria, Nord Korea og Iran». Bedein synes at det høres rart ut. Han har selv søkt om akkreditering for å dekke offentlige begivenheter i Washington DC, unntatt Det hvite hus. Han fikk sitt pressekort, men bare etter en sikkerhetssjekk både fra politiet i Washington og fra FBI. Og dette gjelder altså i en situasjon hvor det ikke er krigstilstand.
Hva handler saken om? Det kan være at noen av de medhjelperne som er plassert av Arafat eller hans svigermor ikke får godkjent sitt pressekort.
Så langt etter Bedein. Det han ikke nevner, er at israelske journalister i meget stor grad er nektet adgang til de palestinske områdene. Kanskje er det ikke gitt noe direkte forbud. Men det palestinske styret har sagt rett ut at de «ikke kan garantere sikkerheten» til israelske mediefolk (med unntak av noen ganske få som skriver slik at det palestinske styret ønsker dem der), og det blir i praksis et forbud. Det vil neppe være mulig for israelske medhjelpere å arbeide i de palestinske områdene. Men dette blir nok aldri noen sak for journalistiske organisasjoner.
I stedet for at Israel burde sammenliknes med diktaturer, vil jeg si det motsatt: Jeg er temmelig sikker på at det aldri har hendt før at noe land i krig har gitt så stor frihet til folk som er kontrollert av fienden. Hvis israelerne innfører visse restriksjoner, kommer de på linje med alle andre land i en krigssituasjon, vil jeg tro.
