Jordan har problemer

25. juni 2003 hadde Zvi Barel en artikkel i den israelske avisen Ha'aretz om situasjonen i Israels naboland Jordan. Det følgende bygger på den artikkelen.

Kong Abdullah II av Jordan ønsker å gjøre sitt land ledende innenfor kommunikasjon og informasjonsteknologi. På mange måter burde landet ligge godt an. Lønningene i Jordan er lave, noe investorer jo tjener på. Analfabetismen er lavere enn i noe annet arabisk land, på rundt 10 %. (Gjennomsnittet i arabiske land er 34 %.) Men utdanningen er ikke god nok i forhold til hva avansert teknologi har behov for. Håpet er å trene opp jordansk ungdom i kurser amerikanske bedrifter holder. Men jordanerne må konkurrere med andre arabiske land.
Amerikanerne gir 3,5 milliarder kroner i hjelp til Jordan dette året. Det er nesten en dobling i forhold til tidligere år.

Et medlem av det jordanske handelskammeret sier at den palestinske intifadaen startet den økonomiske nedturen. Turismen tørket fullstendig opp. Da Irak-krigen kom, ble det enda verre. Jordan hadde vært viktig som et kontaktland og mellom-land i forholdet til Irak. Det ble nå slutt.

Jordan har en god infrastruktur, og lover som gir utenlandske investorer fordeler. Det har også en frihandelsavtale med USA og en samarbeidsavtale med EU. Men byråkratiet er ikke alltid så lett å ha med å gjøre.

Tross store anstrengelser fra kongen er utenlandske investeringer er lave, bare ca. 2 milliarder i alt dette året. Jordan har lite å eksportere bortsett fra tekstiler og fosfater.

Politikk
Formelt sett er Jordan et konstitusjonelt monarki. Men kongen har stor makt. Han kan oppløse parlamentet, utpeke de 40 medlemmene av Overhuset, utpeke og avsette statsminister og regjeringsmedlemmer og i praksis gjøre som han vil.

Parlamentet kan vedta lover. (Men kongen kan nedlegge veto mot dem, altså nekte å godta dem.) Det kan også avsette statsministeren.

Kongen oppløste parlamentet i juni 2001. Men han skrev ikke ut nyvalg. Så i to år var parlamentet ikke samlet i det hele tatt. Men i juni 2003 var det valg. Ca. 30 partier deltok. Men det gikk som kongen ville: 82 av de 110 parlamentsmedlemmene er ansett for å være kongens støttespillere.

Før 1993 kunne hver person legge to stemmesedler i valgurnen. Den ene stemmen gikk til et politisk parti. Den andre gikk til en representant for familien eller klanen. Men i 1993 ble dette opphevet, det ble en person, en stemme. I senere valg har folk måttet velge mellom lojalitet mot politiske og religiøse retninger på den ene siden og familien på den andre. Det viste seg da å gå slik hensikten nok var da endringen ble vedtatt: De fleste følger familielojaliteten. Dermed velger man stammeledere som er lojale mot kongen. Islamistene fikk bare 17 representanter.

Kong Abdullah har maktet å inkludere islamistene i den politiske strukturen i landet og samtidig kjempe mot Hamas og andre væpnede grupper. Islamistene har fått frihet innenfor klart definerte grenser. I Egypt derimot er religiøse partier forbudt.

En sosiolog sier: Allah, fedrelandet og kongen bestemmer regjeringens legitimitet. Kongen bestemmer hva folk skal lære, hvilke næringsveier som skal utvikles, internasjonale forbindelser, hvilke rettigheter kvinnene skal ha og mye mer.

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelRos fra Jordan
Neste artikkelIDF nedkjemper militante grupper
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise